Brev til: Fylkesnemnda 02.12.2014.

Fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker i Troms og Finnmark

Viser til sak nr. 14/172. Nemndsleder Bergny Ofstad Karlsen.

Denne saken har en fartstid i barnevernet og Fylkesnemnd som overstiger fem år. Dette er en sak som jeg som barnas morfar har engasjert meg i siden dagen etter at barna på en ulovlig måte og på en særdeles lite barnevennlig måte ble hentet ut av sine senger nattestid den. 16 oktober 2009.

Når jeg i alle disse årene har sett barnevernets og Fylkesnemndas metoder i sine behandlingsmåter overfor det som skal være barnets beste, er jeg fullstendig klar over at Fylkesnemnda ikke «nedverdiger» seg til å svare undertegnede på dette brevet. Av den grunn vil dette brevet gå som kopi til flere instanser. I denne saken er det et fåtall av paragrafene som omhandler barnevernsloven som ikke er brutt av barnevernet, med velsignelse av Fylkesnemnda og dens like. Av den grunn starter jeg med paragrafene der det største og groveste overtrampene er begått.

§ 2-1. Kommunens oppgave.
Kommunen er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ. Kommunen skal ha internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller medhold av lov. Kommunen må kunne gjøre rede for hvordan den oppfyller krav til internkontroll. (Se loven videre.)

§ 4-1. Hensynet til barnets beste.
I denne paragrafen skal det gis barnet mulighet til medvirkning og det skal tilrettelegges for samtaler med barnet. Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til. (Se loven videre).

§ 4-2. Melding til Barnevernet.
Barnevernstjenesten skal snarest, og innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3.

§ 4-3. Rett og plikt for barnevernstjenesten til å foreta undersøkelser.
Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barnevernstjenesten snarest undersøke forholdene. Jf. frister inntatt i § 6-9. Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mere omfattende en formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir sprett unødig. (Se loven videre).
Hittil har jeg listet opp fire paragrafer, som er elementær for å utføre en trygghet i barnevernstjenestens og en kvalitetssikring i etatens arbeid, og alle disse fire paragrafene er ikke blitt estimert av verken kommunen eller barnevernet.

Når en bekymringsmelding lå på barnevernstjenestens bord, som startet denne saken, ble et akuttvedtak igangsatt uten at §§ 4-2 og 4-3 ble tatt hensyn til. Et akuttvedtak kan igangsettes når det er fare for barnets liv og helse. Barnevernstjenesten kom til et hjem som var rent og ryddig, barna sov sin søteste nattesøvn og foreldrene var i ferd med å gå i seng for natten. Allikevel valgte politiet som bisto barnevernstjeneste uten noen informasjon og legge barnas far i gulvet og sette på håndjern og føre han ut i en politibil som raskt førte han til legeundersøkelse, og deretter for å bli plassert på glattcelle. Barnas mor ble kroppsvisitert (tømming av lommer mm.) før hun ble beordret opp på loftet for å vekke barna, få på dem klær slik at damene fra barnevernstjenesten kunne ta barna med til en hemmelig adresse. Alt dette uten at noen av foreldrene forsto eller ble informert om grunnen til dette opptrinnet. Hele dette opptrinnet gikk ikke lydløst for seg, gutten som var 6 år var vettskremt, han kom seg ut av barnverntjenestens bil og sprang ut i den bekmørke oktober natta, men greide ikke å kontrollere panikk og redsel hyl slik at han snart ble innhentet av lovens lange arm. Naboer som ble oppmerksom på barnas redsel skrik ilte til, men ble bortvist av politiet.

Når barnas far var ført bort i lenker, ble barnas mor tatt til Finnsnes for avhør. Politiet som var tilbake i huset foretok en ransaking av hele huset og det ble tatt beslag i store deler av familiens eie. Sengetøy, undertøy, filmer, datamaskiner, foto, kamra og telefoner. Som sagt så ble barnas far undersøkt av lege får han ble kastet på glattcelle, barna ble allerede dagen etter sent tidlig til Tromsø der jenta ble undersøkt av barnelege, der ingen ting kunne tyde på seksuelle krenkelser overfor barnet. Etter dette ble barna som mildt sagt måtte være i sjokk etter nattens opplevelser utsatt for dommeravhør. Der spørsmålene var synkronisert med det avhøret som jentas lærerinne hadde utført av barnet dagen før. Når så avhører politibetjent Geir Lofthus ikke fikk det ønska svaret av jenta i dette første avhøret ble det besluttet at jenta skulle i et nytt avhør ca. 14 dager senere. Samtidig som det ble oppfordret til jenta, at var det noe som hun ville fortelle så kunne hun snakke med lærer eller beredskapsmor. Dommeravhørene er fastsatt med lov, det er bestemt at disse avhørene skal utføres av en dommer eller en person som er særskilt skikket til denne oppgaven. Jeg er i min fulle rett å mene at en beredskapsmor, sågar en fostermor ikke besitter denne kompetanse, jeg har heller ikke fått forståelsen for at dette konseptet med dommeravhør ligger i en lærerutdannelse heller.
Barnet (7 år) som noen dager tidligere hadde fått vite at hennes yndlingslærerinne hadde vært ungdomskjæreste med hennes far betrodde denne lærerinnen at hun og pappa også brukte å pule. Denne betroelsen som barnet neppe hadde kunnskap om ble grunnlaget for et skoleavhør som senere resulterte i en bekymringsmelding som barnevernstjenesten ikke tok seg bryet med å undersøke.
Når Geir Lofthus som utførte dommeravhørene ikke fikk noe av barnet i det første avhøret (ikke av broren heller) og var langt ut i det andre avhøret uten å få jenta til å si noe som kunne fremmes som en fortelling om overgrep, stilte da følgende spørsmål til jenta: «Du må si til meg hva du sa til lærerinnen din.» Jenta sa følgende: «Eg sa at eg hadde pult med han pappa.» Avhører sier: «Å ja du har pult med han pappa.» Jenta sier: «Nei det har eg ikke.» Avhører: «Jammen du sa jo det.» Jenta: «nei det sa eg ikke.» Jenta har vært ærlig, hun sa det hun hadde sagt til sin lærerinne, hun bekreftet i dommeravhøret at hun ikke hadde pult med pappa, men at hun bare hadde sagt dette til lærerinnen. Dommeravhøret ble etter dette avviklet. Jenta hoppet ned fra stolen hun satt på og sa nå vil jeg hjem til mamma og pappa, hun nevnte navnene på alle familiemedlemmene som hun ville hjem til, liketil kjæledyrene ble nevnt.

