I tidligere skriverier har jeg vist til vår store nasjonale dikter Arnulf Øverland og diktet «Du skal ikke sove». Øverland var en person som med lyriske evner i klartekst evnet å sette styresmaktene i et fornedrende syn. Noe som igjen fikk følger for dikteren og hans kone. Flere år i Tysk fangenskap var belønningen for at han talte herrefolket og galskapen mitt i mot under siste verdenskrig. Det er faktisk tilsvarende det som foregår i dagens Norge, en dog i mindre skala.
Et foreldrepar som har opprettet en facebook-gruppe er blitt politianmeldt fordi det er skrevet innlegg av lesere der barnevernet er blitt kritisert for sine handlinger. Er det virkelig slik at våre myndigheter ikke skal tåle kritikk av sine handlinger? Nå er det ikke bare de enkelte familier som barneverntjenesten har overreagert på, som viser til galskapen i denne etaten. Dette har fylkesmennene i det ganske land også gjort. Ut over dette er det snart 200 advokater og psykologer som har skrevet under på en protest til regjeringen, med begrunnelse i disse justismordene som utføres mot barn og barnefamilier. Der påstandene er vage antakelser som blir fremmet for fylkesnemnd og tingretten.
Når noen politikere mener at barn og barnas og foreldrenes rettigheter blir ivaretatt godt nok i vårt rettsystem, er dette mot bedre viten. Foreldrene har fri rettshjelp til tingretten i slike barnevernsaker, etter dette må den enkelte foreldre eller familie fremme saken for overordnede domstoler for egen regning. I mange av disse barnevernsaker, der både barnevern og politi har trenert sakene i månedsvis, er økonomien for foreldrene og mange ganger familien forøvrig, ikke bare skakkjørt, men fallitt. Hvem har da penger til å dra saken til lagmannsretten, der bare en dag kan koste taperen to hundre tusen. Som regel blir slike saker strekt over tre dager, og da blir prislappen på sekshundretusen for taperen.
Når vi i tillegg vet at det er barneverntjenestens/rettens utnevnte og godt betalte rettspsykologers synsing og antakelser som danner grunnlaget for domsavgjørelsene, så er det foreldrene som må gi seg grunnet rettsapparatets unnfallenhet overfor psykiatriens velformulerte antakelser i det som dem forventer av økonomisk utbytte for sine rapporter. Mens retten ikke tar innover seg beviselige fakta om barneverntjenestens brudd på lover og retningslinjer.
Einar C. Salvesen, spesialist i psykiatri går offentlig ut å sier at det er kolleger som er enig med han, at rettspsykiatrien har fått for stor makt og at deres antakelser strekker seg oppimot barnevernets fremstilling av saken. Nå er det ikke bare barneverntjenesten som er engasjert når en sak fremmes for psykologen. Før denne tid er barneverntjenestens/kommunens advokat involvert i saken, en advokat som rent økonomisk har grunn til å påvirke saken på en slik måte at det blir en sak i fylkesnemnd og etterfulgt av en tingretts dom.
Barneverntjenestens hensynsløse opptreden med brudd på forskrifter og lover blir stort sett ikke estimert, verken av fylkesnemnd eller tingrett. Noe som medfører at det er en stilltiende felles interesse mellom advokater og rettspsykiatriene for å kjøre frem slike saker. Der advokatene henger seg på rettspsykiatriens antakelser for å øke et felles økonomisk utbytte. Salvesen sa det om sine kolleger, det er ingen som er så dum at de ikke forstår hva de gjør, men at det ligger økonomiske motiv bak. Faktisk er det psykologer som har uttalt seg, om de ikke utfører barneverntjenestens ønsker, så får de ingen slike oppdrag igjen. Noe som tilsier at slike rettspsykiatriske arbeidsoppgaver ikke bør brukes av en fast gjeng psykologer, men ha et maks engasjement på to år.
Når psykiatrikeren får fremme at det er grunnet foreldrenes fremferd at barn ikke vil ha samvær, så er dette noe som i de fleste tilfeller ikke medfører riktighet. I så måte tillater jeg meg å støtte Raymond Skorstad i foreningen for barnas beste. Grunnen er at barna ikke vil treffe foreldrene er at det er vondt å se dem igjen og det er vondt å vite at det er så lenge til neste gang. En gutt fortalte sin mor at han gruet seg til at det skulle være samvær, for da viste han at det ble så lenge til neste gang.
Ett av kriteriene som barneverntjenesten skal arbeide for, er at et hvert barn skal tilbakeføres til sine foreldre, men det er ikke slik det praktiseres i dag. Med den samværsordningen som fylkesnemndene og tingretten bifaller, så stenger det for barnets utvikling mot egen familie. Seks samvær pr år á fire timer, er en foreldrekontakt på 24 timer pr år!
Tilsammen et døgn av årets 365 dager blir et barns tilhørighet med foreldre og kan hende søsken. Samværfordelingen mellom foreldre og institusjon blir i timer, 24 til foreldresamvær og 8736 timer pr år i favør til de som etter loven skal arbeide for en igjenforening mellom barn og foreldre. Selv mennesker som er i det nedre sjiktet av intelligens forstår at denne fordelingsnøkkelen er et ledd i barneverntjenestens arbeid med å frarøve barn sin tilknytning til biologisk familie. Dette er så fjernt fra intensjonene i barnevernsloven som det går an å komme, men heller en form for systempsykopati og galskap satt i system.
Mange konspirasjonsteorier kan fremmes i utviklingen i den norske barneverntjenesten, etter innføring av fylkesnemnd og lukket byråkratstyring av disse etatene. Ordførere og rådmenn har et overordnet ansvar for at etater utfører sine gjerninger i tråd med fastsatte lover og regler. Når så dette systemet har fått utvikle seg dit hen det er i dag, er det nærliggende å mene noe om fortjeneste i dette systemet. Bare barneverntjenesten i kommunene har utviklet seg til å bli en folkerik institusjon med stort sett 100 prosent kvinnearbeidsplasser.
