Den som ikke vil, han skal. Et gammelt ordtak som gjerne kan brukes i en demokratisk prosess om kommunesammenslåing. Men nå er det ikke bare innbyggerne i region som skal bestemme. Våre folkevalgte på storting og ikke minst i regjering rasler med sablene og smått truer småkommunene til et tvangsekteskap, ikke bare med en større men med mange kommuner. Det første regjeringen burde utføre om de ønsker å ivareta folket og verdiskapningen i småkommuner, er å bygge ut infrastrukturen slik at industrien kan få levert sine produkter på en forsvarlig måte. Dette bør komme lenge før truslene om tvangssammenslåing ble fremmet. Dette med kommunesammenslåing er et ledd i å samle mer makt på færre hender.
Vi har med gru sett hvordan enkelte ting fungerer når det blir et interkommunalt samarbeid. Helsesektoren er sentralisert, det er ikke et eneste legekontor ute i distriktene og i småkommunene, alt flyttes til større kommunesentrene eller byer. Små kommunesentra vil over natta bli til en plass ute i distriktet. Interkommunalt samarbeid om barneverntjenesten har medført at slike tjenester er flyttet inn til byene og den lokale kunnskapen om og i distriktene er historie. Vi har et barnevern som aldri har fungert så dårlig som nå, der fylkesmannens tilsyn avdekker nesten 100 prosent avvik/lovbrudd, men ingen politiker, verken kommunalt eller på storting eller i regjering løfter en finger mot galskapen. Når vi ser hvordan folket på dette området blir mishandlet er det nærliggende å tro at en kommunesammenslåing er et ledd i mer makt der byråkrater og embedsverket styrer folket etter egne meninger. Nå det er sagt så styrer ikke politikerne noe som helst, de fleste sitter som nyttige idioter og mener at dem ikke kan gripe inn i enkeltsaker, uansett hvor horribelt maktovergrepene utarter seg. Skal barneverntjenesten vinne tilbake noe av troverdigheten i dette landet, så må vi gå tilbake til den gamle modellen, der det var folkevalgte representanter som tok det politiske ansvaret. Om en sosialsjef eller en kurator ikke fulgte lov om barnevern i sine innstillinger til utvalget, så ble dette ikke godtatt av de folkevalgte. Med andre ord det var en politisk sikkerhetsventil til at lover og forordninger ble ivaretatt. I dag er det slik at om loven blir brutt så nekter saksbehandlerne å uttale seg, og beskytter seg under passusen, taushetsplikt. Ikke for at det gavner saken, men som et hinder for at egne saksfeil og lovbrudd skal avdekkes. Det utføres en mengde justismord innenfor barneverntjenesten. Ser vi på mengden av disse justismordene, så kan vi i så måte kalle dette for et justismessig folkemord.
Det er ikke bare på dette området med barnevern at vi har skapt et klasseskille. På andre områder kan vi sammenligne oss med en Indisk kastekultur. I disse tider der oljesektoren permittere over en lav sko, skriker våre politikere, både lokalt og sentralt etter grundere. Mennesker med ideer om å skape arbeidsplasser. Men hva med våre tidligere grundere, som i god tro prøvde å skape noe, men som feilet, som ikke var våken nok til å etablere et "AS" der risikokapitalen kun var skarve 30 000. Dette er kunnskapsrike folk med ideer og skapervilje og skapertrang som blir kneblet av våre banker, med velsignelse av våre politikere. En grunder som står på til den bitre end, har som regel brukt opp sin kapital og er nærmere utslitt i kampen for å berge sin bedrift. Det som følger i fotsporene etter en privat konkurs, er at bankene sender et krav om øyeblikkelig innbetaling av restgjeld. Om ikke dette skjer så mangedobles rentene på restbeløpet. Da viser banken ingen nåde med en kunde som er blakk og arbeidsledig. Etter dette følges gjelden opp av inkassobyråene som legger sine salær på toppen av utfordringene, ikke bare en gang men mange ganger. Resultatet blir katastrofalt og uovervinnelig for den konkursrammede som på kort tid får mangedoblet sin gjeld og som resten av livet må leve på almisser. Prøver vedkommende å komme til banken med nye ideer, så får han ikke låne en penn for å underskrive en lånesøknadsøknad engang. Våre politikere skaper ingen ting, det eneste dem har bidratt med er å flytte ferdige militære installasjoner fra Nord-Norge og til Sør-Norge. Det eneste politikerne våre er god til er å avgiftbelaste næringslivet slik mange arbeidsplassene nedlegges eller flagger ut av landet.
Det er på tide at våre nasjonale politikere forstår de signalene grasrota sender ut. Storparten av landets innbyggere mener at vi har det bra nok slik kommunestrukturen i landet er i dag. Og hva er vitsen med folkeavstemning og påstander at vi som landets innbyggere ikke forstår vårt eget beste. Som norske borgere har vi sagt nei til unions samarbeid flere ganger, allikevel ble EØS avtalen innført bakveien av vår landsmoder, som i dag lever i landflyktighet i et skatteparadis. Bare innom kongeriket når hun trenger noen legemlige forbedringer. Skatten av sin stortingspensjon vil hun ikke bidra med til dem som finansierer hennes overdådige levesett.
Vår finansminister ønsker at finanstilsynet skal legges til EU. Bare dette må være en fallitterklæring til det partiet som hun representerer. Å avgi makt til andre nasjoner er faktisk regnet som landsvik. EØS avtalen medfører i aller høyeste grad at Norge mistet store deler av sin medbestemmelsesrett på mange områder, når EUs nye lover og forordninger blir tredd ned over hodene våres. Å flytte finanstilsynet til andre nasjoner er en svekkelse av egen med bestemmelserett og kommer under samme kategorien som innføring av EØS avtalen.
Da kan vi konstatere at vi har allerede fostret en landsvikmoder og er i ferd med å fostre en landsvikjomfru.
Denne artikkelen ble publisert i Troms Folkeblad den 17.06.2006
Artikkelen finner du her: http://www.folkebladet.no/meninger/ordetfritt/2016/06/18/Norge-verdens-beste-diktatur-12908798.ece
