Det ble sendt brev til justisminister Anders Anundsen for å belyse situasjonen om lovbrudd i barnevernet, og da spesielt i Lenvik kommune.
Det at lovbruddene fortsetter, selv etter at alle mulige beslutningstakere er opplyst om dette, kan ikke annet anses som samtykke til lovbrudd, selv fra høyeste hold.
Det er derfor besluttet at brevet skal offentliggjøres, for å belyse det faktum at selv justisministeren er informert om forholdene.
Slik lyder brevet:
Justisdepartementet
V/ justisminister Anders Anundsen.
Barnevernstjenesten i Lenvik kommune utfører brudd på lov om barnevern i 95 prosent av sin saksbehandling iht. rapport fra Fylkesmannen i Troms.
Etter at Fylkesmannen i Troms har utført en gjennomgang av barnevernstjenestens arbeid i Lenvik kommune, har Fylkesmannen av dekket avvik i 95 prosent av det arbeidet som barnevernstjenesten har utført. Med andre ord, barnevernstjenesten brøt loven i 95 prosent av alle undersøkelsessaker etter § 4-3 i lov om barnevernstjenesten.
Nå er det ikke noen stor nyhet at barnevernstjenesten i Lenvik har et interkommunalt samarbeid med Senja-kommunene, Berg og Tranøy, med kontor på Finnsnes. Barnevernstjenesten har store mengder med avvik i sine saksbehandlinger. Allerede i 2012 avdekket Fylkesmannen en rekke avvik i denne etaten. Noe som mest sannsynlig medførte skifte i ledelsen for barnevernstjenesten i Lenvik, uten at dette har medført noen bedring, heller tvert i mot. Fylkesmannen som har oppdraget som tilsynsinstans for kommunenes barnevernstjeneste kan bare påpeke disse avvikene som egentlig er lovbrudd utført av barnevernstjenesten . Uten at personene som utfører disse lovbruddene blir straffeforfulgt, eller i det minste, fjernet fra sine taburetter.
Avviket som Fylkesmannen avdekker etter § 4-3 i lov om barnevernstjenesten er bare toppen av isfjellet som følger i etterkant av disse lovbruddene. Det er etter slike fadeser at barnevernstjenesten prøver å dekke over sine overgrep med full utnyttelse av det maktapparatet som denne etat er tildelt. Det er ikke tvil om at det er et kobbel av rettspsykiater som livnærer seg av oppdrag fra barnevernstjenesten. Det samme er det med advokater som har spesialisert seg på å forsvare barnevernstjenestens lovbrudd.
Det er ikke for ingenting at advokaten som barnevernstjenesten i Lenvik bruker, Ulf E. Hansen, sier at; det skal ikke inn noen i denne saken som barnevernstjenesten ikke har kontroll på. Dette etter at en tilsynsfører skrev positive rapporter etter familiesamvær med barna. Samt at foreldrene for egen regning hadde fått en psykiatriker til å være observatør under samværene. Dette ble fremlagt for barnevernstjenestens saksbehandler på Finnsnes, Hanne Hansen som sa følgende; denne avgjørelsen kunne hun ikke ta alene, hun måtte drøfte dette med sine overordnede. Saksbehandler Hansens overordnede var barnevernstjenestens advokat Ulf E. Hansen i Tromsø. Det var da advokat Hansen uttalte seg om at det ikke skulle noen inn i denne saken som barnevernstjenesten ikke hadde kontroll på. I dag er det to ansatte fra barnevernstjenesten i Tromsø som er tilsynsførere, der bare den ene skriver tilsynreferat på inntil 8 sider som ikke blir referert foreldrene, samt at foreldrene blir fotfulgt av tilsynsførerne.
Til saken: så kan det opplyses at barnas far har fått en økonomisk oppreisning for de beskyldningene han ble utsatt for da barnevernstjenesten brøt § 4-3 og i lag med politiet stormet familiens hjem natt til den 16. oktober 2009. Far ble omgående lagt i jern og kastet på glattcelle, mens mor ble tvunget til å vekke og kle på to vettskremte barn, som som ble sent ut i den bekksvarte oktober natta med vilt fremmende mennesker. Etter dette ble barnas mor kjørt til Finnsnes for avhør. Huset ble fullstendig undersøkt av politiet. Det ble tatt beslag i alt av bilder, kamra, filmer, fotoapparat, sengetøy og undertøy til barn og voksne. Samt datamaskiner og telefoner. Politiet brukte nærmere 2 år på gjennomgang av dette beslaglagte utstyret, uten at det ble funnet noe som var i nærheten av de beskyldningene som ble rettet mot foreldrene. Til opplysning: mors særkullsbarn, to jenter under den kriminelle lavalder var ved en ren tilfeldighet ikke hjemme denne skjebnesvangre natta. Begge disse jentene fikk fortsatt bo i lag med pedofil-beskyldte foreldre. Noe som i seg selv tilsier at verken barnevernstjenesten eller politi trodde på sine handlinger.
