Brev til Fylkesmannen i Troms den 13.03.2015

Det er tatt beslutning i å publisere et brev som jeg sendte til Fylkesmannen i Troms den 13.03.2015, for å belyse de maktovergrep som barnevern og politi utfører, og da med fylkesnemnd og fylkesmanns samtykke.  Brevet lyder som følger:

Dette er en sak som Fylkesmannen har en inngående kjennskap til, saken hadde sin tilblivelse natt til den 16. oktober 2009. Siden denne dato har familien kjempet for rettferd for seg og sine barn. Fylkesmannen er vel informert, dette er en sak som barnevernstjenesten i Lenvik, med daværende leder Bente Karlsen igangsatte kun på en innkommet bekymringmelding, som barnevernstjenesten ikke utførte noen som helst forundersøkelse i.

Resultatet for familien var katastrofalt, et antall av sju personer stormet huset til intetanende foreldre rett før midnatt til den 16. oktober 2009.  Derav var det to damer fra barnevernstjenesten, resterende av følget var fem politimenn fra Lenvik lensmannskontor. Da døren ble åpnet ble barnas far lagt i jern og uten noe forklaring ført ut i en ventende politibil, for deretter å bli kjørt til legevakt for undersøkelse. Etter dette ble far kastet på glattcelle der han jevnlig ble hentet til forhør i det kommende døgnet.

Barnas mor ble først kroppsvisitert før hun ble beordret til å gå på loftet for å vekke sovende barn, finne frem klær for at barna skulle bli fraktet til et beredskapshjem med hemmelig adresse.  Alt dette måtte en mildt sagt sjokkert mor utføre uten at hun ble informert om grunnen til dette "celebre besøket" som entret heimen med en oppførsel som lignet et terrorangrep mot forsvarsløse folk. Denne hendelsen gikk ikke upåaktet hen. Gutten som var seks år da dette skjedde og som i tillegg var særdeles avhengig av sin mor, kom seg ut av barnevernets bil og sprang ut i den svarte oktobernatta.  Men han greide ikke å kontrollere panikk og redselshyl, så han ble fort innhentet av lovens mektige arm. Scenene som fulgte trenger jeg ikke referere flere ganger, dette har Fylkesmannen lest tidligere i denne saken.

Men det som jeg skal ta opp er bevisførselen og politiets trenering av sakens etterforskning. For det første så regner jeg med at politiets opptreden i denne saken er et lovbrudd på lik linje med barnevernstjenestens flere lovbrudd. Dette omhandler § 4-3 rett og plikt for barnevernstjenesten til å foreta undersøkelser.  Det er når det er fare for barnets liv og helse at det kan igangsettes et akuttvedtak der barna kan hentes ut av heimen uten annen rettslig avgjørelse.  Barnevernstjenesten kom til en heim der alt var i orden, huset var rent og ryddig, barna sov sin søteste nattesøvn og foreldrene var i ferd med å gå til ro for natten. Det var ingen grunn til å igangsette et akuttvedtak.  Brudd på eller misbruk av § 4-3 i barnevernsloven har ikke bare barnevernstjenesten utført, det har også politiet vært delaktig i.

Når en ser på hvilken måte dommeravhørene er blitt utført på, så er det ikke å vente at førstestatsadvokat Lars Fause sier at det ikke er på en slik måte dommeravhørene skal utføres på. For egen regning har jeg ingen betenkeligheter med å påstå at politiets framferd i lag med barnevernstjenesten, og med politiets antatte kunnskap innenfor de lovregulerte hjemlene i lov om barnevern også vet at etaten har utført en lovstridig handling.  Habilitetsspørsmålet blir gjeldende når det er polititjenestemann Geir Lofthus som utfører et dommeravhør der første statsadvokat for Troms og Finnmark stiller etiske spørsmål med utførelsen på.

I aksjonen der barna ble tatt ut av heimen, foretok politiet en grundig gjennomgang av barnas hjem. Det ble tatt beslag i alt av teknisk utstyr, slik som PC, filmer, bilder, fotoapparater, telefoner, filmkamera. Det ble også beslaglagt sengeklær og underklær for barn og voksne. Barnas far ble undersøkt av lege før han ble kastet på glattcelle. Barna (jenta) ble undersøkt av barnelege den 16. oktober uten at noe galt kunne fremvises. Politiet brukte over 18 måneder for å få undersøkt det beslaglagte materiellet fra heimen, uten at noe kunne bevises at det hadde forekommet overgrep mot barna.