Etter at barna ble fjernet fra sitt biologiske hjem og plassert i beredskapshjem og fosterhjem ble det fremmet en oppførsel til barna som ikke var kjent verken i barnas hjem, skole eller i barnas skolefritidsordning.  Jentas lærerinne hadde ingen ting og utsette på barna før denne dagen jenta ville imponere sin lærerinne med å fortelle at hun også hadde et intimt forhold til sin far. Lærerinnen har bekreftet at barna hadde rene og hele klær, tilfredsstillende matpakke. Med andre ord, det var ingen ting som tilsa at det skulle være noe slendrian fra heimen. Det som lærerinnen hadde som ankepunkt var at jenta noen ganger ikke hadde gjort sin flid med leksene. Dette kan tilskrives fra en periode der far var ukependler og at mor jobber turnus på et sykehjem, med noen kvelder som avsluttes kl 22.00. Med slike vakter var det farmor som hadde tilsyn med barna i barnas hjem. Både skole og barnevernstjenesten må kunne evne og ta innover seg at det er ikke alle familier som har en arbeidsplass der arbeidstiden er et A 4 system, med arbeidstid for begge foreldrene fra kl 08.00 til kl 15.30.

De groveste beskyldningene som ble fremmet mot barna, var barnas seksualiserte framferd i beredskapshjem og i fosterhjem. Dette var en adferd som ikke var registrert verken i skole eller SFO og slettes ikke i hjemmet. Når jenta satte seg på ryggen til beredskapsfar når han lå på gulvet for å hvile etter middagen, ble dette fremmet som en seksualisert handling av en 7 års jente. Når gutten og jenta lekte/herjet etter at dem hadde fått på seg nattøyet, hun nattkjole og han nattdrakt. Jenta satt på guttens mave for å holde han nede, da gutten var i ferd med å komme seg løs trakk jenta nattkjolen over hodet til gutten som hun satt på maven til. Denne hendelsen ble fremmet som en seksualisert handling. En skulle formode at mennesker som barnevernstjenesten bruker som beredskapshjem har såpass kunnskap om anatomi at dem viste hva som kom til syne når en jente sitter på maven til sin bror, fremoverbøyd og trekker nattkjolen over brorens hode. For liksom å forsegle at dette var en seksualisert handling føyer beredskapsmor til følgende, hun var ikke sikker på at jenta hadde truse på seg. Den tredje seksualiserte påstanden fra beredskapshjemmet var at når barna skulle legge seg om kveldene søkte dem til samme seng. Dette var to barn, 6 og 7 år som på en særdeles dramatisk måte var frarøvet sine foreldre, sine søsken og sitt hjem, var det rart at dem søkte trøst og trygghet i samme seng. For øvrig kan det fortelles at barna ble informert i beredskapshjemmet at dem ikke fikk kom hjem før dem var fylt 18 år. Gutten som sto sin mor spesielt nært gråt sine modige tårer, for at han trodde at da ville mor være død når han fikk komme hjem.

I den sakkyndige rapporten som spesialist i barne- og ungdomspsykiatri Hanne Renland skrev hadde Renland også påståtte seksualisert adferd av jenta når hun var kommet i fosterhjem. Før saken skulle opp i Fylkesnemnda skulle jenta i denne nemnda representeres av en talsperson. Denne talspersonen var Svein Arild Vis. Da Vis ankom fosterhjemmet var jenta på skolen, slik at Vis hadde en samtale med fostermor Fride Tonning først. Etter at jenta var kommet fra skolen hadde dem en samtale i lag alle tre. Etter dette skulle Vis ha en samtale med jenta alene. Det er da fostermor fremmer den påstand at jenta fikk et tilbakefall i sin seksualiserte adferd, slik at hun var i ferd med å forgripe seg på talspersonen, noe som førte til at fostermor måtte gripe inn. Vis sier ingenting i sin rapport om at han er blitt forsøkt forført eller antastet av en 7 års jente. I Fylkesnemnda mai, juni 2012 ble Vis spurt om nettopp denne hendelsen, der han bekreftet at han ikke hadde registrert en slik oppførsel av barnet. Vi som står på andre siden av saken kan med god grunn rette en konspirerende teori om fostermors grunn til å gripe inn i denne samtalen som skulle skje på enerom, med kun talsperson og barnet tilstede, var det heller noe annet jenta var i ferd med å fortelle som ikke passet fosterforeldrene eller barnevernstjenesten?

