Monika saken er en sak som beviselig setter politiets etterforskning i et dårlig lys. Den form for slett arbeid som fremkommer i denne saken er ikke noe som er unikt i dagens politiarbeid. I spesielt barnevernsaker har politiet utført et slett arbeid og politiet fortsetter i samme slendrian stil. Dem som skal danne grunnlaget for rettsikkerheten og som er utdannet ved landets politiskoler legger sin ære i å få dømt flest mulig folk, uansett om det er et justismord eller ikke. Noen og en hver kan lure på om det er noe galt med utdannelsen, eller det er den enkelte politietat som er blitt så fartsblind at de ikke ser skogen for bare trær. Om grunnen er at når det gjelder barn så er det ikke så nøye. Denne gangen ble utfallet en katastrofal etterhistorie for en mor, som måtte finne seg i at politiets konklusjon etter etatens gransking, var at hennes datter i en alder av åtte år hadde tatt sitt eget liv. Det er med stor sikkerhet en kan tro at det var mange som var involvert i denne etterforskningen og som hadde sine tvil i det fremlegget som ble forelagt rettsapparatet. Men for enkelhet skyld ble tausheten nesten en sannhet.
I mange barnevernsaker bryr ikke politiet seg med å etterforske på uskyld, selv om bevis ikke blir funnet. Av den grunn vil jeg vise til en etterforskningen i en barnevernsak fra Troms fylkes tredjestørste kommune, Lenvik. En kommune som har et interkommunalt samarbeid med resten av Senja kommunene i barnevernsaker, med administrasjons sted på Finnsnes. I denne barnevernetaten har Fylkesmannen i Troms avdekket i 2016 et avvik/lovbrudd på hele 95 prosent.
Barnevernet får en bekymringmelding fra en skole, der skolen i forkant har utført et avhør av et barn, dekket som et ledd i skolens undervisningsopplegg. Barnevernet med daværende leder Bente Johnsen Karlsen mente at denne meldingen som barnets lærerinne fremførte hørtes fortrolig ut. Uten noen som helst forundersøkelse meldte barnevernslederen saken til politiet i Lenvik og strategien ble lagt. Politiet mente om de skulle få utføre en tilfredsstillende ransaking av barnas hjem, så måtte huset ryddes for familiemedlemmer.
Resultatet var katastrofalt for foreldre og barn. Ved midnattstid i en mørk oktober kveld ringer det intenst på dørklokken i et fredelig, stille og ryddig hjem. Foreldrene som var i ferd med å gå til sengs for natten, åpnet døren og inn strømte fem politimenn. Uten noen forklaring ble barnas far lagt i gulvet og påsatt håndjern, for deretter å bli ført ut i en ventende politibil. Deretter ble han kjørt til legevakta for undersøkelse og så i varetekt. Etter dette var utført kom det inn to damer fra barneverntjenesten i Lenvik og forlangte at mor skulle vekke sovende bar, finne klær til dem for barnevernet skulle ta barna til en hemmelig adresse. Før mor fikk gå på loftet for å vekke barna ble hun bedt om å tømme lommene sine av politiet.
En gutt på seks og en jente på sju år ble vekket fra sin søteste søvn, og der sto mange fremmede mennesker som skulle ta dem fra hjemmets trygge rede og til helt fremmede mennesker. Denne hendelsen gikk ikke lydløst for seg. Gutten som var svært avhengig av sin mor greide å komme seg ut av barnevernets bil og sprang ut i den beksvarte oktober natta. Men han greide ikke å kontrollere panikk og redsel-hyl slik at han ganske snart ble innhentet av lovens mektige arm. Opptrinnet medførte til at naboene som bodde noen få hundre meter fra ilte til for å se hva som foregikk. Men en barsk politimann varslet at de bare måtte trekke seg unna for dette var en politisak og det hadde de ingen ting med.
Etter at barna ble kjørt vekk ble mor også tatt inn til Finnsnes for avhør av politiet. Dette mens to politimenn foretok undersøkelser i huset og tok beslag i eiendeler; PC, fotoapparat, filmer, bilder, telefoner, samt sengklær og undertøy til barn og voksne. Det beslaglagte materiellet brukte politiet over 18 måneder for å få undersøkt og ingen ting som fremkom i disse granskingene viste noe tegn på at overgrep eller misbruk var begått. Barna ble allerede dagen etter undersøkt av barnelege i Tromsø, uten at det kunne vise til noen form for seksuelt misbruk. Etter dette ble barna utsatt for dommeravhør, der jenta benektet at det hadde foregått noe overgrep mot henne.
