Når dette sies så kan de som kjenner meg, med god grunn si at han karen der har ikke bidratt til at dørstokkene i kirken eller i bedehuset har blitt nedslitt. Men enkelte menneskers meninger kan man få sympati for, selv om vedkommende presenterer sine meninger på en lite demokratisk måte. Børre Knutsen sine arbeidsmetoder skal jeg unngå å kommentere, men heller fremme mitt syn på abortens galskap. I utgangspunktet er det vel neppe mange av oss som er planlagt som individ, men heller er vi et resultat av menneskers kjærlighet til hverandre og medfødte drifter.
Som samfunn og som foreldre har vi aldri vært bedre rustet til å ta i mot vårt avkom som nå. Vi har stort sett resurssterke familier. Vi har økonomiske støtteordninger for foreldre som får barn. Vi har permisjonsordninger for begge foreldre som hver for seg kan ta permisjon for å ha mest mulig foreldrekontakt mens barnet er i sine første leveår. Selv om kravene til familiens velferd er større i dag en tidligere, så lar velferden seg realisere, i motsetning til den gang velferden bare var tildelt noen få.
En gang var familiens rikdom, barna. Selv om foreldrene sleit sent og tidlig for å skaffe nødvendige levningmidler til seg og sine. Vi som er etterkrigsbarn husker ho mor som satt med rokken og spant garn i sene kveldstimer, vi husker ho mor med garn og strikkepinner for å skaffe varme vinterklær til store og små. Vi husker ho mor med vaskebrettet og klær som etter vask måtte skylles i elva. Vi husker naboer med store ungeflokker, der det var storveis om familien hadde innlagt kaldt vann i husene. Og vi husker badestampen på kjøkkenet og utedoen. Om tiden i gamle dager var bedre en nå er vel tvilsom. Noe det var nok av den gang, var fattigdom. Men den var jevnt fordelt på alle.
Som nordmenn lever vi i et av verdens rikeste land og endatil skal vi ikke kunne ta i mot vårt avkom som er et resultat kjærlighetens herlige gleder. Bruk og kast, velg bort det som ikke passer. Om en graviditet medfører at det er tvillinger eller mer, har vi i dag teknologi der man kan om ønskelig avslutte svangerskapet for et av fostrene man ikke vil ha. Som tvilling så grøsser jeg ved tanken. Da min bror og jeg kom til verden bodde foreldrene våre med en fem år eldre søster av oss i en fjøs. Selv om dyrene var avskilt med vegger så kunne en høre rauting og plasket når kyrne gjorde sitt fornødne. Jeg har aldri spurt, men jeg tror ikke noen av oss var uønsket, selv om kampen om å skaffe levningsmidlene var et slit for våre foreldre, fra tidlig morgen til sene kvelden.
Som nittenåring hadde jeg stelt meg slik til, at når mine kompiser kjøpte seg bil, så kjøpte jeg barnevogn for tvillinger for mine sparepenger, og jeg har aldri angret. Når jeg ser på den flokken som er etter mine ekteskapelige sprell, så er det ingen som jeg i min villeste fantasi kunne ha tenkt meg å velge bort.
Som samfunn så kan vi sidestille oss med Japan, vi har fødselsunderskudd, vi kommer i fremtiden til og mangle mennesker som skal bygge samfunnet videre. Vi kommer til å mangle hender som skal tjene til at vi skal greie samfunnets oppgaver. Dette gjelder fiskeren på feltet og bonden i åkeren. Det blir for få som skal bidra til at eldrebølgen kan avvikles med dagens krav til pleie. Og opp i alt dette, så skal leger tvinges mot sin vilje til å utføre gjerninger som den enkelte kunne ha forebygget med et enkelt prevensjonsmiddel. Et motto: Elsk din neste og dine barn når dem er unnfanget.
En fotnote: Etter at dette leserinnlegget ble kunngjort i Folkebladet, så er Børre Knudsen død. Dette leserinnlegget var myntet på en lignelse, at det ble mennesker av oss som som vokst opp i en etterkrigstid der det eneste det var nok av, var fattigdom, og ingen kunne øyne eller drømme om dagens velstand skulle bli tildelt et lite fattig land som Norge. Hadde dagens barnevernsystem eksistert den gang, har det neppe vært noen som fikk vokse opp blant sine kjære. Men "heldigvis" var Norge så fattig at kjernefamilien ble ivaretatt som den lille og sunne samfunnscella i et sunt kongerike.