Etter min mening er dette psykisk terror av verste sort som blir fremmet mot barna, utført av mennesker som skal kunne, og er betalt for å ivareta barna bedre som biologiske foreldre. Den seksualiserte adferden som barna er blitt beskyldt for er ført i penn av barnevernstjenesten eller den som denne etat har bemyndiget tilsyn av barna. Disse beskyldningene er nå spredt i hele systemet til barnevernstjenesten, Fylkesnemnd, psykiatri, rettssystem og politi, noe som vil følge barna resten av livet. Noe som dessverre må bringes til andre advokater og systemer for å avdekke galskapen i barnevernstjenesten og for så vidt Fylkesnemnd medregnet.

Når foreldrene kan vise til tilsynsrapporter som er positiv blir ikke disse rapportene nevnt med en eneste bokstav. Det virker som om tilsynsrapportene som var skrevet av tilsynsfører Ann-Britt Nygård ikke har vært forelagt Fylkesnemnda eller rettsvesenet i sin helhet. Og da viser jeg spesielt til tilsynsrapport dok. 189/10. Denne rapporten er undertegnet av Nygård 06.12.2010. I denne rapporten fremkommer det en mengde med opplysninger fra fostermor Fride Tonning om at barnet ikke ønsker samvær med foreldrene og slettes ikke med besteforeldrene. Fostermor fremmer en rekke inngående detaljer om barnets ønske for samværet, noe som er tvilsomt at en 8 års gammelt barn har kunnskap om å fremme. Rapporten til Nygård som er skrevet etter samværet sier noe helt annet en det som skulle være barnets ønske i følge fostermor. Nygård sier i sin rapport at barnet stiller seg uforstående til dette som skulle være et detaljert ønske fra barnet, fremmet av fostermor.

Ser vi på rapport fra talsperson Svein Arild Vis datert den 18.12.2009. (dok. Nr. 13.) der barnet benekter at hun har pult med pappa. I denne rapporten mener jenta at hun ikke får komme hjem grunnet det hun sa til politimannen Geir. Hun benekter at hun har pult med noen, barnet har forstått at da hun fortalte det som hun hadde fortalt til lærerinnen var det dette som dannet grunnlaget for plasseringen.

I neste rapport av Svein Arild Vis, datert den 03.05.2010. (Dok 59) ytrer barnet ønske om å komme hjem. Barnet har da store forventninger til en ferie i Italia der fosterforeldrene har et feriested, barnet har aldri reist med fly og ønsker at hun skal få delta på denne turen før hun skal reise hjem.
Vi kan også vise til rapport fra fostermor Fride Tonning som er sendt fra Tonning den. 28 mars. 2011 til Hanne Hansen, nummerert 203, der hun fremmer uriktige opplysninger i anledning hendelsene da samværet var over. Tilfeldigheten ville det slik at en telefon sto på opptak, et opptak som var igangsatt før barna og foreldrene forlot samværlokalet. I dette samværet fremkommer barnets såre gråt ved avskjeden etter samværet. Men dette lydopptaket fanget også samtalen mellom fostermor og barnas far. Barnet klenget seg til mor og mormor og gråt høyt og uhemmet, det er i liten grad trolig at barnet oppfattet noe av den samtalen som ble utvekslet mellom barnets far og fostermor. Allikevel legger fostermor frem en påstand som ikke medfører riktighet. Det var fostermor og barnets far som førte samtalen ansikt til ansikt, men fostermor fremmer direkte usannheter om denne samtalen der det liksom skulle være barnet som hadde hørt dette. Når slike ting som dette skjer og får passere gjennom barnevern og Fylkesnemnd uten at det blir reagert på usannheter, kan ikke biologisk familie ha noe tillit til fosterforeldre eller systemet rundt dette som har med barnevern.

Når en ser på fylkesnemnd vedtakene fra 29. oktober 2009 og nesten nøyaktig 5 år senere, nemlig den. 28. oktober 2014 så er det skremmende hvordan et utvalg som skal inneha en rett til å dømme foreldre og barn kan hausse opp beskyldninger uten at saken er etterforsket av politiet. Og langt mindre uttale seg dømmende, der fylkesnemnda ikke har sett dommeravhørene. Jeg tillater meg å sitere nest siste avsnitt på side 2 i fylkesnemndsvedtaket datert 29. oktober 2009, sitat:

Lenvik kommune anfører at barna vil bli vesentlig skadelidende ved en tilbakeføring til foreldrene. Barnet har i det siste avhøret gitt opplysninger om seksuelle overgrep fra faren, og politiet har opprettholdt siktelsen mot han. Barnet har videre opplyst at moren ved en anledning oppdaget dem uten å gripe inn. Biologisk mor har dessuten forklart at hun støttet sin samboer fullt ut. Selv om det ikke foreligger konkret mistanke om at Gutten har vert utsatt for seksuelle overgrep, er det i alle fall i denne fasen av saken nødvendig å opprettholde akuttvedtaket også for han. Situasjonen kan ikke avhjelpes ved hjelpetiltak. Sperret adresse og samværnekt må opprettholdes inntil politiet gir beskjed om at etterforskningsmessige hensyn ikke lenger krever slike tiltak.
Sitat slutt.