Aleris, et selskap som har etablert seg for å serve disse tjenestene som stat og kommune ikke evner å utføre og tjener store penger på sitt foretakende. Et foretak som kjøper opp billige hus i grisgrendte strøk, der barn nesten må leve fraskilt, ikke bare fra sine kjære, men også fra resten av samfunnet. Når dette skjer, opprettes det sårt tiltrengte arbeidsplasser i fraflytningsområde eller fraflyttede bygder, som ellers har vært øde, kun med hytter og fritidsboliger. Disse foretakene danner også et skattegrunnlag til kommunene, der staten betaler for omsorgen. Der et eneste barn kan ha hele tre personer som hele tiden er tilstede i barnet bolig fordelt på døgnets 24 timer. Dette skaper arbeid og skatteinngang til kommunene. Er dette grunnen til at det ikke reageres fra kommunal ledelse, når staten betaler eller er med på å opprette unyttige arbeidsplasser, blant annet i utkantkommunene?
At barneverntjenesten ikke evner å ta innover seg at barn i 11 – 12 årsalderen blir innlagt på psykiatriske klinikker grunnet foreldresavn og konsekvenser av barneverntjenestens inngripen, sier mer om barneverntjenestens og psykiatriens manglende forståelse for barnepsykologi, en for barnets beste. Der den ene aktøren profilerer seg økonomisk for å forsvare den andres maktovergrep.
Norge er et land som har solet seg i glansen av sitt økonomiske velvære, der våre statsledere fremhever seg selv og sin nasjon med å kritisere andre nasjoner der de mener demokratiet ikke har fått utvikle seg. Blant annet har vår statsminister kritisert Egypt for at dette landet skilte familiemedlemmer. Men, hva gjør Norge? Ikke minst med velsignelse av statsminister Erna Solberg? Barn får treffe sine foreldre maks seks timer annenhver måned, noen mindre og noen barn får ikke treffe verken søsken eller foreldrene. Og hvem er det som har lagt føringene for at dette har skjedd og fortsatt får skje? Jo det er våre styresmakter og ingen andre. En gutt som satt på fanget til sin mor under et samvær visket i øret på sin mor og sa: «Jeg vil bare at vi skal legge oss i senga, og at vi kan dø ilag der. Døden er bedre enn dette livet».
I gamle Russland sendte de sine politiske fanger til Sibir, populært kalt Gulag av styresmaktene. Der skulle disse menneskene oppholde seg til de hadde underdaniget seg landets diktatur og de som strittet i mot endte sine dager i fangeleiren.
Hva gjør så den norske stat med de barn som er under barneverntjenesten og statens beskyttelse? Barn som protesterer mot fraskillelse fra foreldre og ikke vil innrette seg i fosterhjem. Disse barna blir plassert på institusjoner i avfolkningstruede bygder, der avstanden til nærmeste kamerat som lever i lag med sine foreldre er flere kilometer. Barna blir kjørt med foretakets egen bil til å fra skole. Resultatet er selvskrevet, dette er merkede barn, bare kastemerket mangler. Etter endt skole er det ingen kontakt med andre medelever. Disse barna blir ikke invitert til bursdagsselskap med andre barn utenom institusjonen, grunnen er at de ikke har et hjem der andre barn kan kan komme å gå fritt som i et hvilket som helst annet normalt hjem.
Hadde noen foreldre drevet en slik indoktrinering mot sine barn som det utøves på slike institusjoner, der barns normale omgang med klassekamerater hadde blitt forhindret, hadde disse barna blitt fjernet fra sitt biologiske hjem. Men når så staten utfører disse overgrepene er det til barnets beste og overgrepene blir statslegalisert med velsignelse av den norske kirke og kirkens tjenere. Når dette sies så har jeg en eneste gang kontaktet en prest der et sognebarn ble hentet av barneverntjenesten noen dager etter barnets dåp. Fra denne presten hørte verken foreldre eller jeg noe fra, ikke før at prestens nærmeste nabos barn ble hentet. Da forsto presten at dette var noe som var rivende ruskende galt og han engasjerte seg på familiens vegne. Da denne saken fikk en lykkelig slutt for barn og foreldre var prestens engasjement over. Om det var prestens engasjement som bidro vites ikke, men barneverntjenesten måtte innrømme en overilet handling.
Norge har vært og er fremdeles et land som roper på demokrati og likestilling, der et av kravene i kjønnskvoteringen var 40 – 60. Med andre ord ansettelsen i offentlige etater i bedriftstyrelse og i særdeleshet politiske utvalg skulle inneha kjønnskvoteringsnøkkel. Dette skulle også være gjennomgående i seriøse politiske valglister og skulle gjenspeile seg i samfunnstrukturen. Men i barneverntjenesten er det stort sett bare kvinner som regjerer. Et ordtak sier så «kvinner er kvinner verst». Er det ikke på tid at barnevernetaten også får en kjønnskvotering på 40 – 60?
For meg og de fleste andre er det vanskelig å forstå at kvinner som er mødre og kvinner som skal bli mødre kan tillate seg å ta barn fra andre mødre, der de retter frem en kritikk som mer er en visjon enn en sannhet, som de får velsignet av skruppelløse psykiatrikere og advokater. Kirken er fraværende i disse massive overgrepene som utføres mot kirkens egne sognebarn.
Når offentlige overgrep blir velsignet, blir resultatet en nasjonal forbannelse!
Det er ikke for ingenting at sju barnevernsaker skal prøves for den Europeiske Menneskerettsdomstol mot Norge.
