Dette er en sannferdig historie fra gamle harde dager, fortalt av en voksen mann fra Nord-Norge.
Det å vokse opp på en øy i leia var ingen dans på roser, ei heller noen bonderomantikk. På lik linje med de fleste som skulle livnære seg av femtitallets primærnæring, måtte også våre foreldre ta til takke med de jordlappene som de ble tilbydd, uansett om beliggenheta var oppi uren luren, eller på en holme hvor de kunne dyrke de nødvendige levningsmidler.
Med en far som drev bankfiske og var borte store deler av året, ble det vår mor som måtte ta seg av det som var hjemme. Ho måtte slite med en stor ungeflokk, med ved og vann til hus og fjøs, samt det å sikre at det kom mat og nødvendige levningsmidler over øysundet til oss. Mor var fiskerkona som ikke kunne unne seg rast eller ro, ho var en av de mange kystkvinnene som ikke fikk ta del i verdiskapningen som slike kvinner var med å danne grunnlaget for.
Den største og tyngste kampen som øyfamilien måtte kjempe, var opp imot kommunen og skolesektoren, øya lå ikke lengre unna en at vi kunne se over til det som den gang var kommunesentret, det var nesten slik at vi kunne rope over. Det ansvaret som kommunen hadde med å skaffe skoleskyss til oss på lik linje med de som var avhengig av skolebuss, hadde kommunen store vegringer for. Dette medførte at skolegangen ble oppstykket og mangelfull, først fikk jeg ett år på skole så ble det opphold i to år. Enkelte år fikk jeg gå bare halve skole året. Tilsammen fikk jeg bare fem års skolegang.
En av kommunens politikere som var på stortinget hadde fått i oppdrag, eller pålegg, om at kommunen måtte løse skoleskyssproblematikken for oss ute på øya. Kommunens strategi ble at vi skulle forsøkes tvangsflyttet fra øya, og slagplanen var følgende:
Etter at vi to gutter ble beordret til skoletannlege i kommunesentret, der jeg som niåring hadde fått trukket fire tenner og var sanseløs av bedøvelse, forskrekkelse og smerter, ble vi hentet av en mann som sa at vi som hadde vært hos tannlegen skulle få se en film. Dermed ble vi barn tatt med på kommunens rådhus, det som var daværende herredshus, for angivelig å se film. Vår mor som var vårt reisefølge, benyttet tiden som vi brukte hos tannlegen til en handletur på butikken. Kommunens folk stilte opp ved butikken da hun var ferdig handlet og tok henne også med til herredshuset. Kravet som vår mor ble stilt overfor var at hun i lag med oppmøtte myndigheter skulle være med og bringe sine to gutter til en internatskole i en annen kommune. Grunnen til at mor skulle være med var at da hadde kommunen et påskudd at hun hadde levert barna frivillig til denne internatskolen, og da var hun ansvarlig for et beløp på kr 800.- pr mnd. Noe som den gang innebar et beløp som kunne overstige en halv lærerlønning. De som var med på denne aksjonen, var første- og andrebetjent på lensmannskontoret, presten og en kvinnelig representant fra barnevernet.
Min mor var en oppegående dame med bein i nesen. Hun forsto ganske kjapt hva dette måtte innebære av traumer og økonomiske konsekvenser for familien sin. Hun ba oss barn å springe ut og komme oss hjem. Jeg greide oppgaven med å komme meg ut, min bror ble stoppet i døren av lovens lange arm. Når ikke min bror kom seg ut valgte jeg å gå inn igjen. Min allmenne tilstand var dårlig, mange tenner var trukket, munnen full av utblødde tamponger og bedøvelse som lammet store deler av ansiktet. Gråtende av redsel sprang jeg ned i kjelleren på det daværende herredshuset. Min mor og den ene lensmannsbetjenten kom etter. Min mor kom for å trøste meg, og betjenten som også gråt, ba min mor om unnskyldning, hun måtte ikke dømme ham for dette. Han var bare pålagt av loven til å være med på dette overgrepet mot oss.
Situasjonen tilspisset seg etter hvert, det hele utspant seg i gangen på herredshuset, folk som hadde et ærend i herredshuset, ble vitne til affæren og overgriperne fikk etterhvert kalde føtter. Den kvinnelige representanten fra barnevernet og førstebetjenten fra lensmannskontoret, ønsket at det skulle brukes fysisk makt mot oss barn og vår mor. De sa flere ganger, tiden går og vi må bare få dette overstått. Presten syntes at dette gikk utover både moralske og etiske normer og at saken var helt æreløs, i hvertfall for den æren han skulle representere. Aksjonen ble avblåst etter 4 timer. Den største traumatiske belastningen jeg noensinne har opplevd i mitt 60 års liv, var da min mor og vi to barn var gissel på herredshuset i fylkets tredje største kommune. At daværende myndigheter følte at de hadde gått langt utover de lovhjemlede mandater de var bundet til å følge, kom frem da de ringte vår far over Hammerfest radio. Vår far var den gang på bankfiske på Finnmarkskysten. Vedkommende som ringte, beklaget at de hadde hatt et hårdhendt møte med familien, men alt hadde ordnet seg nå.
Skoleskyssavtalen som ble opprettet var at far skulle få en godtgjørelse på kr 30.- pr dag for å frakte oss over øysundet 6 dager i uken. For dette beløpet på kr 180.- pr uke kunne far kjøpe en liten båt og en påhengsmotor, men nå var han også bundet til denne avtalen og kunne ikke lenger delta i fiske. Dette fungerte bra helt til rektoren på skolen fant på den glupe ideen at han skulle flytte oss to brødre i samme klasse selv om det var tre års forskjell på oss, for da ble det bare tre dager med skoleskyss over øy sundet og kommunen sparte kr 90.- pr uke i skyssgodtgjørelse.
Resultatet av dette var at far måte slutte som skysskar, og på nytt begynne som bankfisker. Vi barn som etter hvert hadde vokst oss litt større, måtte ro over øysundet til skole hver dag, uansett vær og vind. Enkelte dager brukte vi over én time på årene for og nå land. Deretter var det å fortøye båten i fjæra, vasse under armene i dypsnø for å komme til veien der skolebussen kjørte forbi. Vi fikk ikke benytte oss av tilbudet med skoleskyss, for det var under 4 km fra der vi landet med båten og til skolen. Mer som en gang møtte vi på skolen, utslitt, våt og forfrossen. For oss barn så det ut som om vi skulle lutres for at våre foreldre satte seg til motverge da familien barn ble forsøkt tvangssendt på internatskole.
På 60 tallet ble enkelte kommuner økonomisk ansvarlig for sine unnlatelsesynder, der innbyggerne ikke hadde fått den skolegang som loven tilsa. Jeg forstod det ikke for mange år etter at skolen var slutt, det var derfor at jeg hadde fått toppkarakterer på skolen. Dette for at kommunen skulle kunne fraskrive seg ansvaret for et mangelfullt skoletilbud, med å vise til at manglende skoleår ikke førte til dårligere skoleresultat.
Når jeg så har valgt å fortelle denne historien så er det for å vise at myndighetene ikke har lært noe om barnepsykologi, særdeleshet ikke i vår kommune. Siden midten på 1930 tallet, til vår sak i 1959 og til dags dato, er fremgangsmåten stort sett den samme.
