Åpent brev til ordføreren i Lenvik kommune.
Søndag 25. september fikk jeg anledning til å stille barne- og likestillingsminister Solveig Horne et spørsmål, etter at konferansen som FRP hadde i Tromsø var avviklet.
Spørsmålet var følgende: «Hvem har ansvar for at alle de avvik som Fylkesmannen avdekker i barneverntjenesten i kommunene blir rettet og da spesielt i Lenvik kommune som hadde hele 95 prosent avvik etter Fylkesmannens undersøkelse i første halvdel av 2016.»
Svaret ministeren gav var følgende: «Fylkesmannen har ikke lov å lukke avvikene før kommunene har rettet opp avvikene.»
Hvem er det som kontrollerer om disse avvikene blir lukket, og på hvilken måte?
Når avvikmengdene er like nært 100 prosent som dem er 90 prosent sier det seg selv at alt arbeidet som barneverntjenesten har utført må gjennomgåes på nytt. Når ledelsen i barneverntjenesten ikke evner å levere et bedre resultat, så er det ordfører og rådmanns oppgave å gripe inn. Enten med å få kompetente personer i stillingene, eller at det blir valgt et kontrollorgan etter paragraf 2.-1 i barnevernloven, som kan ha en overordnet kontroll på det arbeidet som utføres i denne tjenesten.
Et avvik er et brudd på en lov eller en forskrift og er i seg selv svært alvorlig. Kan Lenvik kommune være bekjent med å ha ansatte som til de grader ikke evner å forholde seg til det lovverk som dem skal bruke til arbeidsredskap i det arbeidet dem utfører, og endatil i barneverntjenesten?
Jeg tillater meg å stille spørsmål om en konkret sak, der barneverntjenesten i Lenvik brøt lov om barnevern og der etiske normer ikke ble estimert i det hele tatt. Der kunnskap om barnepsykologi var helt fraværende. Der en bekymringmelding ikke ble undersøkt, der barn ble tatt ut av heimen ei svart oktobernatt i 2009, der barneverntjenesten hadde alliert seg med politiet for å få utført denne groteske handlingen.
Politiet brukte over 18 måneder i etterforskning av denne saken, der store deler av familiens eie ble beslaglagt og gransket uten at det ble funnet noe som kunne indikere på at bekymringmeldingen hadde sin berettigelse. Både barn og forelder ble undersøkt av lege umiddelbart, uten at det fremkom noe som sto i samsvar med bekymringmeldingen og utført akuttvedtak.
Kan rådmannen i Lenvik kommune og daværende ordfører Martin Ness forklare hvordan et slikt avvik ble lukket, uten at barna fikk komme hjem?
At saken ble fremmet og barna dømt til fosterhjemplassering i Fylkesnemnd og tingrett før politiet var ferdig med etterforskningen, viser heller til ett rettsystem som har spilt fallitt. Og der barneverntjenesten med sin advokat får misbruke paragraf 4.-21 i barnevernloven for å frarøve et barn sin biologiske familie og identitet.
Når slike tiltak som skal være siste mulighet for barneverntjenesten å ivareta barnet beste på, blir den første, ved å plassere barn i fosterhjem, er det noe som som er riv ruskende galt. Og kommunens øverste ansvarlige lar dette skje. Spørsmålet om dette kommer av at når barn blir fosterhjemplassert så er dette et statlig økonomisk ansvar, mens hjelp og støtte er et kommunalt anliggende?
Er dette blitt en gjennomgående praksis, slik at når en bekymringmelding rammer familier som aldri har ligget samfunnet til byrde, der hus og hjem er i orden og der rus er like fraværende som vann i Sahara, så er det fremdeles ingen ansvarlige i kommunens øverste ledelse som bryr seg?
En kunnskapsløs barnevernleder utfører mindre skade som kommunalsjef, enn som leder for barneverntjenesten. For barns beste, bør det i Lenvik etableres flere stillinger som kommunalsjefer.