Videre står det på side 3 i samme dokument, sitat:

Fylkesnemnda finner at vilkårene for å treffe og opprettholde akuttvedtaket var og er til stede. avhøret av jentas lærer gjorde det åpenbart nødvendig med en midlertidig plassering utenfor hjemmet.
Sitat slutt.

Når dette skrives er det 13 dager siden barnet var undersøkt av barnelege i Tromsø. Det er også 13 dager siden FØRSTE dommeravhøret ble utført, og det er ca. 2 dager siden SISTE dommeravhør ble utført. Fylkesnemnda som skal besitte det meste av lov om barnevern, skal også kunne lov og forskrifter om dommeravhør, men har i denne saken utført en unnlatelsessynd som ikke er tilgivelig. I denne sak har barnevernstjenesten brutt - § 4-3 Rett og plikt for barnevernstjenesten til å foreta undersøkelser. - Et akuttvedtak blir igangsatt kun på en bekymringsmelding som er utferdiget av et barns lærer. Dommeravhørene var utført på et slikt lavmål at statsadvokaten for Troms og Finnmark henla straffesaken mot barnets far. Ola Thune som bisto familien i denne saken konkluderte med at barnet fikk 63 ledende og gjentatte spørsmål av Geir Lofthus som utførte begge dommeravhørene. Etterforskningen som politiet på Finnsnes utførte, brukte politiet over 18 måneder på. Og kom til den konklusjon at intet bevisbart var funnet. Da saken var oppe i Senja tingrett etter at den først ble utsatt grunnet slett arbeid i saksfremlegget til foreldrenes advokater, rundt årsskiftet 2010 – 2011, Ffemmet kommunens advokat, Ulf E. Hansen, følgende påstand: «Retten kan ikke sende to barn tilbake til et hjem der foreldrene er under etterforskning for seksuelt misbruk av barna.» Det som politiet til da ikke hadde undersøkt var to gamle telefoner som barna hadde fått av farmor til lek.

I dag vet vi at barnets far har fått oppreisning fra det offentlige på over 60.000 for de beskyldningene han var påført om seksuelle krenkelser av sin datter. Allikevel greier både fylkesnemnd og tingrett å fremme denne påstand, sitat:

I den foreliggende situasjonen der foreldrene er benektende i forhold til jentas virkelighetsoppfatning kan retten ikke se at veiledning eller andre hjelpetiltak kan avhjelpe omsorgssvikten. (se avsagt dom Senja tingrett 08.01.2013, saks nr. 12-132965TVI-SENJ)»

Sitat slutt.

Det er helt ufattelig hvordan rettsinstanser kan tillate seg å bruke benevnelser som er uriktig i saken. Det har aldri vært snakk om omsorgssvikt overfor barna. Straffereaksjoner som foreldrene er pådømt for, er at far klapset gutten på rompa i oppdragelses øyemed en gang og mor skilte barna som lugget hverandre, med å ta dem i hårene ved ørene til de slapp hverandre. Dette ble pådømt som vold. Noe som ikke er grunnlag for at barna skulle fjernes fra hjemmet. Hadde dette dannet grunnlag til omsorgsovertakelse, så hadde det bare vært fosterforeldre i dette landet.

Videre står det i neste avsnitt på side 10 i samme dokument, sitat:

Siden saken ble behandlet i tingretten har gutten flyttet hjem. Retten kan ikke se at dette innebærer at omsorgssituasjonen hos foreldrene for jenta vil være tilfredsstillende. Hovedbegrunnelsen for tilbakeføring av gutten var de vansker som hadde oppstått med å finne en tilfredsstillende omsorgssituasjon utenfor hjemmet, og at retten ikke fant det sannsynlig at han hadde blitt utsatt for overgrep. For jenta er situasjonen en annen, jf. vurdering overfor. Når det gjelder omsorgssituasjonen for jenta i fosterhjemmet vil retten komme nærmere inn på det nedenfor. Det er imidlertid på det rene at gutten ikke har fortalt at han har blitt utsatt for overgrep og har derfor ikke en virkelighetsoppfatning som han trenger bekreftelse for av sine foreldre slik som jenta åpenbart har behov for.

Sitat slutt.

Påfølgende kapittel, sitat:

Selv om det ikke er bærende element i vurderingen av omsorgsforholdene i hjemmet, legger retten på samme måte som Fylkesnemnda til grunn at det har vært en del vold i hjemmet. Ut fra det barna har fortalt i beredskapshjemmet og fosterhjemmet er det grunn til å tro at det er skjedd en underrapportering. Det vises i denne sammenheng til Fylkesnemndas vurdering på side 10.

Sitat slutt.

