Hopp til innhold

All makt korrumperer! Det er ikke en påstand, det er dokumentert fakta.

Som ungdom var jeg med i arbeiderbevegelsen og lot meg kurse av AOF sine velmente kurs, der vi som deltok i disse kursene fikk et innblikk i arbeiderbevegelsens oppbygging og kamp mot bedre levekår for for den menige mann og kvinne.

All makt korrumperer! Det er ikke en påstand, det er dokumentert fakta. Slik var det helt fra Norge ble en egen nasjon og helt frem til første verdenskrig. Da Norge startet sin prosess som en industrinasjon var arbeidernes rettigheter svært lite hensyntatt.
Det var et fysisk belastende arbeid, og arbeidsdagen var som regel lang. Det sosiale nettverket var ikke-eksisterende. Skulle en forsørger ha arbeid for å brødfø sin familie, så var det å ta til takke med det som ble bydd. Om lønna var under eksistensminimum, om arbeidet var farlig og helseskadelig, så var det ingen som brydde seg. Det var lite og ingen forståelse for arbeidsmiljøet.
Det var rikelig med plass på kirkegårdene og oppdragsgiverne hadde flust av arbeidere som stod i kø og ba på sine knær om arbeid.

For den som har lest boken «Den siste viking» får man et innblikk i den innsatsen den norske fiskere måtte bidra med for å skaffe inntekter nok for å forsørge seg og sine, samt å skaffe valutainntekter til Norge. I dette systemet fantes det Nesse-konger som skodde seg fyrstelig på mellomværet for det som dem betalte fiskerne for fangsten og det som var utbyttet av eksportinntekten.

Men den største tragedien rammet familiene til alle de hundrevis av fiskere som omkom på havet hvert bidige år. Når forsørgeren var druknet, var også familiens eksistensgrunnlag borte. Det fantes ikke noe sosialt nettverk. Familiens handelsgjeld ble drevet inn med hard hånd av kreditorene. Familiens eiendeler som som kunne omsettes, ble solgt. Barn ble bortsatt, og mange ganger som arbeidskraft til bedre stilte, og enkene overlevde med en legd-tilværelse, der de vandret fra gård til gård og arbeidet for husly og mat.

For industriarbeideren var forholdene ikke nevneverdig bedre. Lange dager i fabrikkhaller med et arbeidsmiljø som reduserte livslengden, og påførte sykdom og uførhet i tidlig alder. Som regel var boforholdene under en hver kritikk. Ett rom som fungerte som leilighet for hele familiens alle gjøremål. Mens bedriftseieren boltret seg i herskapsboliger, med en hærskare av underbetalte tjenere.
Det hersker ingen tvil om at det var arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen gjennom sitt målbevisste arbeid for å få en fordelingsnøkkel der landets midler ble fordelt på en mer rettferdig måte mellom de som var enormt rik og de som var veldig fattig, som dannet velstandsgrunnlaget også for arbeiderklassen.

Men som sagt; all makt korrumperer, vi har i etterkrigstiden bygd opp en fordelingsnøkkel der alle er sikret et eksistensminimum som er akseptabelt. Selv om vi i dag ser at kapitalismen igjen begynner å rotfeste seg innenfor de politiske parti, med skattelette til de rike og reduserte tilbud til de som er svakest i samfunnet vårt.
Kapitalisme og Sosialisme er som to eneggede tvillinger, med bare den forskjellen at den ene har røde- og den andre har blå øyne. Men begge har et mål om verdensherredømme.