Jenta har flere ganger sagt at det ikke har foregått noe galt i heimen. Dette har hun fremmet flere ganger til talsperson Svein Arild Vis. Det samme har barnet bedt fostermor å fremme i Fylkesnemnda i mai, juni 2012. Mens kommunens/barnevernstjenestens advokat Ulf Egil Hansen fremmer den påstand at barnet hele tiden har påstått at hun har vært misbrukt.

Etterhvert som mitt engasjement i denne saken økte og mine påstander ble fremmet med beskyldning om offentlige overgrep og brudd på de mest elementære paragrafene som omhandler lov om barnevern, har det blitt innført en diktatorisk innskjerpelse på samværene med barna og da fortrinnsvis jenta.  Gutten fikk komme hjem etter Fylkesnemndsmøte i mai, juni 2012.  Senja tingrett hadde bestemt, etter ønske fra barna, så skulle samværene bestå av seks samvær i året, med en samværstid på seks timer. I disse samværene fikk besteforeldre delta i samværene i to timer, der fordelingen var slik. To første timene i lag med foreldre og søsken, neste to timene fikk vi som besteforeldre delta, mens de to siste timene av samværet, med avskjeds tårer og gråt var tildelt foreldre og søsken.

Første tegn på innskjerpelse av samvær kom etter en rapport som tilsynsfører Ann-Britt Nygård skrev den 06.12.2010 (dok 189/10) Det som kommer frem innledningsvis i denne rapporten står ikke i samsvar med barnas spontane glede når dem får treffe foreldre og besteforeldre. Bare denne rapporten tilsier at barna og da fortrinnsvis jenta lever i et sterkt press for å bli underdanig et system som skal kunne fremme en total hjernevasking av hennes tilhørighet til det biologiske opphav. Etter en tid fikk besteforeldre beskjed om at barnet ikke ønsket samvær med besteforeldre, noe som besteforeldrene ble tvunget til å akseptere. En tid etter dette fikk foreldrene beskjed at jenta hadde behov for foreldrekontakt alene, slik at samværene måtte stykkes opp i henhold til søskensamvær. Nå skulle samværene bestå av fire timer med felles samvær mellom jenta, bror og foreldre og så skulle jenta ha to timer i lag med bare foreldrene, med en begrunnelse av at jenta hadde behov for alene kontakt med foreldrene. Noe som var fremkommet etter at jenta hadde vert i kontakt med BUP. Dette medførte en del vansker i henhold til gutten, hvor skulle han gjøre av seg de to timene han måtte oppholde seg i Tromsø alene, en by som han ikke var kjent i og ikke hadde andre kjente som sin søster som var fosterhjemplassert i byen, men som nå var opptatt med samvær med foreldrene og der kunne han ikke være. Løsningen på denne floken var at bestefar brukte sin minibuss og kjørte til samværet, avleverte familien da jenta og hennes to tilsynsførere kom. Etter avtale var bestefar å hentet gutten sener på dagen slik at jenta fikk det alene-samværet som psykiatrien mente hun hadde behov for. I tiden med gutten var vi på flyplassen og hentet en søster til barna som var ferdig med et studieår i Bergen. I denne anledningen når vi var og hentet foreldrene etter samvær fikk også søstera som kom fra Bergen hilse på hun som var fosterhjemplassert.

Nå var det antakelig en torn i øyet på barnevernstjenesten at bestefar stilte opp og fikk hilse på fosterbarnet, samt at hun ga bestefar en klem. Neste trekk fra barnevernstjenesten er at nå vil ikke jenta ha samvær med foreldrene lenger, og Fylkesnemnda bestemte at samværet skal reduseres til to gang i året med en varighet av to timer. Saken er anket til Senja tingrett men Fylkesnemndas vedtak er gjennomført.

Nå har det fra barnevernstjenesten vært hevdet foreldrene ikke engasjerte seg i lag med jenta eller barna som var godt nok under samværene. I den anledning engasjerte foreldrene en psykiatrikerer som sa seg villig til å observere foreldre og barn under samvær. Dette ble fremmet for foreldrenes saksbehandler hos barneverntjenesten, Hanne Hansen via foreldrenes advokat, Astrid Gjøysdal.  Saksbehandler Hanne Hansen kunne ikke ta denne avgjørelsen alene, hun måtte legge saken frem for sine overordnede. Etter en tid ringte Hanne Hansen advokat Gjøysdal og meddelte at hun hadde vært i kontakt med kommunens/barnevernets advokat Ulf Egil Hansen og han hadde sagt at det skulle ingen inn i denne saken som ikke barnevernet hadde kontroll på.  Alt dette har foreldrene smertelig fått erfare.  I dag foregår samværene på en skole i Tromsø, der det er lokalene til SFO som blir benyttet.

