Norge har gjennom mange år fått massiv internasjonal kritikk for sin håndtering av barnevernsaker. Til og med statsledere fra andre nasjoner sammenlignet det norske barnevernets fremferd med nazistenes Lebensborn program, som ble opprettet i 1935 med begrunnelse at det var fødselsunderskudd i Tyskland.
Hvor mange barn som ble født i Norge med tysk far er usikkert. Kildene varierer fra 8000 til 12000 barn. For nazistene var Norge et Eldorado for høyverdig arvemateriale. En av grunnene til at nazistene etablerte lebensborn i Norge, var at norske kvinner frivillig innledet seksuelle forhold til tyske soldater. Nazistene mente at Tyskland trengte en arisk tilvekst til et samfunn som var blitt degenerert av dårlig blod og underlegene mennesketyper.
Nå tok ikke nazistene til takke med hva som helst. Norske mødre måtte være høye, ranke og lyse, med lyse øyner. Det var helst mødre sør for polarsirkelen som var attraktive å avle på. Kvinner som hadde samiske gener var ikke høyverdige nok, slik at disse barna kunne bli adoptert bort i Norge, om moren ikke var i stand til å ta vare på eget avkom. Cirka 250 barn med rette gener ble tvangsadoptert til Tyskland under krigen. Bare 170 av disse barna ble funnet etter krigen. Under prosessen med å få «riktig» blod inn i den ariske rase, hadde nazistene både leger og psykologer til hjelp. Blant annet så målte psykologer og leger hjernen til jødene og mente at jødenes hjerne var mindre en hjernen til de av arisk herkomst. Av den grunn ble jødene regnet som en degenerert rase som ikke hadde livets rett, og slettes ikke skulle avles på.
Så stiller man følgende spørsmål: Hvem har barneverntjenesten til å hjelpe seg til å finne argumenter for å fosterhjemplassere barn i dagens Norge? Om barneverntjenesten hadde jobbet alene med kun barnevernsloven som grunnlag så hadde nok ikke omsorgsovertakelsene vært så skyhøye som i dag.
Når en bekymringsmelding kommer til barnevernet, skal barnevernet etter loven utføre en undersøkelse om bekymringsmeldingen har sin berettigelse eller ikke. Med andre ord: Om det foreligger en mistanke om seksuelt misbruk av et barn, så skal barneverntjenesten etter loven utføre en forundersøkelse. Og etter loven så skal denne undersøkelsen utføres så skånsomt som mulig.
Om barneverntjenesten hadde et fnugg av kunnskap om barnepsykologi, så hadde ikke et akuttvedtak blitt satt i gang midt på natten uten at det var foretatt en forundersøkelse. Bare den psykiske belastningen for barn å bli fraranet sine foreldre midt i natten, er skjebnesvangert og traumatiserende for barna, resten av livet.
En skal ikke være mye glup for å forstå at man må gå til veien i en slik sak på en mer skånsom måte. At den mistenkte overgriperen blir tatt i avhør, er faktisk en dyd av nødvendighet. Men barna kan stilt og rolig bli undersøkt av en stedlig helsesøster, uten annen inngripelse. Istedenfor utfører politi et stormangrep mot hus og hjem uten noen forklaring, og med makt, frihetsberøver den såkalte gjerningsmannen. Bare for å ha det klart: Ingen er skyldig i henhold til loven, før skyld er bevist.
Barnas mor ble tvunget å vekke sovende barn, få på dem klær slik at barneverntjenesten kan ta med seg skrekkslagene barn til en hemmelig adresse. Når barna ble undersøkt av barnelege dagen etter, og finner ikke noe unormalt med barnas underliv, så burde barneverntjenesten forstå at saken burde reverseres. Men istedenfor blir barna utsatt for dommeravhør med gjentatte og ledende spørsmål. Utføring av dommeravhør av barn har egne retningslinjer. Blant annet står det at det i størst mulig grad ikke skal utføres fler enn ett avhør. Skal det være to avhør, så skal det bare være supplerende og ikke samme spørsmålstilling som i tidligere avhør. I ettertid er forskriftene om dommeravhør forandret, slik at i dag kan en politibetjent som har bestått politiutdannelsen foreta slike avhør. Før 2009 så het det seg at: Dommeravhør skal utføres av en dommer, eller en person som er særskilt skikket til slike avhør.
Med slike avhør av barn der politiet er en medvirkende aktør for at barn skal hentes ut av hjem, der en ikke har gjort forundersøking av bekymringsmelding, så er det helt klart at politiet har involvert seg selv inn i en ulovlig handling i en salig samrøre med barneverntjenesten. Når da en politibetjent får foreta et dommeravhør, evner politiet ikke å forstå at etaten er inhabil. Ikke nok med det. I tillegg blir avhøret lovstridig, all den tid at mengden med ledende og gjentatte spørsmål blir stilt.
Når barn på oppkonstruerte beskyldninger blir grunnløst fratatt sin biologiske familie, og plassert i en fosterheim der fostermora har et ønske om barn men kan ikke få. I slike tilfeller kan en lure på om dette er et bestillingsverk for å tilegne seg et barn av ren rase. På lik linje med nazistene plasserer barnevernsystemet uskyldige barn fra uskyldige foreldre hos fremmede mennesker, med argumenter fra godt betalte «faginstanser» som mener at dette er riktig.
De som protesterte på nazistenes fremgangsmåte, måtte forvente seg en kule eller en langtidsplass i en konsentrasjonsleir. De som protesterer mot barneverntjenesten, blir fratatt kontakt med sine barn. Til det får barneverntjenesten hjelp av samme type psykologer som nazistene brukte for å bedømme hjernekapasiteten til jødene.
