Barne-og likestillingsminister Solveig Horne har fremmet en presisjon angående barneverntjenestens arbeidsmetoder. Der det blant annet presiseres at barn fortrinnsvis skal fosterhjemplasseres hos familie eller i nære relasjoner til barna. Dette er noe som står i lov om barnevern, men nå har ministeren presisert denne passusen. Samtidig sier Horne at kommunene må få mer makt i barnevernsaker. Det er denne uttalelsen som får gåsehuden til å etablere seg på hele mitt legeme.
Lenvik kommune må med stor sikkerhet være den desidert største lovbryteren i kongerike Norge, med en avvik på 95 prosent i behandlingen av barnevernsaker. De er avdekket av fylkesmannen i Troms i siste halvdel av 2015. Selv med et slikt rulleblad får denne etaten som verken bryr seg med -, eller bryr seg om loven om barnevern, tildelt større makt. Hvor er logikken? Kan lovbryterne får tildelt mer makt som de kan misbruke og de ikke behøver å stå ansvarlig for?
Ministeren har tidligere fremmet en liste over syv ting som kan bli bedre, og jeg tillater meg å fremme alle syv, og mer eller mindre kommentere intensjonen til de syv punktene.
1. Endre dagens arbeidsmetoder i retning av å bli mer forebyggende, flere hjelpetiltak og færre akuttvedtak.
2. Øke kompetansen ved flere barneverntjenester.
3. Måten barneverntjenesten jobber opp mot minoritetsfamilier på må bli bedre.
4. Ledelse og politikere i kommunene bør engasjere seg mere i hvordan barneverntjenesten faktisk drives.
5. Det bør bli tettere samarbeid rundt barna mellom alle instanser i kommunene.
6. Se nærmere på rettsikkerheten ved akuttvedtak og omsorgsovertakelser.
7. Vurdere kvaliteten på sakkyndiges arbeid i barnevernsaker.
Med dette har ministeren sagt klart i fra at barnevernet ikke fungere i mange kommuner. Benevnelsen kommuner omfatter sikkert også flere instanser en de rent kommunale instanser i slike saker. Ikke minst politiet og rettsystemene må bli mer kritisk til de oppgaver de deltar i, og her kommer vurderingen av kvaliteten på den sakkyndiges arbeid.
Kommunens ledelse og politikere bør engasjere seg i hvordan barneverntjenestens drives. Dette er etter Hornes uttalelse ingen unnskyldning, for at verken rådmann, ordfører, fylkesmann eller justisminister å fremme den påstand at ingen kan gripe inn i enkeltsaker. Barnevernet består kun av enkeltsaker. Kommunene som ansettelsesinstans har ene og alene ansvaret for at ansatte i barneverntjenesten innehar den kompetansen og forståelse, som skal til for å oppfylle kriteriene til denne type arbeidsoppgaver. Barne-og likestillingsministeren utsagn viser at barnevernet langt i fra fungerer optimalt.
Spørsmålet blir hvilken tiltak vil Lenvik kommune som landsversting igangsette for å avdekke de feil og lovbrudd som de i en årrekke har utført mot kommunens innbyggere? Med dette vil jeg vise spesielt til ministerens forbedringspunkt nr. 6.
Fra kommunens ledelse, administrativ og politisk er det ønskelig at dem hopper ned fra sine høye hester og avgir et svar i all høflighet. Av kommunens barnevernsaker er det blitt så mange, og så omfattende at både leserne og jeg bør bli møtt med et annet svar enn overdøvende taushet.