Når det gjelder dommeravhørene av barna, så har statsadvokat Lars Fause sagt at det er ikke på en slik måte disse skal utføres på. Og det var etter en gjennomgang av disse avhørene at statsadvokaten innstilte overfor riksadvokaten at beskyldningene om seksuelle overgrep skulle henlegges.
Etter nesten tre år fikk gutten komme hjem (fylkesnemndsvedtak mai/juni 2012), da var gutten på tur i sitt femte fosterhjem, inkludert beredskapshjemmet. Gutten som med stor sannsynlighet var påført posttraumatiske lidelser etter barnevernstjenestens og politiets framferd turte ikke å sove på soverommet som han var hentet ut av, da han fikk komme hjem. Hver gang han hørte at det kom folk inn ytterdøra ropte han «hvem er det». Han måtte til en hver tid ha kontroll på hvem som ankom huset. Foreldrene solgte huset som da var ca. 10 år, med et stort tap. Det ble kjøpt en eiendom med et gammelt hus på, som det ble planlagt en restaurering av. Noe som ble forkastet, foreldrene bygde nytt hus på eiendommen.
Store deler av dette byggeprosjektet ble utført av foreldrene som i tillegg var i fult arbeid. I dag har gutten stort sett funnet roen i sitt hjem.
Når fylkesnemnd, barnevernstjenesten og tingretten blir forelagt spørsmålet om hvorfor fikk gutten komme hjem, men ikke søstera, så brukers en uttalelse fra fylkesnemnda som er slik, «foreldrene har ikke samme ansvar overfor gutten, han er ikke seksuelt misbrukt». Bare dette danner igjen et nytt erstatningssøksmål til foreldrenes fordel, som allerede har fått erstatning for slike beskyldninger før. Jenta har benektet at det er utført seksuelle handlinger mot henne, dette både i dommeravhøret og til talsperson.
Det som brukes i rettsavgjørelser er avhør og fortellinger fra fosterforeldre og da fortrinnsvis fostermor som det kan dokumenteres at hun ikke alltid snakker sant.
justisminister Anundsen, dette er bare én sak, dette handler bare om et barn som fikk komme hjem, det handler ikke om jenta som ikke har fått treffe foreldrene og søsken på over et år. Selv om Senja tingrett har bestemt at barna skulle ha en samværstid på minimum 6 timer, fordelt på 6 ganger i året. Dette begrunnet i barnas ønske om mer kontakt med foreldre/familie. Det er denne delen av barnevernstjenestens saksbehandling som ikke blir synliggjort i fylkesmannens tilsynsrapporter.
Det er alt dette som er under isfjellets vannflate som ingen får tilgang til, begrunnet i barnets beste og taushetsplikt. Når barnevernstjenesten i lag med fylkesnemnda får bestemme at jenta har vært så lenge i fosterhjem at det kan være skadelig for henne å bli tilbakeført til sitt hjem, etter § 4-21 i lov om barnevern. Når vi vet på hvilken måte barna ble hentet ut av sine senger nattestid, er det noe underlig at barnevernstjenesten eller fylkesnemnda sier at det er skadelig for jenta å komme hjem. Barnevernets overilede handling, eller manglende kunnskap om barnepsykologi skjedde natt til den 16. oktober 2009. Per dato, har ikke jenta fått besøke sitt hjem. Det er snakk om en 45 minutters tur med hurtigbåt fra Tromsø og til bygda, så er jenta hjemme.
Som justisminister i kongeriket Norge, som skal fremstå som en rettstat må det ikke være så lite forsmedelig å vite at barnevernstjenesten i en kommune har brutt loven i 95 prosent av alle saker som denne etat behandler etter ovenfornevnte paragraf. Dette er ikke bare en skamplett for gjeldende kommune, men medfører også store tragedier for barn og foreldrene som blir rammet, dette gjelder i høyeste grad også økonomi. Når Fylkesmannen bare har anmerkes plikt og ingen myndighet til anke eller å fremme slike saker for nye doms runder i høyere rettsinstanser, kan barnevernstjenesten bare fortsette sitt diktatoriske arbeide som ganske snart er fullstendig 100 prosent brudd av lovhjemler.