Ser vi igjen tilbake til arbeiderbevegelsen og fagbevegelsens kamp og kampideologi med «det brukne geværs politikk», en ideologi som seiret til slutt med bruk av kampsanger, streik og tålt fornedrelse. Dette var den eneste farbare vei mot et demokrati som likestiller kapitalisten og arbeideren. Men når sosialismen i lag med et enormt ikke-utskiftbart byråkrati, igjen får tilegne seg makt, er dette systemet ikke ikke noe bedre enn den makten som arbeiderklassen i utgangspunktet åpnet kamp mot. Stein Ove Berg skrev om dette i en av sine samholdsviser, her fra tredje vers:

Mange bauta vil stå uten navn reist av tårer,
av sult og av savn- over kvinner med mot,
som var stamme og rot for et mai-løv som vi fikk i favn.

Så oppdager vi at det er ikke alle som har det like bra i denne nasjonen som vi liker å fremheve som verdens beste land å bo i. En stor protestbølge er under oppseiling i kongerike Norge. En protestbølge som også har startet langt utenfor Norges grenser, snart hele Europa ser med forferdelse på hva som skjer i dette landet. Sågar er det europeiske statsledere som sammenligner våre gjerninger med Nazistenes fremferd under siste verdenskrig.

Vi som trodde at Norge var i besittelse av ett lovverk som skulle fremme sikkerhet for våre barn, har tatt så sørgelig feil. All den gråt og jammer som kom fra landets egne innbyggere ble ikke hørt, ikke før at andre nasjoners statsledere ble oppmerksom på hva staten Norge bedrev med.
Barn ble grunnløst hentet fra sine hjem, fra sine familier og plassert i fosterhjem, eller i en eller annen institusjon, der foreldre bare fikk treffe sine barn, maksimalt 36 timer av årets 8760 timer.

Om noen av foreldrene som blir utsatt for barneverntjenesten (BV), og derpå protesterte på barneverntjenestens utførelse av sitt arbeide, så blir samværene og samværstiden redusert og i enkelte tilfeller fjernet helt.

En bevisst uthalingstaktikk fra BV medfører at denne tjenesten til stadighet misbruker paragraf 4 – 21. i barnevernsloven.
Der BV påstår at barnet nå har bodd så lenge i fosterhjem eller i en institusjon at barnet har skaffet seg så sterke relasjoner at det for barnet kan bli traumatisk å bli tilbakeført til sine foreldre og sin familie. Dette argumentet er blitt særdeles brukt, eller kan man si misbrukt, når barn skal tilbakeføres til sine familier.
Men, når BV henter barn med begrunnelse i en ikke undersøkt bekymringsmelding, fra skoler, barnehager og sågar fra sine senger midt på natten er det ikke snakk om at dette er skadelig. Når så de beskyldningene som blir fremmet av BV ikke holder vann, kan foreldre bli tildelt en erstatning for de beskyldninger som vedkommende foreldre ble utsatt for. Men BV fortsatt holder på sine påstander om feks overgrep og vold mot barna, fremkommer dette ikke i dommeravhørene, så er det alltid noen andre som mener at barna har fortalt om dette. Uansett hvilken kompetanse vedkommende besitter eller ikke, så blir det dét som gjelder ved barneavhør.
Selv personer som skal være barnets talsperson i fylkesnemnd og rettsapparatet blir ikke hørt når vedkommende fremmer barnets forklaring til retten og fylkesnemnd.

Vi har etablert en fylkesnemnd og ett rettsystem som er så partisk med BV sine påstander at rettsikkerheten i slike saker er like fraværende som sola i Tromsø på julaften. Fylkesmennene i dette landet er pålagt av storting og regjering, å føre tilsyn med barnevernets måte å praktisere sitt arbeid på.

Det som kommer frem av disse tilsynene er virkelig begredelig. Man skulle tro at det var mennesker som var mer eller mindre analfabet som utfører denne tjenesten. Det som fylkesmannen i Troms har avdekket i Lenvik kommune må regnes som en katastrofe for BV i denne kommunen, for ikke å snakke om innbyggerne. Hele 95 prosent avvik i sin saksbehandling, et avvik er brudd på en lov eller en forskrift, fremdeles sitter disse menneskene å utfører sine overgrep med velsignelse av ett like lite kunnskapsystem som innehar tittelen fylkesnemnd.