Alle samværene foregår på søndager fra kl. 11:00 og utover. Det er to damer som er ansatt i barnevernstjenesten i Tromsø som er tilsynsførere, der bare den ene tilsynsføreren skriver åtte A4 siders rapporter i hvert samvær.  Der ingenting av rapportenes innhold blir tildelt foreldrene eller foreldrenes advokat. Det som foregår i barnevernets håndtering av slike saker er så graverende at vi må lete lenge etter regimer for å finne sammenligningsgrunnlag.

Status i dag. Gutten fikk komme hjem etter fylkesnemndas vedtak i juni 2012. Med begrunnelse at foreldrene ikke hadde samme ansvar overfor han, grunnet han ikke var seksuelt misbrukt. Barnas far har fått erstatning for de beskyldningene han ble utsatt for. Legeundersøkelse av barn og far tilsier at det ikke har foregått noe overgrep mot barnet. I alt av det materiellet som politiet beslagla fra familien er det ikke funnet noe som tilsier at det har foregått noe utilbørlig i familien.

Da er det to grunner til at barnet fortsatt er fosterhjemsplassert, den ene grunnen er misbruk av paragraf 4-21 i barnevernsloven, der barnet har fått en total skjerming fra barndomsbygda og biologisk tilhørighet. Den andre grunnen er at advokat Ulf Egil Hansen lyver når han påstår at barnet hele tiden har fremmet påstander om misbruk, eller som en formildende påstand; advokat Hansen har har ikke lest leksa si. Dette omfatter rapportene fra blant annet talsperson Svein Arild Vis og rapporten fra tilsynsfører Ann-Britt Nygård.

Ansvarsfraskrivelse! Det er Storting og Regjering som har fattet lovsystemet innenfor barnevernstjenesten, det er samme instanser som har gjennomført reformen først på 90 tallet med Fylkesnemnd som et forvaltningsorgan og tingretten som den siste klage instans, når dette påståes så er det ytterst få slike saker som denne barnevernssaker som kommer lengre som til tingretten. Denne saken er en av mange tusen saker i dette landet der barnevernstjenesten misbruker sin makt og jeg kan vise til organisasjoner som blant annet 3 mai som i flere år har vist til slike offentlige overgrep i offentlig forvaltning. Det er Storting og Regjering via sine departement, i dette tilfellet DET KONGELIGE BARNE-, LIKESTILLINGS- OG INKLUDERINGSDEPARTEMENT som har ansvaret for at lovens anvendelse blir brukt riktig. Det er en pulverisering av eget ansvar når nevnte departement skyver ansvaret for lovbrudd over på Fylkesmannen. Det er ikke Fylkesmannen som har fattet lov om barnevern.  Det er ikke Fylkesmannen som har igangsatt reformen med Fylkesnemnder. Og Fylkesmannen har ingen innflytelse på domsavgjørelser.

Til dette vil jeg vise til en samtale jeg hadde i desember 2014 med Lenviks ordfører Geir Inge Sivertsen om denne saken. Sivertsen meddelte at han hadde diskutert denne konkrete saken med avgåtte Fylkesmann Svein Ludvigsen. Der Ludvigsen i korte trekk hadde sagt, at han trodde på familiens fremføring av saken og at barnet var blitt et offer for en maktstruktur der styresmaktene hadde mistet styringen til et system som kunne vinne frem med ikke beviselige påstander. Den anbefaling Fylkesmann Ludvigsen hadde til ordfører Sivertsen, var at denne saken måtte dem bare glemme, dem hadde ikke muligheter til å påvirke, verken som Fylkesmann eller ordfører.

Og hva så Mette Solum (e. f.) avdelingsdirektør og Kristina Mevold Engen førstekonsulent, som har undertegnet departements brevet. Er det ikke på tide at dere tilegner Fylkesmannen den makt og myndighet samt ansvarsoppgaven som dere som departements byråkrater har har fraskrevet dere. Eller er det greit at psykiatriens antakelser skal legges til grunn for en fylkesnemnd og tingrettens avgjørelse, der juss og bevisførsel blir tilsidesatt grunnet administrator og meddommeres manglende kunnskap om psykiatri. I dag vet vi at kommunene må betale store erstatninger for tidligere forbrytelser der personer har blitt mishandlet og misbrukt i institusjoner og fosterhjem. I dag vet vi at det er frarøving av biologisk tilhørighet som brukes for å dekke over offentlighetens feiltrinn eller overgrep. Når nå erstatningskravene kommer, når disse barna er blitt voksen og fremmer sin sak. Da er det kommunene som må punge ut med erstatningsvederlag, grunnet frarøvd familietilhørighet. Mens dem som sitter med ansvaret, staten og barnevernsledere går skadefritt fra sine lovbrudd.

