Brevet er sendt 24.august 2016
Sak: opprettelse av kontrollsystem av barnevern.
Opplysninger som er blitt undertegnede tildelt, er følgende. Alle kommuner kan etablere et kontrollutvalg for kontroll av barnevernet. Dette utvalget er ikke det ordinære kontrollutvalget som er i drift i kommunene i dag. Dette nye kontrollutvalget skal bare ha barnevern som sitt arbeidsfelt. Utvalget skal bestå av fem medlemmer, fem medlemmer som ikke skal være medlem av kommunestyret. Opplysninger som jeg har mottatt er at det er kun én kommune i dette landet som har et slikt utvalg, og det er Stavanger.
For Lenvik kommune som gang på gang har fått påpakning av Fylkesmannen om store avvik/lovbrudd i barnevernets behandling av barnevernsaker må det være nærliggende at et slikt kontrollutvalg etableres så hurtig som mulig. Når Fylkesmannen avdekker hele 95 prosent avvik i en av de siste undersøkelsene som ble foretatt i Lenvik, er dette mildt sagt katastrofalt, ikke bare for kommunens renommé, men i særdeleshet for alle de av kommunens innbyggere som blir ofret for at barnevernetaten ikke evner å ivareta det lovverket som de skal styre etter.
Ellers i samfunnet så er det utvalg som skal kontrollere om det er ting som blir utført der loven setter begrensninger. Vi har trafikkpoliti, vi har arbeidstilsyn, vi har mattilsyn og vi har en havarikommisjon som gransker ned til den minste detalj, der det dokumenteres om sertifikater til personell og maskin er i orden. Om ikke, så får ingen utøve sitt arbeid før alt er utbedret. Men i barnevernet der Fylkesmannen har avdekket horrible 95 prosent avvik i Lenvik kommune, uten at noen er i stand til å sette foten ned for galskapen.
Konsekvensene er katastrofale for de mennesker som urettmessig blir utsatt for denne form for byråkratisk diktatur. Det er mennesker som blir varig psykisk ufør, det er mennesker som begår selvmord. Dette er konsekvensene for noen av de voksne mennesker som blir urettmessig behandlet. Ser vi på statistikk for selvmord av barn og personer som har vært, eller er under barnevernets omsorg, så er ratene åtte ganger større en gjennomsnittet i befolkningen på statistikken for selvmord. Alt dette kan dokumenteres, også avvikene som kommer frem under Fylkesmannens kontroll av kommunene. Det som er galskap er at det ene lovbruddet foran og det andre etter i hopetall, blir avdekket uten at en eneste person skal kunne gripe inn for å få lovlige retningslinjer innført. Med taushetsplikten som skalkeskjul, benekter barnevernet sine lovstridige handlinger. Og med begrunnelse at ingen kan gripe inn i enkeltsaker får barneverntjenesten ture frem i et akselererende tempo. Ikke engang kongens og regjeringens mann, altså Fylkesmannen, kan stoppe galskapen. Ikke ser det ut for at barneministeren greier denne oppgaven heller.
Så tilbake til dette barnevernets kontrollutvalg, eller la oss kalle det en havarikommisjon for barnefamilier. Opplysninger jeg har, er at dette utvalget skal bestå av personer som ikke er medlemmer av kommunestyret. Med andre ord, det skal ikke være et politisk utvalg. Nærmere retningslinjer for dette utvalget vil kunne hentes fra det departementet som slike saker sorterer under. Jeg formoder at det er kommunestyret eller formannskap som velger disse fem personene. Det må også tas høyde for det interkommunale samarbeidet i barnevernet som Lenvik har med kommunene Berg, Tranøy og Torsken.
Ser vi på befolkningsgrunnlaget i disse fire kommunene, så er det nærliggende at Berg, Tranøy og Torsken får et medlem hver i denne familiehavarikommisjonen og Lenvik får to. Jeg formoder også at disse menneskene ikke blir valgt fra kommunalt/offentlig ansatte, der nettverket mellom etatene er sammenfiltret i kolleger og vennskap. Her er det snakk om fire kommuner og fra disse kommunene må det med stor sikkerhet kunne finnes fem personer som er så oppegående at de kan se på barnevernet utførelse og avvik. Uten å nevne navn, så finnes det mennesker som har på en redelig måte kritisert barnevernets fremgangsmåter, personer som også har innehatt den politiske ledelsen for det gamle barnevernet og som har vært medlem av Fylkesnemnda.
Jeg kan ikke i min villeste fantasi tro at Lenvik ikke griper denne anledningen til å fremme et utvalg som kan kontrollere det som ikke var kontrollerbart. I dag bruker Norge over 20 milliarder på barnevern. Hva Lenvik kommune bruker vites ikke, men tidligere ordfører fortalte at de ti største barnevernsakene kostet kommunen 21 millioner på et år. Systemet er slik at politikerne blir tvunget til å bevilge penger til barnevernetaten, uten at det er noen anledning til å se om pengene blir brukt fornuftig.
Når direktøren for UNN i et radioprogram den 24. august, snakker om svakheter når det igangsettes akuttvedtak der tvangsmidler blir brukt som en regel, istedenfor som et unntak. Der direktøren mener at det er en form for subkultur som har fått utvikle seg i organisasjonen, som ledelsen ikke har hatt kontroll på. Det er prisverdig at direktøren ser konsekvensene for det enkelte mennesker som ikke forstår hvorfor tvangstiltak blir brukt. Spørsmålet til UNN-direktøren, sivilombudsmannen og mange flere blir følgende. Hva med alle disse barnevernsakene som skjemmer ut hele nasjonen? Der barn blir revet ut av sine hjem, natt som dag, eller at dem blir hentet på skole og barnehager. Der barnevernet bruker politiet som en maktfaktor i utførelsen. I de fleste sakene igangsettes dette uten noen rettslig avgjørelse og i mange saker igangsettes akuttvedtak uten at barnevernet har estimert å undersøke berettigelsen av den innkommende bekymringsmeldingen. Alt dette skaper traumer for voksne mennesker. Men konsekvensene for traumene som barn blir påført bryr verken barnevern eller politi seg om.
Opp i all denne galskapen skal samme politikammer etterforske i slike saker der etaten selv har foretatt lovbrudd/avvik i lag med barneverntjenesten. Om ikke dette er nok, så er det en polititjenestemann som får utføre dommeravhørene. I en sak er det ikke bare spesialetterforsker Ola Thune som har kritisert dommeravhørene, det har også statsadvokat Lars Fause. Fause sa, det er ikke på en slik måte dommeravhørene skal utføres. I vårt rettssystem mangler det i hvertfall en ting og det er forståelsen for habilitet og inhabilitet i offentlig sektor.
Avslutningsvis, en historie fra virkeligheten: Et barn, en ungdom først i tenårene får ikke bo i lag med den eneste av foreldrene som er i livet, en normal oppegående mamma. Ungdommen blir låst inne på en institusjon, der gråt, bønn og bannskap er fånyttes. Kun korte samvær med to tilsynsførere blir foreldrekontakten. En natt hører ungdommen at mor roper sitt navn klart og tydelig. Ungdommen kler på seg alt som er tilgjengelig av klær, hopper ut av vinduet og begynner å lete etter det kjæreste som ungdommen har, sin mor.
Min kommentar blir følgende: I dag behandler mor Norge sine barn på en ynkelig måte.
Med hilsen
Ole Henriksen
---------------------------------
Dette brevet er redigert, men innholdets betydning er det samme.
Brevet er også sendt til Troms Folkeblad.