For Norge, vårt lille land, som med stor sannsynlighet har fått en mengde med berettiget kritikk fra mange nasjoner, angående barnevernstjenestens framferd, er det begredelig at våre nasjonale myndigheter har satt seg i en slik situasjon at myndighetene ikke kan gripe inn i enkeltsaker. Når en enkel kommune har 95 prosent avvik/lovbrudd i bare behandlingen av en paragraf, er det ikke bare en enkelt sak lenger, det er et nasjonalt anliggende og justisministeren plikter å gripe inn overfor disse lovbryterne. Barnevernstjenesten har mistet fullstendig styringen i sin etat, det hersker neste anarkistiske tilstander i systemet, der barn er blitt en handelsvare, ikke bare for advokater men også for psykiatrien.
Jeg er fullstendig klar over at slike saker sorterer under et departement som tilhører din partikollega, Solveig Horne. Men jeg vet også at Horne sliter med et av de vanskeligste departementene. Der storparten er kvinner, som en gang ble ansatt av en sosialistisk regjering og som nekter å innrømme at systemet med fylkesnemnd og et barnevern som består av byråkrater uten politisk innflytelse og styring, var et alvorlig feiltrinn.
Når barneministeren av uforståelige grunner ikke kan gripe inn i enkeltsaker, så må dette være en oppgave for justisministeren, eller sivilombudsmannen, all den tid det kan vise til at loven blir brutt i 95 prosent av tilfellene, av offentlige saksbehandlere. Det nytter ikke for barneminister Horne å si at det er den enkelte ordfører og Fylkesmannen som har ansvaret for at barnevernstjenesten utfører sitt arbeid etter gjeldende lover og forskrifter, når ingen, hverken ordfører eller Fylkesmann har mandat til å gripe inn i slike saker, står alle handlingslammet. Slik barnevernstjenesten har utviklet seg er den ikke bare en kvise på samfunnets rompe, men en stor kreftsvulst. Når dette er sagt så er barnevernstjenesten dessverre et nødvendig organ, der det sikkert er mange dyktige saksbehandlere. Men vi kan ikke tillate at det er mange saksbehandlere som økser til sin egen lov, etter eget godtbefinnende. Det kan ikke være slik at en kommune som Lenvik som har et interkommunalt samarbeid med andre kommuner om barnevernstjenesten skal kunne unnlate lov i sine saksbehandlinger. Det kan ikke være slik at politiet som bistår barnevernstjenesten i ulovlige inngrep skal få etterforske sine egne handlinger, der loven er blitt brutt. Det kan heller ikke være slik at en politijurist fra samme politikammer kan være aktor i disse sakene. Kameraderi og lett dømte saker har utviklet seg til et dynasti i vårt rettsapparat. Den ministeren eller det partiet som greier å avdekke dette byråkratiske diktaturet, vil med sikkerhet fått sitt navn i en historiebok.
Nå er det slik at noen av disse barnevernsakene som jeg har fått innsyn i har blitt fremmet i den lokale media, for dette området er det Folkebladet. Det er neppe noen oppegående mennesker som ikke har lest mine avisinnlegg om barnevernet framferd.
Jeg vet at Frps nestleder Per Sandberg og hans frue, Line Miriam Sandberg er bosatt i Lenvik kommune og av den grunn tror jeg at i hvertfall at Line Miriam kjenner til mine skriverier. Jeg formoder at justisministeren kan få en kort orientering fra en eller begge disse to partikollegene om de lovløse tilstander i barneverntjenesten i Lenvik kommune.
For ordenskyld kan jeg meddele at jeg rett før valget i høst hadde et møte med Frps statssekretær i barne og likestillings departementet, Roger Stordalen der han fikk en mangesidig dokumentasjon på en barnevernssak, fra undertegnede.
Anmerkning 1: Brevet er redigert men brevets budskap er lik originalen.
Anmerkning 2: Det forventes ikke lengre at Per Sandberg og Line Miriam Sandberg på noen måte vil informere justisministeren om forholdene i Lenvik kommune.
Dette brevet ble sendt kopi til:
Fylkesmannen i Troms.
Ordføreren i Lenvik.
Per Sandberg
Line Miriam Sandberg.
Sjefredaktør Steinulf Henriksen i Folkebladet.