Som en dokumentasjon til offentlighetens framferd vil jeg vise til Svanhild saken. Dette var den best belyste barnevernssaken i Norge. En ung mor fra Kvænangen kommune i Nord-Troms ble for ca. 12 år siden fradømt retten til å være mor til sine to barn, grunnet for lav IQ. Hennes IQ ble fastsatt av lagmannsretten til 54. Sakkyndige psykolog Trond Bruun-Hanssen mente at Svanhilds IQ var enda lavere. Svanhild arbeidet på den tiden i en barnehage, der styreren hadde satt Svanhild til avdelingsleder ved sykdomsfrafall. Svanhilds foreldre ble stemplet som så resursfattige/evneveik at dem ikke kunne bidra med noen støtte for sin datter og sine barnebarn. I dag vet vi at Svanhilds far, Jan Helge Jensen er ordfører i sin kommune. Etter at barna var tatt fra Svanhild og fosterhjemplassert ca. 50 mil fra sin biologiske tilhørighet, reiste Svanhild seg som fuglen Fønix fra asken.  Svanhild tok fagbrev som helsearbeider, fikk en ny mann og barn og i dag underviser hun i en skole i en annen kommune som sin opprinnelige hjemkommune.

Vi vet at et menneske med en IQ under 50 er ikke i stand til å låse opp en dør selv om nøkkelen står i låsen. Vi vet at videnskapen er kommet så lang at vi kan flytte deler fra et menneske til et annet, slik som transplantasjon av hjerte, lunger og nyrer, men vi er ikke kommet så langt i vår vitenskap at vi kan transplantere IQ fra det ene mennesket og til et annet. Dette kan bli en liten IQ test for avdelingsdirektør Mette Solum og førstekonsulent Kristina Mevold Engen i DET KONGELIGE BARNE-, LIKESTILLINGS- OG INKLUDERNGSDEPARTEMENTET og forklare undertegnede hvordan et slikt avvik i en IQ test kan danne grunnlaget i en domsavgjørelse.  Mevold Engen og Solum kan hente ekspertise hos Fylkesmannen i Troms om sådan ekspertise finnes i dette sjiktet.  Når det gjelder psykolog Trond Bruun-Hanssen så er han fremdeles brukt av systemet innenfor barnevern, enten som sakkyndig dommer eller sakkyndig utreder. Dette utfører han selv om det er mange år siden han feiret sin 70 års dag.  Ryktene tilsier at Bruun-Hanssen bruker en del av sin fritid på Rorbua i Tromsø. Etter disse besøkene må han vise stor forsiktighet med bart lys og åpen varme. Er det virkelig slik at det er denne kategori mennesker som skal få danne grunnlaget for barns oppvekstvilkår i dette landet.  Barnevernet er blitt med sin uinnskrenkede maktposisjon en etat som får drive med legalisert menneskehandel.  Noe som kommer klart frem i ekspansjon av slike saker der psykiatrikeren har hevet seg langt over det norske folkevettet, med sine tolkinger av menigmannens kunnskap om barneoppdragelse.  Det folkevettet som er i fosterheimene blir ikke utsatt for gransking, så lenge disse instanser prater nevnte etater etter munnen. Det har vært lenge kjent at psykiatrien innenfor rettsystem og barnevern er blitt en ny lønnsadel, uten hemninger for hva dem kan tillate seg å antyde i negative vendinger om personer, bare det passer deres oppdragsgivere.

Nå kan jeg avslutningsvis be om unnskyldning for at dette brevet er formulert med et snev av en Nord-Norsk språkprakt, men jeg har i lag med familien, i snart seks år kjempet en kamp mot vindmøller. Der jeg i like klartekster som nå har påpekt offentlige lovbrudd og de eneste svarene jeg er blitt møtt med er en øredøvende taushet, eller som nå; at departement skyver ansvaret til Fylkesmannen, eller som barneminister Horne sa; det er ordførernes ansvar.

Dette som foregår nå i ovennevnte departement, er en pulverisering av det byråkratiske og det politiske ansvaret som hviler på hver og en som håndterer slike saker. Vi har et annet uttrykk for slik framferd hær nord. Det kalles for: "og Pilatus vasket sine hender".

Det minste som departementet og Fylkesmannen kan bidra i denne saken, er at den kan bli fremmet til høyere rettsinstanser.

Med hilsen

Ole Henriksen

PS. Dette brevet er ikke unntatt offentlighet jf. Offl. § 13 1. ledd, jf. Fvl. § 13 1. ledd nr. 1

----------------------------------------

Vedleggene til dette brevet er ikke publisert, på grunn av personlige opplysninger.