Lørdag den 19. desember 2015 hadde Camilla Lauritzen et innlegg i Nordlys om verdens farligste yrke. Lauritzen titulerer seg som, førsteamanuensis ved Regionalt Kunnskapssenter for Barn og Unge i nord. (RKBU Nord). Lauritzen mener at nyutdannede barnevernpedagoger innehar verdens farligste yrke, må jeg få lov til å stille følgende spørsmål. For hvem?
Lauritzens påstand at barnevernspedagogene er unge jenter uten nevneverdig erfaring, så er dette noe som medfører riktighet. Men sammenligningen som Lauritzen fremmer om andre farefulle yrker, så som løvetemmer eller en trapes-artist som er i besittelse av et sikkerhetsnett, er ikke tilgjengelig for 22 åringer som innehar verdens farligste yrke: barnevernspedagoger.
All makt korrumperer.
Nyutdannede mennesker uten livserfaring havner i en lukket etat, som i stor grad er stengt for verden utenfor. Handlingene som måtte utfolde seg innenfor disse tause murer, medfører dette at allerede eksisterende symptomer blir dyrket. Når Lauritzen mener at disse uskyldige unge utdannede, uerfarne barnevernspedagogene ikke har noe sikkerhetsnett rundt seg, så er det en sannhet som ikke er helt riktig. Det første og største nettverket slike pedagoger skal forholde seg til, er lov om barnevern. Samt at dem skal ha så mye kunnskap i lov om dommeravhør at dem kan gripe inn og stoppe ett dommeravhør der barn blir tvunget, presset og villedet til å fremme svar som ikke medfører riktighet.
Når bare lille Lenvik kommune som har et interkommunalt samarbeid med Senja kommunene om barneomsorgen, får anledning til å utføre lovbrudd, eller avvik som det så fint heter, i 95 prosent av behandlingen av en enkel paragraf, nemlig 4-3, er dette en katastrofe. Ikke for barnevernspedagogene, men for barna og barnas familie. Når Lauritzen mener at for de unge barnevernsarbeider kan bli utsatt for et praksissjokk som kan ta pusten fra de fleste, så er dette en tragisk sannhet. Den ukulturen som allerede har blitt etablert innenfor barnevernssektoren blir dyrket som en sannhet, der hensynet til barnets beste og lov om barnevern ikke blir vektlagt i det hele tatt.
Det er alt for mye penger i dette systemet til at dette kan fungere på en hederlig måte. Vi ser at multinasjonale selskaper tjener millioner av kroner med å danne selskap/bedrifter som tar seg av norske barn. Vi har en elite av psykologer som er en stor del av barnevernets nettverk, den ene dagen skriver de sakkyndige rettsrapporter for fylkesnemnd og tingrett, for så den neste sitter de som fagdommere i disse utvalgene. Sannheten er at disse psykologene hadde vært oppdragsløse om dem ikke har fått etablert seg som en klan innenfor barnevernsystemet. Psykolog Einar C. Salvesen og Joar Tranøy er noen av psykologene som i klartekst har sagt fra at rettspsykologene har for stor makt og at deres vurderinger er mer lagt til rette opp mot oppdragsgivernes ønske om en psykologisk vurdering som kan dekke over alle disse avvikene/lovbruddene som fremkommer i fylkesmannens tilsynsrapporter.
Rettspsykologen kvalitetsikrer nesten aldri opplysninger som blir forelagt av sine oppdragsgivere. Derfor er det mulig å fremlegge for fylkesnemnd og tingrett at en sjuåring var i ferd med å forgripe seg på en mannlig talsperson som skulle fremme barnets ønske og meninger i fylkesnemnda. Når så denne talspersonen ble forespurt om denne hendelsen, så svarte vedkommende at dette var noe han ikke hadde registrert. Det som er beklagelig er at denne psykologiske rapporten tilhører saken, der en fosterforelder har fremmet groteske beskyldninger mot sitt eget fosterbarn, en usannhet som følger barnet i hele dets livsløp. Det som er nesten verre, er at verken fylkesnemnd eller tingrett tar dette med i sine vurderinger, om den manglende fosterhjemkvalitet som blir avdekket. Saken er den at det er så mange som tjener gode penger på å forsvare barnevernstjenestens ugilde handlinger, at det har blitt en lukrativ industri, der lovbruddene, eller de såkalte avvikene blir fordelt på så mange involverte, at ansvaret blir pulverisert.