Fylkesnemnda er et forvaltningsorgan som egentlig fungerer som ett rettsystem under den laveste rettsinstansen vi har. Dette forvaltningsorganet er til de grader så partisk i sin fremstilling av barnevernsaker at de nekter å se at fremstillingen som BV fremmer ikke medfører riktighet.
Ingenting kan fremmes som bevis for at det har blitt utført et overgrep mot barn fra offentlighetens side. Selv om barnet forteller at det har ikke foregått noe utilbørlig i heimen, selv om barnelegen ikke kan finne tegn til overgrep, og selv om legen ikke kan finne tegn på at foresatte har begått overgrep, så holder BV på sin fremstilling. Selv politiet som tok beslag i alt tenkelig av familiens eiendeler fant ingen ting som kunne vise fnugg av de påstander som barneverntjenesten fremmer.
Så hvorfor kan dette få skje og hvorfor han dette fortsette å akselerere i slike saker.

Grunnen er like enkel som den er banal. Når kommunene skal tilsette en leder for BV så er det ikke kunnskapen som vektlegges, det er heller om vedkommende har venner i kretsen av de personer som har mandat til å utføre slike ansettelser.

Nå dette er sagt så er det i tillegg andre enn undertegnede som fremmer påstand om manglende kompetanse blant BV og dets ledere.
Førstelektor ved institutt for barn og sosialt arbeid, Randi Haugland, ved UiT mener at utdannelsen for barnevernansatte er mangelfull.

Resultatet av denne manglende kunnskapen, er at det er kommet andre aktører inn i dette systemet, som driver denne etaten etter et forretningsministerie som ikke er til barnets beste, men for egen vinnings skyld.  De som har påtatt seg oppgaven, enten som saksbehandler eller leder, sitter med sin manglende kompetanse, og lar advokater og psykologer, som via denne tjenesten har etablert sugerør inn i statskassen, fortelle hva som er den rette behandlingen i slike saker.

På nytt tillater jeg meg å referere til de tre siste versene av tidligere nevnte arbeidersang:

Det fins de som har snudd seg og gått,
som tror frihet er no`man har fått.
De vil smi for seg selv, tror på evner og hell.
Slike folk har vår fremtid forrådt.

Nei, nå gjelder det mere en før!
For vist samholdet rakner å dør,
venter fiender nok,
som vil splitte vår flokk.
Og vår flamme blir aske og glør.

Du skal synge, men aldri i moll!
Du skal kjempe, men aldri med vold!
Tusen støtter vår sak,
så vær stolt og stå rak!
Ta hverandre i handa og hold.

I slike barnevernsaker er det lett, eller det er mer normalt at foreldre og familier blir hatsk til det samfunnet som har frarøvet dem det kjæreste som de har, nemlig sine barn. Noen foreldre har bedt om hjelp og støtte og dermed blitt fratatt barna. For andre foreldre er det fremmet en bekymringmelding som ikke har rot i den virkelige verden. Der BV har overreagert med akuttvedtak, uten forundersøkelse og i lag med politi har grunnløst frarøvet barn fra sine biologiske familier. Når denne lovovertredelsen, eller som fylkesmennene kaller det, avvik, er utført, så starter treneringen av slik saksbehandling. Det første som BV med velsignelse av fylkesnemnda igangsetter er å sikre/skille barna fra foreldrene. Måten som er allment kjent for dette overgrepet er å fastsett så lite samvær med barna som mulig, maks seks gang i året og med et intervall mellom tre og seks timer. Nå er ikke dette nok, det fremmes behov at under slike samvær må det være tilstede to tilsynsførere som skal føre tilsyn med at barn ikke lider noe form for overgrep under slike samvær som oftest blir utført i det offentlige rom, enten på en institusjon eller i et kaffelokale i full offentlighet.