Når nazistene under krigen etablerte hjem for mellom 8.000 til 12.000 norske lebensborn, da først og fremst de med tyske fedre, så nådde nazistene ikke tallet på barn som er under omsorgen av det norske statlige barnevern. Statistikken for 2016 sier at barneverntjenesten har omsorgen for 15.865 barn og unge. Hvor mange som er berettiget en omsorgsplass er vanskelig å si, men om barneverntjenesten har fulgt loven å utført det arbeidet dem skulle så har nok antallet vært halvert, og kanskje mer.
Med en utgift på 60 tusen kroner i måneden for fosterhjemsplassering pr barn, så belastes samfunnet med nesten 10 milliarder kroner pr år, med et omsorgstall på 15.865. Og da er det ikke tatt med kostnader til rettsaker og sakkyndige utredninger. Heller er det ikke tatt med kostnadene som samfunnet har påført seg selv, med at den enkelte familie blir påført belastninger som resulterer i sykemeldinger og psykisk invaliditet, på grunn av storsamfunnets overgrep.
Det er mange som har prøvd å renvaske seg og sine. En sak som var regnet som Norges mest opplyste barnevernsak er Svanhild-saken. Svanhild, var dengang en enslig mor med to barn. Av en eller annen grunn ble det sendt inn en eller muligens flere bekymringmeldinger mot Svanhild som med stor sikkerhet ikke var berettiget. Svanhild-saken ble stor i media, og er en av de få barnevernsakene som ble avgjort i lagmannsretten.
Svanhild hadde full støtte hos sin familie og i bygdesamfunnet. Det som er skremmende med denne saken er hvordan barnevernet med advokat Ulf Egil Hansen i spissen, og med innleide psykologer, klarte å stemple Svanhild som en sterkt tilbakestående person. Hun jobbet i en barnehage i bygda, der lederen for barnehagen hadde satt Svanhild som avdelingsleder når avdelingslederen selv hadde fri, eller var sykemeldt. Lederen for barnehagen sa i sin vitneforklaring at hun hadde ikke satt noen til avdelingsleder om vedkommende var mentalt tilbakestående.
Psykolog Joar Tranøy mener at det er en illusjon at psykologer er uavhengige, og at psykologer derfor ikke bør brukes som sakkyndige utredere, spesielt i saker som har med med barnevern å gjøre. Barnevernets sakkyndige Trond Bruun-Hansen og Trond Skjæveland stod derimot på sitt: Svanhild evner ikke å gi barna sine forsvarlig omsorg nå og i fremtiden.
Svanhilds advokat Annette Lilleeng engasjerte psykolog Joar Tranøy og Lena Hellblom Sjögren. Disse to psykologene slår fast at Svanhild slettes ikke er tilbakestående, og at hennes omsorgsevne er god. IQ-en for normale åndsfriske mennesker regnes å være fra 85 til 105. Bruun-Hansen og Skjæveland mente at Svanhilds IQ var nede på 54. For rettens medlemmer burde det, om retten var noenlunde oppegående at spriket mellom barneverntjenestens psykologer på den ene side og Svanhilds psykologer på den andre side ikke medførte riktighet. I ettertid er det fremkommet at to av rettens meddommere var inhabil.
Vi alle har vel trodd at rettens administrator og rettens medlemmer skulle være så pass oppegående at de ikke skulle la seg forlede av barneverntjenestens psykologteam og barnevernets advokat. Meddommere og administrator i lagmannsretten har i denne sak ikke brydd seg med å fremme egne meninger. Når Trond Brun Hansen fremmer i retten at Svanhild var så tilbakestående at hun ikke kunne ta bussen alene fra Kvænangen og til Storslett burde hjernelammelsen hos rettens medlemmer avta.
Tross alt så var det andre vitner som forklarte om Svanhilds arbeidsforhold. Men det var Svanhilds sakkyndige, Joar Tranøy og Lena Hellblom Sjögren, som bekreftet at Svanhilds omsorgsevne var god. Når dette legges frem, så er Joar Tranøys uttalelse om at det er en illusjon at barneverntjenestens psykologer er uavhengige. Det samme kan en i stort si om det norske rettsapparatet også.
Politiet er en betydelig aktør i slike barnevernsaker, og etter at Svanhild tapte i lagmannstetten så er politietaten blitt en overivrig aktør i lag med barneverntjenesten. At barnevernsetaten ikke bryr seg om lover og forskrifter, og klarer å få en overivrig politietat til å bidra til at loven om barnevern blir brutt på verst tenkelige vis, så er politiet i aller høyeste grad et like stort problem for rettsikkerheten og menneskerettighetene. Det er ikke tvil om at lovens intensjoner blir tilsidesatt.
26. oktober 1942. Norsk politi var med på å arrestere alle mannlige jøder over 15 år. De fleste arrestasjonene fant sted i de tidlige morgentimene, og arrestantene ble fratatt sin formue og samlet i interneringsleirer. Politiet fikk bistand fra hirdmannskaper.
25. november samme år ble også jødiske kvinner og barn arrestert. Norske politistyrkers medvirkning til massearrestasjon og deportering av jøder skulle bli stående som en skamplett i historien om norsk politi.
I november 2012, 70 år etter deportasjonen, ba politidirektør Odd Reidar Humlegård, jødene om unnskyldning på vegne av politietaten.
Samuel Steinmann var på dette tidspunktet den eneste av de jødiske som var i konsentrasjonsleir, som fremdeles var i livet (anm: Han døde i 2015), og som fikk oppleve å høre unnskyldningen. Det vil med stor sikkerhet komme den dag at politiet igjen må be om unnskyldning for sin deltakelse i maktovergrep og lovbrudd, i lag med en maktelite og et byråkrati som tror de har blankofullmakt i utførelse av sine gjerninger.