§ 4-21. Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse.
Når barnevernstjenesten ved kommunens advokat, Ulf E. Hansen, Fylkesnemnd og tingretten bruker paragraf 4-21 for å ikke få en tilbakeføring på plass, er dette et misbruk av denne paragraf. Spesielt når rett og nemnd peker på at foreldrene ikke er i stand til å gi barnet tilfredsstillende omsorg. Paragraf 4-21 sier noe om at; «dersom barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flytte.» Barna hadde bodd i lag med sine foreldre og søsken i henholdsvis 6 og 7 år da barnevernstjenesten hentet dem ut av sine senger, der et akuttvedtak ble undertegnet dagen etter at akuttvedtaket var realisert. I disse første leveårene er tilknytningen til familie størst for alle barn, også for også for disse to barna som i tillegg sto hverandre nært i alder og samhold. Om barnevernstjenesten og politi i Lenvik har vært i besittelse av kunnskap om barnepsykiatri, samt kunnskap om barnevernsloven, og da spesielt paragraf 4-21 har denne saken blitt behandlet på en helt annen måte.
Retten og Fylkesnemndas påstand om foreldrenes manglende omsorgsevne.
Jeg har vel aldri sett et mer strålende barn en gutten da han og foreldrene kom innom meg (morfar) da dem var på tur hjem fra fosterhjemmet i Balsfjord. Smilet var stort øynene tindret da han skulle ta innover seg alle minnene fra morfar huset. Dette samtidig som han hadde det travelt for å komme seg hjem til eget hjem. Foreldrene hadde ordnet rommet til gutten som var i andre etasje i huset, det samme rommet som han hadde en traumatisk opplevelse på da han som 6 åring så brutalt ble hentet ut av sin seng og sitt hjem av mennesker han aldri hadde hatt noen relasjoner til. gutten fikk ikke sove på rommet sitt, til det var minnene om skrekkopplevelsen for sterke.

Gutten var faktisk redd for at noen på nytt skulle komme og hente han. Men dette var ikke det hele med den traumatiseringen han hadde gjennomgått. Neste morgen når gutten sitter med kjøkkenbordet oppdager mamma at gutten sitter og gråter stille. Selvfølgelig blir mor engstelig og spør hva som er galt, savner han kamerater fra Balsfjord eller var det noe som var galt i hjemmet? Gutten sier eg savner ho søster så. For gutten å komme hjem ble en erfaring ingen hadde tenkt på, det som hadde vært før var ikke lenger slik.

Søstra som var litt over året eldre en han, ei søster som sto han nært i alder og samhold hadde ikke fått komme hjem. Gutten sine traumer om huset han hadde opplevd disse grusomme hendelsene i, ville ikke avta. Han fikk ikke til å sove på rommet sitt, han var redd for å være alene i huset. Kom det folk på besøk og gutten hørte dem i gangen, ropte han bestandig, «hvem er det.»  Foreldrene forsto at de traumatiske opplevelsene som familien og spesielt gutten hadde opplevd i dette huset som var knappe 10 år ikke ville avta. Foreldrene valgte å selge sin enebolig, minnene og opplevelsene om natten til den 16. oktober satt i alle og gutten var påført posttraumatiske lidelser. Valget ble en eiendom mere sentralt i tettstedet Rossfjordstraumen. Faktisk var det eiendommen og huset til Hans Kjær, mannen som på få år før krigen tjente seg søkk-rik på Platina reveskinn. Et hus som var oppført i 1937 og etter datiden regnet som et herskapshus. Huset sto nå i sin fordums prakt og trengte omfattende oppgraderinger for å nå dagens standard. Alternativet var oppgradering eller nybygg, valget kom på nybygg og nå i september flyttet mor, far og gutten inn i en ny og tidsmessig bolig, der alle 3 soverommene er i samme etasje og gutten begynner å finne freden.
Når kommunens advokat, Ulf E. Hansen, har fremmet en påstand som Fylkesnemnd og tingrett legger seg flat for, om at foreldrene er i så dårlig forfatning at dem ikke er i stand til å gi jenta tilfredsstillende omsorg, om hun skulle komme hjem, er det mot bedre vitende.

Når foreldre som har vært igjennom denne traumatiske prosessen som disse foreldrene har, og har greier å reise seg for å gjenoppta og tiltre sine arbeidsplasser er dette prisverdig, resultatet kunne ha vært psykisk uførhet. Til opplysning så er alt av grunnarbeid og innredning etter oppført råbygg utført av foreldrene som er i fulle stillinger, pluss en del familiær dugnadsinnsats. Alt dette for at gutten skal få et hjem der han endelig kan føle seg trygg i. For dere som leser dette, kan dere presentere noen som har utført noe lignende etter en slik offentlig mishandling. I så tilfelle er det ingen av dem som har dømt eller fremmet galskapen i saken.

Konklusjon
Lenvik kommune med kommunene Berg og Torsken i et interkommunalt samarbeid om felles barnevernstjeneste, har forbrutt seg mot § 2-1. Kommunens kontrollutvalg igangsatte en internkontroll etter at undertegnede hadde fått spalteplass i lokalmedia om ovennevnte sak. Kontrollutvalget fant ingen andre feil utført av barnevernet en denne saken der barneverntjenesten hadde igangsatt et akuttvedtak uten at det ble utført lovpålagt undersøkelse etter § 4-3. Dette var noe som undertegnede hadde påvist i media i lang tid. Verken kontrollutvalget eller kommunen for øvrig brydde seg ikke om saken videre. Ikke før at Fylkesmannen i Troms foretok en gransking av barnevernet og avdekket en enorm mengde med avvik i barnevernstjenesten i ovenfor nevnte kommuner. Dette var mest sannsynlig grunnen til at daværende leder for barnevernstjenesten Bente Karlsen og hennes ektemann som også var ansatt som saksbehandler i barnevernstjenesten fikk andre stillinger i Lenvik kommune. Bente Karlsen fikk en nyopprettet stilling som personal og utviklingssjef. Hennes ektemann Bing Karlsen fikk stillingen som personlig rådgiver til personal og utviklingssjefen, en stillingsbenevnelse som senere ble omdøpt til en 50 prosent prosjektstilling, med benevnelsen «en bedre kommune.»

