Hopp til innhold

Åpent brev til Fylkesmannen i Troms.

Fylkesmannen i Troms.
V/ saksbehandler. Hilde Bremnes utdanningsdirektør og Silja Eriksen fagansvarlig.

Viser til Deres brev datert den 07.11.2016. Deres ref: 2016/24xx-xx. Arkivkode 6xx.

Dette er en sak som har pågått siden natt til den 16. oktober 2009 da barna ble hentet ut av sine hjem, der grunnlaget for akuttvedtaket var en bekymringmelding som ikke var undersøkt. Konsekvensen for denne handlingen er at barn er blitt frarøvet sin biologiske tilhørighet uten grunn. Som barnas morfar har jeg engasjert meg sterk i denne saken, og i den anledning har mange offentlige instanser blitt tilskrevet, ikke minst Fylkesmannen.

Dette brevet er undertegnet av Hilde Bremnes utdanningsdirektør og Silja Eriksen fagansvarlig. Et brev som i store trekk forsvarer barneverntjenestens og Fylkesnemndas handlinger. I alle disse brevene som jeg har skrevet til Fylkesmann, Barne- og likestillingdepartementet, Justisdepartementet, har svarene vært like ensidig og viljeløse. Ingen har anledning å gripe inn i enkeltsaker, selv om Fylkesmannen i 2016 avdekket et avvik i barneverntjenesten i Lenvik kommune med hele 95 prosent. Dette vil jeg rett og slett kalle for en vegring for å gå inn å rette på lovbrudd utført av offentlige etater.

Når vi vet at i alle andre saker så har vi et rettsvern selv om det er enkeltsaker.
Foreldre kan tilskrive Fylkesmannen om de ikke er fornøyd med forholdene i en barnehage.
Feil behandling av enkeltpasienter innenfor helsesektoren kan fremmes for fylkeslegen.

Klage på skattebelastninger som virker urimelig kan fremmes for fylkesskattesjefen. Det aller meste av enkeltsaker kan fremmes for andre instanser uten at noen sier at dette er en enkeltsak og ingen kan gripe inn i enkeltsaker. Enda bruker Fylkesmannen og lovgivende politikere og påtalemyndigheter en frase om at dem ikke kan gripe inn i enkeltsaker. Om dette skulle medføre riktighet så er det mange saker som har med lovgivningen som er enkeltsaker. Feks en fartsbot, nasking i butikker, svart arbeid, underslag med mer. Alle disse tingene er lovstridig og blir fremmet for rettsapparatet, men når mennesker som er ansatt i barneverntjenesten utfører lovbrudd, eller avvik som det så smukt heter, så skal ikke disse lovbruddene personforfølges.

Vi har i denne saken påpekt det flere ganger og dette har vært fremmet for Senja tingrett at fostermor lyver. Vi har et lydopptak mellom fostermor og barnets biologiske far, der fostermor virkelig tar usannheter frem og påstår at barnets far har fremmet mordtrusler mot henne. Allikevel bryr verken tingrett eller andre offentlige instanser seg om at det fra dem som skal ivareta barnets beste lyver. Dette er en ting som burde bli lagt frem for barnet som nå snart er 15 år gammel, at hun kan bli konfrontert med fostermors løgner om biologisk familie.

Hvordan kan vi som biologisk familie ha tro på et rettsystem, og en rettsavgjørelse der den ene parten får fremme usannheter om motparten uten at det reageres. Å lyve i retten eller i dokumenter som fremmes for retten er straffbart, men visstnok ikke i barnevernsaker.
Det som er grunnen til at jeg sender dette brevet til fylkesmannen er siste avsnitt på side fem i nevnte brev.

Sitat:
Fylkesmannen er også kjent med at det i denne saken har vert utfordringer knyttet til involvering fra andre familiemedlemmer, herunder spredning av informasjon om barnevernsaken i media. Vi vurderer at barneverntjenesten på denne bakgrunn bør tilby foreldrene veiledning i forhold til hvordan dette kan oppleves som tilleggsbelastning for barnet. Vi gjør oppmerksom på muligheten barneverntjenesten i enkelte tilfeller kan treffe vedtak om unntak fra innsyn i opplysninger om barnet i medhold av forvaltningslovens § 19 andre ledd bokstav b) og C) dersom man vurderer at det kan være til skade for barnet at opplysningene gies til foreldrene.
Sitat slutt.

I dette avsnittet bidrar Fylkesmannen med en total munnkurv fra biologisk familie i saken videre gang. Det som familien har utført med å synliggjøre saken i media, er å vise til lovbrudd som er blitt utført av barneverntjenesten ikke blir estimert. Familien har fremmet bevis for grove usannheter uten at det vektleges verken i barneverntjenesten, i Fylkesnemnda eller i domstolene. Hvilket annet valg har familien for å fremme sin uskyldighet i mot offentlige overgrep, en å bruke den fjerde statsmakt.

Fylkesmannen må være så oppegående at vedkommende saksbehandlere forstår at i slike saker så dreier saken seg ikke bare om et barn som er fosterhjemplassert, som det skal tas hensyn til. Om dette barnet, så vet alle i barnets omgangskrets at barnet er i fosterheim, men det ikke alle vet er at det er fra dette fosterhjemmet fremmet usannheter om biologisk familiemedlemmer, (nevnt tidligere). Det er riktig det som saksbehandlerne hos Fylkesmannen sier at fosterbarnet har en yngre bror, det som ikke nevnes er at dette barnet også har to eldre søstre og en eldre bror og ikke minst to biologiske foreldre. Fylkesmannen med sine saksbehandlere nevner ikke med et eneste ord at barna ble hentet under særdeles dramatiske handlinger utført av barneverntjenesten og hele fem polititjenestemenn en svart oktobernatt. Det nevnes ikke med en eneste bokstav at barnets far har fått økonomisk oppreisning for de beskyldningene han ble utsatt for, og at politiet brukte over 18 måneder på etterforskningen av saken. Ei heller at saken om fosterhjemplassering ble pådømt i Senja tingrett uten at politiet var ferdig med etterforskningen.

Fylkesmannen må forstå at det sitter mennesker tilbake etter en slik aksjon, som det i dette tilfellet ble utført av offentlige myndigheter. Når slike ting skjer, at barn blir hentet ut av sine senger midt på natta, med slike grove beskyldninger mot foreldrene som i dette tilfellet, så ryktes dette. Forhåpentligvis så har Fylkesmannen forståelse for at om dette ikke skulle forsvares av andre, så har resterende av denne familien blitt et offer for bygdedyret i det minste og blitt ett offer for justismord i særdeleshet.

Nå er det ikke barneverntjenesten alene som skal ta ansvaret for den utviklingen som er blitt utført siden opprettelsen av Fylkesnemnder ble innført i 1992. Fra barne og likestillingdepartementet pøses det inn enorme summer uten kvalitetskontroll, og offentlige overgrep har og kan fortsette uten konsekvenser for utøverne. Ser vi hva som har bygd seg opp om barneverntjenestens taushetsbelagte etat og foretak, så har vi glemt den gammeltestamentlige lærdommen om dansen rundt gullkalven. Det er god grunn til å granske mektige bakspillere i Barne- og likestillingdepartementet som sørger for at vi har samme politikk, uansett politisk farve på ministerne.