VG fremmer en propaganda som står i sterk motsetning til hva mange mennesker i dette landet opplever. [Link til artikkel i VG] Det fremheves alle rettigheter som småbarnsforeldre har, både før og etter fødselen. Den norske stat med forskjellige regjeringer har gjennom år fremmet og bygd opp fødselspermisjoner, både for mor og far. En ordning som i stor grad er pålagt den enkelte arbeidsgivers forpliktelser. En byrde som arbeidsgiverne må bære økonomisk i form av lønn og tapt arbeidsutførelse fra den enkelte ansatte.
Alt dette er vel å bra, så lenge en bedrift har økonomi til å bære byrden. Om så ikke er tilfelle, så ender bedriften i skifteretten, eller legges ned. Familien, den ene eller begge foreldrene må hente sitt utkomme fra NAV, med et utbytte på 62 prosent av sin inntekt.
Prisgaloppen innenfor boligmarkedet har ekspandert langt over det som har vært den enhver families lønnsvekst. Noe som igjen har medført til at begge foreldrene må ha lønnet arbeid for å greie sine forpliktelser på boligmarkedet. Alt dette medfører et forringet familieliv, med barn i barnehager, SFO og i mange tilfeller, der foreldrene ikke har en arbeidstid fra 08 til 15.30, så må det leies inn barnetilsyn på kveld og helg.
Alt dette medfører at foreldre i etablererfasen lever under en stram økonomi, der det er vanskelig å finne økonomisk rom. Nå er det ikke bare dette med å ivareta hus og hjem etter en stri arbeidsdag som skal utføres. Barna skal aktiviseres. Utenom dette skal foreldrene påse og hjelpe til med at barna utfører hjemmeleksene sine. Eksempelvis: Deltakelse for tre barn i forskjellige aktiviteter koster. Den ene i fotballgruppe, den andre i turn og den tredje deltar i sangkor. Alt dette skal planlegges og koordineres av foreldre som jobber. Og utfordringene blir ennå større om en eller begge jobber skift, eller der den er ukependler, eller sjømann. Presset på den enkelte familie er enormt, ikke bare økonomisk, men også tidsmessig. Samfunnskravet om kjøp av fritidsaktiviteter for barna kan bli vanskelig for foreldrene å innfri.
Om familien skulle komme i konflikt med barneverntjenesten, så er det skolen som først blir kontaktet, med ønske om negative opplysninger om barna. Dessverre er det slik at enkelte lærere ikke har nevneverdig vegring for å fremme negative opplysninger. Negative opplysninger kan faktisk være et forsøk fra læreren å flytte sine egne dårlige kunnskaper om formidling fra seg selv og over på foreldrene. Det kan få store konsekvenser for den enkelte familie.
Er ikke stresset i en barnefamilie stort nok fra før, så blir det på ingen måte mindre om barneverntjenesten legger beslag på familiens ressurser. Trusler om at slike saker skal inn til fylkesnemnda for å få en avgjørelse på, om at foreldrene er i stand til å ivareta barna på en – etter barneverntjenestens mening – forsvarlig måte, kan medføre konsentrasjonssvikt både blant barn og unge og ikke minst hos foreldrene.
For skolene, eller skolens leder, så er det greit å sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten om det skulle oppstå en konflikt mellom elever, foreldre og skole. Det kan være nok at foreldrene påklager at det foregår utstrakt mobbing på skolen, en kritikk som mange ledere i skolen takler med en bekymringsmelding. Faktisk er jeg blitt gjort oppmerksom på at det er blitt satt i gang et akuttvedtak fra barneverntjenesten med begrunnelse av at en far har forsvart sitt barn overfor rektor, der barnet var tilhører.
Når disse hendelsene blir lagt til grunn for en bekymringsmelding, som igjen medfører et akuttvedtak er det noe som er alvorlig galt med systemet. Det får som regel også katastrofale utfall for barnet selv. Er det da til barnets beste?
I Fylkesnemnda vinner barneverntjenesten frem med sine påstander i ca. 96 prosent av sine anklager mot foreldrene. Tingretten fungerer som et sandpåstrøer for Fylkesnemnda, som ikke er noe annet enn et forvaltningsorgan i ordets bokstavelige stand.
Fra offentligheten så ser det ikke ut til at det betyr noe at samfunnet må betale ca kr 30.000.- per måned for en fosterhjemplass, med dertil utgifter hver tredje helg med avlastning for fosterforeldre, eller institusjonen. Hadde en brøkdel av midlene blitt tildelt barnefamilien i en vanskelig periode, så har barna fått vokse opp i sitt biologiske miljø.
Men så er ikke tilfelle, barneverntjenesten forlanger en total underkastelse av de familier som kommer i barneverntjenestens søkelys. Å argumentere i mot barnevernet er fånyttes. Foreldrenes og barnas meninger å ønsker blir ikke tatt hensyn til i det hele tatt, og veien til et akuttvedtak er ikke lang.
Som regel er en tapt sak i fylkesnemnda, også en tapt sak i tingretten, og dermed er det stopp på fri rettshjelp. Rettsikkerheten er en illusjon. En anke til lagmannsretten kan koste foreldrene hele kr 700 000 i saksomkostninger om saken tapes. Hvilken foreldre med hus og hjem har økonomiske muligheter til å ta en slik kamp?