Politiet som er pålagt å bistå barnevernet i slike saker, var særdeles ivrig i utførelsen av denne aksjonen. Politiet tok seg ikke bryet med å undersøke om lovpålagt undersøkelse i henhold til § 4-3 var utført av barnevernstjenesten. Etter uttalelse fra saksbehandler Hanne Hansen i barnevernstjenesten var det politiet som planla raidet mot familien, begrunnet i at politiet måtte ha huset ryddet for mennesker for å kunne sikre bevis. Denne overstyringen utført av politiet som neppe har kunnskap om barnepsykiatri medførte at et helt unødvendig akuttvedtak ble utført. Det var et rent og ryddig hjem fem politimenn og to damer fra barnevernstjenesten trengte seg inn i. Det var overhode ikke fare for barnas liv og helse, som danner grunnlag for igangsetting av akuttvedtak. Jeg viser atter en gang til § 4-3. der det står følgende: «Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mere omfattende en formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.» En skal ikke være mye glup for å minimalisere en barnevernaksjon der det er mistanke om seksuelle krenkelser uten at barn risikerer å bli utsatt og påført posttraumatiske lidelser. Det hadde vært enkelt å hente barnas far ut av hjemmet, og la barna sove til neste morgen, for deretter å få jenta undersøkt av lege. Istedenfor opptrer barnevernstjenesten på en slik måte at storparten av de lover som skal brukes for å sikre barnets beste blir brutt. Dette resulterer i at nevnte etater opptrer som en sammensvoren bande for å dekke over sine forseelser.

Når jeg tillater meg å fremme slike påstander som en sammensvoren bande, så skal jeg begrunne dette. Mors særkullsbarn to jenter var begge langt fra å være myndig, men begge disse jentene fikk fortsette å bo i lag med foreldre som barnevernstjenesten beskyldte for seksuelle krenkelser mot barn i en alder av 7 år. Hadde barnevernstjenesten trodd på sine påstander, måtte også disse jentene fjernes fra hjemmet, om barnevernstjenesten skulle bli oppfattet edruelig. Videre vil jeg vise til dommeravhørene som er utført av politimann Geir Harry Lofthus.

Disse avhørene er ikke bare kritisert av spesialetterforsker Ola Thune som i sin analyse av avhørene påpekte 63 gjentatte og ledende spørsmål. Og Thune er ingen hvem som helst. Da han jobbet i spesialenheten for politiet var han leder for enheten som etterforsket mord og seksuelle forbrytelser. Det er utelukket at Thune har villet besudle seg for å dekke over en pedofil handling. Har jeg hatt intensjoner om å dekke over en svigersønn som hadde misbrukt mine barnebarn hadde nok valget falt på en annen etterforsker. Det er også bestemt at dommeravhør skal utføres av dommere eller mennesker med særskilt kompetanse på slike avhør. Nå har førstestatsadvokat for Troms og Finnmark kritisert dommeravhørene som er utført av Lofthus, det samme har Thune. For egen regning vil jeg pek at galskapen blir komplett når politiet som utfører dommeravhørene med sin representant Geir Lofthus, med velsignelse av barnevernstjenesten og Fylkesnemnda delegerer slike oppgaver som trenger spesiell kunnskap for å utføre, til lærere, beredskapforeldre og fosterhjem. Dette avdekker liten forståelse for den kunnskap som politiet skal besitte, med sin representant Geir Lofthus. Det er etter slike vandaliserende avhør, som blir utført av mennesker med en total mangel på sådan avhørkompetanse, at barnevernstjenesten og Fylkesnemnd påstår at det er en underrapportering på vold utført mot barna, i barnas biologiske hjem.

Når så vi kan dokumentere at fostermor Fride Tonning får lagt fram i rapporten til spesialist i barne- og ungdoms psykiatri, Hanne Renland, at barnet på 7 år hadde forsøkt å forgripe seg på talsperson Svein Arild Vis, viser det til fostermors manglende virkelighetsoppfatning - men viser heller til fostermors livlige seksualiserte fantasi. Dette viser også til Renlands manglende evner til å ville kontrollere opplysninger opp imot talsperson. Jeg har i dette skrivet vist til fostermors rapport skrevet til tilsynsfører, Ann-Britt Nygård, som ikke er i samsvar med virkelighetsoppfatningen fra Nygårds tilsynsrapport. Det samme er det med de usannheter fortalt av fostermor Fride Tonning, som hun fremmer etter samtalen med barnas far, der hun antyder at barnets far har fremmet drapstrusler. Denne rapporten og lydopptaket er fremmet i Senja tingrett uten at retten tok notis av dette.
Når vi ser på alle feil og lovbrudd som fremkommer i denne saken, er det nært å tro at det er tilsiktet og et bestillingsverk når barnevernstjenesten og politi i et telefonmøte om kvelden den. 16. oktober 2009 fremmer den påstand at morfar (jeg) har plukket mine barnebarn og min datter på brystene. Det samme er det med psykolog Gitte Dalland i sin rettsrapport fremmer den påstand at mest sannsynlig er morfar voldelig. En mann som hun ikke hadde sett eller snakket med før siste dag i retten. Om disse uriktige påstandene blir nedfelt for fremtidige saksbehandlere skal bli oppmerksom på en tilsiktet vanæring av den personen som påpeker lovbrudd utført av offentligheten vites ikke, men nærliggende å tro.