Dommeravhørene ble utført på en slik måte, med ledende og gjentatte spørsmål at statsadvokaten for Troms og Finnmark sa at det er ikke på en slik måte at dommeravhørene skal utføres.
Da saken kom opp i Senja tingrett etter 18 måneder var det ingen tekniske spor som kunne fremstilles at det hadde foregått noen form for misbruk av barna. Men politiet beklaget at det var to telefoner som de hadde glemt å undersøke. To gamle utrangerte telefoner som barna hadde fått av farmor til lek. Barnevernets advokat Ulf Egil Hansen fremmet barnevernets mening slik:
«Vi kan ikke sende barn til et hjem der barnas foreldre er under etterforskning for seksuelle overgrep.»
Få dager etter rettsaken ble disse to telefonene undersøk og ikke noe klanderverdig ble avdekket.
Gitte Dalan som var rettens/barnevernets oppnevnte rettsakkyndig mente at hun ikke med sikkerhet kunne si at det hadde foregått noe galt i heimen, men for sikkerhetsskyld så anbefalte hun retten til å fosterhjemplassere barna.
Disse to usikre faktorene ble mest sannsynlig grunnlaget til rettens avgjørelse. Den eneste forskjellen i rettsavgjørelsen i forhold til fylkesnemndas avgjørelse var at samværene med barna ble økt fra tre timer til minimum seks timer, med begrunnelse i barnas ønske. Til det kan det også vektlegges at barnas far har fått økonomisk oppreising for de beskyldningene han utsatt for.
Det er lov å fremsette konspirasjonsteorier og i sammenkoket mellom politiets sendrektige i etterforskning samt dommeravhøret, den rettspsykiatriskere rapporten og barnevernets og fylkesnemndas ønske om å komme skadefritt fra aksjonen som ble utført på politiets premisser da barna ble hentet ut av sine senger, lot retten seg påvirke til å utferdige en dom der etterforskningen ikke var ferdig utført.
Gutten har fått komme hjem etter tre år i flere forskjellige fosterhjem. Mens barneverntjenesten mener at jenta har vært så lenge i samme fosterhjem at paragraf 4-21 blir lagt til grunn i avgjørelsen om ikke å tilbakeføre henne. Samt at både fylkesnemnd og tingrett sier at foreldrene ikke har samme ansvaret for gutten, for han har ikke vært seksuelt misbrukt.
Antakelsene og beskyldningene som barneverntjenesten fremmer er så vage at det ikke er noen foreldre kan som blir dømt for disse påstandene. Mens barna blir frarøvet sin barndom med biologisk tilhørighet. Det er snakk om foreldre, søsken, besteforeldre, oldeforeldre, onkler og tanter samt en mengde med nære slektninger på hver av foreldrenes side. En tapt barndom kommer aldri tilbake, den kan heller ikke erstattes med penger som vederlag.
Når det gjelder barneverntjenesten i Lenvik så har gjennomtrekken av ansatte vært stor, spesielt i ledersjiktet. Bente Johnsen Karlsen sluttet som leder for barnevernetaten. Hennes mann, Bing Karlsen var ansatt som saksbehandler i samme etat ble med på flyttelasset. Bente fikk jobb som personal og utviklingssjef i Lenvik kommune, mens Bing fikk jobb som personlig rådgiver til personal og utviklingssjefen. En stilling som senere fikk benevnelsen, « en femti prosent prosjektstilling, for en bedre kommune.» I dag er Bente Jonsen Karlsen kommunalsjef i Lenvik kommune.
Etter dette har det vært flere ledere i barneverntjenesten i kommunen og nåværende leder har en tjenestetid i NAV systemet og har ikke barnevernpedagogisk utdanning. Et spørsmål som både administrasjon og den politiske ledelsen i Lenvik kan stille seg selv, er om kommunen har vært for lite kvalitetsbevisst i sin ansettelse av etatledere. Så får vi andre fremme følgende spørsmål. Er ansettelsene i den kommunale ledelsen i Lenvik kommune kameraderi og vennetjenester?