Når vi fra før vet at dommen i tingretten er mange ganger utferdiget av en forutintatt og godtroende dommer, som i tillegg har en psykolog med talegaver som opptrer som rettsakskyndig, eller fagdommer. På toppen av det hele, er det mulig at den samme psykologen har tjent seg rik på barnevernsaker. Utover dette så har vi opplevd at tingrettens lekdommer er et menneske som er ansatt som tilsynsfører, og lønnet av barnevernstjenesten. Det blir vanskelig å påstå noe annet, enn at retten har problemer med å se sin egen habilitet.
Foreldrene får som regel tildelt besøkstid på tre til fire timer til sine barn annen hver måned. Med andre ord: Foreldrene får treffe sine barn 24 timer per år, av årets 8760 timer. Hvem kan påstå noe annet enn at dette er å røve barna fra sitt biologiske opphav. Om foreldrene er «dumme nok» til å protestere mot systemet, så kan resultatet bli: Total utestengelse av kontakten med egne barn.
Slik fungerer byråkratiet når det ikke er et kontrollorgan som er i stand til å kontrollere fakta.
En rektor leverer en bekymringsmelding til barneverntjenesten, som igjen fullfører rektors ønske. Slik disiplinerer byråkratiet allmuen. Godtas ikke byråkratenes ønske, så blir barna kidnappet, med velsignelse fra servile og underdanige politikere.
Smarte advokater og rådgivende byråkrater har fått politikerne til å vedta en forskrift eller en lov om at ingen kan gripe inn i enkeltsaker utført av barneverntjenesten. Som mangeårig meddommer i tingretten så har jeg aldri opplevd annet enn at hver eneste sak som føres for retten har vært en enkelt sak. Sågar har det vært flere personer involvert i en og samme sak. I samtlige barnevernsaker er det minst tre personer involvert, far, mor og barn.
Å vedta en forskrift eller lov, om at ingen kan gripe inn i en barnevernsak for at dette er en enkeltsak er så tøvete at en skulle ikke tro at det er velbevarte mennesker som vedtar slike avgjørelser. Spesielt når slike saker ikke kommer lengre i rettsystemet enn til tingretten.
Tingretten er landets nest-laveste rettsinstans, om man vedkjenner seg forliksrådet. Med andre ord: Den norske stat, med sitt embetsverk har frarøvet det norske folk rettsikkerheten, både for foreldre og barn.
Når det påstås at byråkratiet er unntatt denne rettsløsheten, så kan det faktisk føres bevis for påstanden. I barnevernsaker blir det fremmet udokumenterte påstander og mange ganger blir det fremmet direkte usannheter, som verken fylkesnemnda eller tingretten bryr seg om å avvise, og langt i fra påtale. Selv om barneverntjenesten har en advokat som uten skrupler støtter og fremmer etatens usannheter, så er det vitterlig barneverntjenestens påstander som legges til grunn.
Det er ikke tvil om at barnevernsindustrien er et lukrativt foretak. Dette er en etat som har eskalert enormt siden fylkesnemndene ble opprettet i 1992. Politikerne stengte seg selv ute, og lot byråkratiet tilrane seg all makt i barnevernsetaten. Siden da, er det ingen som kunne gripe inn å påpeke konsekvensene av den terroren og de lovbrudd som etaten utfører.
Fylkesmannen som har en lovpålagt oppgave med å føre tilsyn med barnevernstjenestene i kommunene, avdekker hele 95 prosent avvik i barneverntjenestens saksbehandlinger i Lenvik kommune i løpet av første halvår i 2016, allikevel har det ikke fått konsekvenser for de som utfører avvikene, men barn og foreldre lider.
Det underlige er at verken ordfører eller rådmann som er barneverntjenestens overordnede, ikke fjerner sine underordnede medarbeidere som i så stor grad ikke følger det lovverket som de er satt til å styre etter, for barnets beste. Hva dette koster samfunnet i kroner og ører er uvesentlig for dem det rammer. For dem er tragedien med å bli påført et offentlig overgrep av et byråkratisk diktatur i høyeste grad nok. Når vi ser at vår barneminister Solveig Horne synes det er ok at internasjonale konsern kjøper seg inn i den norske barnevernomsorgen og henter ut utbytte i millionklassen, så må en grense for hennes tillit som minister være nådd.
Den Europeiske menneskerettsdomstol har fått ni barnevernsaker på sitt bord, noe som i seg selv er sensasjonelt. Bare dette burde sette en sjokolade fast i halsen på vår statsminister. Faktisk er det folk som har konfrontert henne med temaet, men statsministeren har snudd ryggen til å gått.
Vår egen Gro Hillestad Thune har vært dommer i 16 år i den europeiske menneskerettsdomstol, har rettet sterk kritikk til Norge på måten innbyggernes rettsikkerhet blir ivaretatt i barnevernsaker. Hillestad sine uttalelser burde kunne vise veien til et rettsystem som viser større tillit til sine innbyggere enn det kongeriket Norge per i dag er i besittelse av. Hillestads uttalelser burde kunne fanges opp av både barne- og likestillingsministeren samt vår justisminister som tilhører et parti, som de påberoper seg å være: «Et parti for folk flest». Eller tilhører «folk flest» de 33 prosent av landets lønnsmottakere som har tittelen byråkrat?