Hvorfor kan dette skje?
For oss som blir uforskyldt involvert i slike saker, føles det som å være i den mørkeste middelalder, med en hekseprosess som bare utelukker dette med å bli dømt til ild og bål. Men slikt er vanskelig å forstå og endatil å mene at intelligente mennesker skal være i stand til å utføre slike gjerninger mot barn, der etatene skal påse at barnets beste via lovteksten skal blir fulgt. Det blir også galt å påstå at barnevernstjenesten er et arnested der det samles maktgale mennesker med tendenser til psykopati.

Det nærmeste sammenligningsgrunnlaget jeg kan delvis trekke paralleller med i nyere tid er «Sterner klinikken» i Sverige, som var styrt av Margit Norell og hennes psykiatri team. Dette teamet mente og trodde at dem var en elite i verdensklasse. Der Norell hadde blitt opphøyet til en Gud i vrangforestillinger om klinikkens kunnskaper. Dette resulterte at Sveriges største massemorder i fredstid ble konstruert, med sju bestialske mord. Thomas Quick, en voksen mann ble manipulert og presset til å tro at han hadde utført drap på sju mennesker, der han også gråtende fortalte at han skulle ha partert liket til et barn. Hadde det bare vært Thomas Quick som «Sterner klinikken» hadde greid å manipulere, hadde det vært grunnlag å tro at Quick var en intelligensfattig person som lot seg påvirke lett. Men så var ikke tilfelle. Både svensk politi og den nasjonale elite innen landets etterforskere trodde på Margit Norell og hennes stab av psykiatere. Det samme var det med det svenske rettsapparatet som dømte Thomas Quick, alias Sture Bergwall for bestialske gjerninger som han ikke hadde utført.  I dag vet vi bedre.

Nå vil vel mange påstå at denne sammenligningen i en barnevernssak er å strekke strikket for langt, men kjære lesere, les videre. Vi har påpekt uriktige fremstillinger i rettspsykiatriens rapporter, vi har vist til fostermors lemfeldige omgang med sannheten i sine fortellinger. Vi har vist til flere rapporter fra talsperson der barnet sier at hun ønsker å komme hjem. Vi har tidligere vist til hendelsen da begge barna rømte fra beredskapshjemmet for å gå den lange veien hjem. Vi har også vist til rapporter fra talspersoner som sier at jenta er benektende i beskyldningene om at overgrep ikke har skjedd. Sågar har barnet skrevet en lapp om at dette ikke har hendt. Fostermor fremmet barnets ønske i Fylkesnemnda i mai- juni 2012 om at hun måtte si til dommeren at det ikke hadde skjedd noe galt i heimen. Tidligere tilsynsrapporter viser at foreldrene og søsken er engasjerende under samvær, dette kan også dokumenteres med bildelmateriell.

Det kan gjerne fremstilles som en konspirasjonsteori for å styrke barnevernstjenesten og Fylkesnemndas stilling når jeg påstår at tilsynsførere som skrev positive tilsynsrapporter blir fjernet som tilsynsførere. Det samme er det med talspersoner som fremmet barnets ønske om å komme hjem, samt at barnet er benektende overfor disse personene om at det hadde vert en utilbørlig hendelse i heimen.

Denne påstanden underbygges med en tidligere hendelse, etter at barnevernstjenestens Klara Gabrielsen, ble tildelt oppgaven som tilsynsfører. Foreldrene oppdaget at Gabrielsen nesten satt på fanget deres under samværene, og noterte side opp og side ned i alt som ble sagt og gjort, uten at foreldrene fikk innsyn i disse skriveriene. Dette føltes belastende for både barn og foreldre med en slik tett overvåking. Foreldrene hadde kontaktet en psykiatriker som sa seg villig til å bistå under samværene. Dette ble fremmet via foreldrenes advokat, Astrid Gjøystdal, som igjen fremmet dette for barnevernstjenestens saksbehandler, Hanne Hansen i Lenvik. Hansen kunne ikke ta denne avgjørelsen uten å kontakte sine overordnede. Etter en tid fikk advokat Gjøystdal svar fra saksbehandler Hansen. Hansen hadde vært i kontakt med kommunens advokat, Ulf E. Hansen, som hadde meddelt at det var ingen som skulle inn i denne saken uten at barnevernstjenesten hadde kontroll på vedkommende. Bare dette indikerer på at advokat Ulf E. Hansen, er mere opptatt av å forsvare de feil og lovbrudd som er utført av offentligheten, en å ivareta det som skal være til barnet beste. Bare en slik uttalelse tilsier at advokatfirma Ulf E. Hansen i Tromsø bør snarest mulig fjernes fra denne saken.