Når disse tilsynspersonene utfører sitt arbeid som tilsynsførere så er de nokså nidkjær i sin utførelse av sitt arbeid. Om de er pålagt denne form for tilsyn vites ikke. Men en ting er klart, det de utfører er ren overvåking. Foreldre og andre familiemedlemmer får ikke utføre en samtale med barna som kan føles fri, for verken barn eller foreldre. Tilsynsførerne sitter ved samme bord, de fotfølger foreldrene om barna skal bli tatt med til en butikk for å få en leke eller et klesplagg av foreldrene.

Når tiden for avskjed er inne, og barna blir urolig for avskjeden og vet at det er to måneder til neste gang de får treffe sine foreldre, ender dette med gråt. Barna klamrer seg til foreldrene og gråter, de klemmer og kysser i et lønnlig håp om å få bli med sine foreldre hjem.

Når Europeiske statsledere har sammenlignet Norge sin fremferd mot landets egne og forsåvidt også andre nasjoners innbyggere, med Nazisme, så er det en sannhet som ikke lar seg bortforklare. Alle disse avskjedsscenene som barn under barneverntjenestens tilsyn må gjennomgå, inntil seks ganger i året, er for barna like opprivende som avskjedsscenene som vi alle har sett dokumentarer av.

I jødeutryddelsesprosessen som Nazistene utførte i konsentrasjonsleirene, er det en mengde med dokumentarfilmer som viser hvordan barn brutalt ble skilt fra sine foreldre. Vi vet hva som i ettertid skjedde med disse folkene, så denne delen av historien slutter med den tragedien som da bevist ble utført av «normale mennesker?»

Det jeg vil frem til er at jødebarna viste ikke noe om sin skjebne som endte i et gasskammer. Barn som blir revet fra sine foreldre vet ikke hva deres skjebne blir de neste to månedene før neste samvær. For barn som er så små at tidsperspektivet ikke er forståelig, er hver avskjed endelig! Jødebarna opplevde sin avskjed i fellesskap med flere hundre, kan hende flere tusen. Men for hver avskjed som våre barn må oppleve er tragedien i så måte sammenlignbart.

Hvorfor vi som samfunn tillater denne form for offentlige overgrep mot barn, er snart for hele nasjonen helt ubegripelig. Er det kapitalstrømmen fra statskassen som er hovedårsak?  En kapitalstrøm som favoriserer psykologer og advokater. En kapitalstrøm som favoriserer norsk og internasjonal storkapital, som bygger ut institusjoner som blir tildelt på hundrevis av millioner for en tjeneste som staten via barneverntjenesten har påtatt seg og utføre, men som samme stat og samme barneverntjeneste mangler klokskap til å gjennomføre.

Eller er det en måte å forme barn til å bli følelsesmessig invalid. Disse barna får ikke oppleve foreldrekjærlighet, søskenkjærlighet, ikke får de samhold med besteforeldre, eller andre i biologiske familier på far og mor siden. Når de en gang blir 18 år og sparket ut av et fosterhjem eller en institusjon har de ingen fremfor seg og heller ingen bak seg. Det er barn som ikke har opplevd ekte kjærlighet, det er barn som har blitt påtvunget en oppdragelse i forsakelse av nestekjærlighet, det er barn som har overlevd slike opphold at følelsesmessig har kampen for å overleve vært å tenke kun på seg selv.

Er det virkelig slike borgere vi skal avle frem? Barn som kommer fra gode og redelige familier ender opp som samfunnstapere. For ikke å snakke om at dødeligheten er sju ganger større for barn som lever under barneverntjenestens omsorg, en barn som vokser opp blant sine biologiske familier. Statistikken er sikkert lest av samtlige på storting og i regjering, men de er vel av de som Stein Ove Berg skriver om i siste verset av sin sang:

Det fins de som har snudd seg å gått som tror frihet er no`man har fått.
De vil smi for seg selv, tror på evner og hell.
Slike folk har vår fremtid forrådt.