Dagbladet hadde en fyldig reportasje ang Kongo-saken den 25. januar 2014. Fra denne reportasjen får vi se den fortvilelsen som impliserte parter må gjennomgå. Forsvarer av Joshua French er i sin fulle rett når han mener at saken er skandaløs. Selv om mange av oss mener mye om Kongo, er ikke Norges presentasjon, en nasjon verdig, uansett hvilken benevnelse vi velger å bruke.
Et gammelt ordtak sier: «kast ikke stein når du sitter i glasshus» vi nordmenn kan neppe slå oss på brystet å si: «Herre vi takker deg for at vi ikke er som disse fattigfolkene som oppfører seg på en slik måte». Vårt rettsapparat er på langt nær noe glansbilde og deltakerne er langt i fra noen engler. Det heter så vakkert, at blir vi tiltalt og skal dømmes så skal vi dømmes av likemenn, det heter også så smukt at en rettssak skal være offentlig. Det vil si at en rettssak skal tåle dagens lys, den skal være åpen for menigmannen. Men slik er det ikke i alle rettsaker, noen saker blir lukket grunnet rikets sikkerhet. Andre rettsaker blir avklart i det lukkede rom og det blir bestemt at saken skal lukkes og unntas offentlig innsyn i så mange år at en er sikker på at impliserte parter er døde av alder før den åpnes (for eksempel flyulykka på Grytøya).
Så har vi etter hvert fått på hundrevis av rettsaker pr år som er lukket for offentlig innsyn og som kalles for barnevernssaker. Det er slike saker der barn blir dømt til å forlate biologisk familie på grunn av at systemet mener det har vært utøvd vold eller seksuelle krenkelser, eller annen omsorgsvikt overfor barna. Slike saker der rettsvesenet mener for sikkerhetsskyld tar parti med barnevernet og rettspsykologien, selv om ikke annet kan bevises, dette er jo fagfolk. Selv om denne jobben er inntektskilden for disse fagfolkene har, er det en viss avhengighet for å opprette en komfortabel livsstil.
I en slik sak tilegnet politiet seg en mengde utstyr for å skaffe bevis for at barnevernaksjonen skulle kunne legaliseres. Det ble tatt beslag i datautstyr, filmer, fotoapparater, bilder, telefoner, underklær og sengeklær, hele huset ble ransaket. Barna ble undersøkt av lege dagen etter, uten at legen kunne påvise noe som indikerte på misbruk. Barnas far ble også undersøkt av lege før han ble varetektsfengslet, uten at det kunne bevises noe i denne undersøkelsen heller. Ingen ting av det beslaglagte materialet som politiet hadde tilegnet seg kunne fremme påstand om misbruk. Barna ble utsatt for flere dommeravhør. Disse dommeravhørene ble kritisert av statsadvokaten, som sa det er ikke på en slik måte dommeravhørene skal utføres på.
I første fylkesnemnd var barnevernets advokat veldig aktiv med å fremme en påstand om seksuelle overgrep mot barna. Det samme var antakelsene fra rettspsykiateren, selv om legeundersøkelsen sa det stikk motsatte. Politiet var på dette tidspunktet flere måneder unna en ferdigstilling av beslaglagt utstyr. Det er bare i slike lukkede rettsaker at slike påstander kan fremmes og pådømmes uten bevis.
Da saken var oppe i Senja tingrett (avsagt dom 08.01.2013) var politiet ferdig med etterforskningen av utstyret som var beslaglagt fra familien og intet galt var funnet. Sågar hadde fostermor fremmet en følgende bønn fra barnet i ei fylkesnemnd, «du må si til dommeren at det ikke har foregått noe galt hjemme hos oss».
Til tross for barnets bønn og en total negativ bevisførsel tillater Senja tingrett seg å bruke utdrag fra fylkesnemnda, der påstandene var hentet fra løse luften. Og jeg siterer et lite avsnitt av dommen: «I den foreliggende situasjonen der foreldrene er benektende i forhold til barnets virkelighetsoppfatning kan retten ikke se at veiledning eller andre hjelpetiltak kan avhjelpe omsorgssvikten.» Grunnlaget for barnevernsaksjonen var mistanke om seksuelt misbruk av barn, var nå nedgradert til omsorgssvikt.
Joshua French har en mor og en familie som har stått på for å få han fri, og hjem til sine kjære. Vi har et statsapparat og en riksmedia som sørger for å belyse galskapen for en hel verden. Men vår egen galskap er det ingen som tørr røre ved. Er det noen som tror at norske småbarnsforeldre som misser sine barn reagerer annerledes en fru French? Hvor mange timer i året moren til Joshua French får besøke sin sønn i et kongolesisk fengsel vites ikke, men en norsk mor og far har tidligere fått besøke sitt barn 36 timer av årets 8760 timer. Per i dag er det langt over to år siden foreldrene her fått bevilget samvær med sin datter. Vi er så kongolesisk i Norge at jeg må bite meg i fingeren for og ikke sette navnene til dommerne på papiret, men velger heller Mesterens ord; «Herre tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør».
Denne artikkelen har vært publisert i Troms Folkeblad den 29. januaer 2014. Denne artikkelen er redigert.