Hva med betydningen av biologisk tilhørighet?
Lov om barnevern sier at barn skal ha kontakt med biologisk familie/foreldre og søsken for senere i livet, i voksen alder skulle kunne ha tilhørighet og kunnskap om sitt opphav. Det er tingretten som har bestemt at barna, etter barnas eget ønske skulle få øke samværene til 6 timer som minimum, 6 gang i året. Allikevel tillater barnevernstjenesten å trenere flere samvær i dette året. Sågar har tilsynsfører Klara Gabrielsen, mandat å avbryte samværene etter eget godt befinnende. Det var etter at undertegnede begynte å opponere mot barnevernet at vi som besteforeldre ble nektet samvær. Dette fremstilt som et ønske fra barnet, selv om tilsynsrapportene fra Nygård sa det motsatte. Fremstillingene om samværsønsker fra barnet har vært av forskjellige nyanser. Plutselig ble det bestemt at jenta trengte alene-kontakt med foreldrene slik at søsken måtte forlate samværet store deler av tiden. Dette ble begrunnet av at dette var bra for barnets psykiske helse. Denne bestemmelsen ble utført med at jeg som morfar benyttet min minibuss og tok hele familien med til Tromsø, for på en forsvarlig måte kunne ta vare på gutten som ellers måtte reke gatelangs i en by han ikke var kjent i, i den tiden han ikke fikk delta i samværene med sin søster. For barnevernstjenesten var det en torn i øyet at jenta kom og hilste på meg og ga meg en klem. Det er etter denne hendelsen at barnevernstjenesten har fremmet samværreduksjon til Fylkesnemnda og fått dette innvilget, som et ønske fra barnet. Samværene er nå i Fylkesnemnda redusert fra 6 gang i året á 6 timer som minimum, til 2 timer á 2 gang i året. Dette tillater Fylkesnemnda å gjennomføre umiddelbart, selv om avgjørelsen er anket inn til tingretten av foreldrene.

Min forståelse for denne handlingen tilskrives alle de lovbrudd og feil som denne saken innehar. Av den grunn er det presserende for barnevernstjenesten, Fylkesnemnd samt advokat Ulf E. Hansen, og kunne fjerne barnet totalt fra biologisk familie, i et lønnlig håp om at skittkastingen mot foreldrene om seksuelt misbruk og mishandling skal feste seg til barnets hjerneceller for all fremtid. Jenta nærmer seg nå puberteten, hun kommer ganske snart til å interessere seg for det andre kjønn, hun kommer til å oppdage at det som er fremmet som beskyldninger mot spesielt far, ikke har rot i den virkelige verden, om hun noen gang har latt seg påvirke til å tro at hun har vært misbrukt. Jenta vil ganske snart stå overfor en identitetskrise i forhold til sin tilhørighet. Av den grunn er det viktig at samværene ikke blir redusert. Det er viktig at samværene blir utvidet, det er viktig at jenta får oppleve noe som hun ikke har opplevd siden hun ble frarøvet sine søsken og sitt biologiske hjem. Dette er å få komme hjem på besøk, det å treffe sin familie i familiens nye hjem må være særdeles styrkende for hennes valg i fremtiden.

Når vi ser på jenta sine ønsker fra den dagen hun ble hentet av barnevernstjenesten var det helt frem til slutten på 2012 et ønske om å få komme hjem, det var et ønske om å fortelle at det ikke var hendt noe galt i heimen. Når hun nå etter barnevernstjenesten og Fylkesnemndas påstander ikke ønsker lenger å ville ha samvær så ofte som annenhver måned med foreldrene, er det noen andre eller annet en samvær med foreldrene som har påvirket henne. Foreldrene er blitt truet av barnevernstjenesten om at, blir dette med samværstid tema under samværene så blir samværene avbrutt umiddelbart. Hvem har da kunnet påvirke barnet i denne saken? Svar den som kan.

Det som virkelig er å beklage er at politikere på alle nivå vegrer seg for å ta belastningen for å avdekke barnevernets selvtekt. Kampen mot byråkratiet virker for belastende, det blir liksom mer behagelig å snu ryggen til. I slike saker er det store verdier, det er ikke bare arbeidsplassene i barnevernstjenesten som er lønnsom. Barnehuset med Fylkesnemnd påberoper seg en nødvendig ekspertise som ikke tilhører de lavtlønnede. Psykiatrien er en lønnsadel som har hatt minimalt å gjøre om det ikke var for det engasjementet som dem har i barnevernet tjeneste. Vi har skruppelløse advokater som skaffet seg en lukrativ nisje da fylkesnemnd systemet ble etablert. Slike advokatoppdrag burde være tildelt på åremål engasjement. Det er noe som er alvorlig galt i rettssystemet vårt. Får denne utviklingen fortsette å øke i det omfang som til nå, er det ikke lenge før vi har Amerikanske tilstander i dette landet også. Når Fylkesnemnd og tingrett fremmer den påstand at barnet hele tiden har påstått at misbruk har funnet sted, og at hun ikke vil komme hjem til foreldrene er dette å underslå sannheten. Noe som må få konsekvenser for rettens utøvere.

Et lite sitat fra prosedyren som advokat Tor Magnus Fagermo utførte da han forsvarte far i straffesaken. «Barnevernssaken har jeg ingenting med, men skulle jeg uttale meg i denne saken, så har jeg villet pådra meg en rettergangsbot».

Kopi til:  Alle advokater og sakkyndige som har bistått familien i saken, samt; Fylkesmannen i Troms, Ordføreren i Lenvik, Politimesteren i Troms,  Lensmannen i Lenvik, Statsadvokaten, Barneombudet, Barneministeren, Datatilsynet, Justisdepartementet, Advokatforeningen, m.fl.