Etter å ha lest to avisinnlegg, det ene i Folkebladet av Johan Lyngstad og det andre i Nordlys av Mari Trommald, med tittelen, direktør Bufdir. Begge disse innleggene var på hver sin måte forklarende på måten samfunnet svikter overfor de oppgaver som samfunnet har tilegnet seg. Eller i mange tilfeller, har tilranet seg.
Marit Trommald forklarer i klartekst at barnevernomsorgen produserer samfunntapere. Ungdom som ikke får lære de grunnleggende elementer i sin undervisning allerede fra første klasse, vil henge etter i læring og lære mestring, noe som eleven må slite med for å ta igjen. Det Trommald sier mest om, er de barn som mangler støtte i heimen og av den grunn trenger ekstra støtte, enten i form av ekstra undervisning, eller tilrettelegging av fra barneverntjenesten.
Det er ikke tvil om at barneverntjenesten i enkelte tilfeller gjør en bra jobb og i mange tilfeller ønsker å gjøre en enda bedre jobb, men i de fleste tilfeller mislykkes. Etter 25 år med erfaring og med selvsyn ser hele samfunnet det katastrofale resultatet, finnes det ikke fnugg av unnskyldning for et system som har fullstendig kollapset. At over halvparten av de barn som barneverntjenesten yter hjelp til er skoletapere er intet mindre enn et nederlag.
Trommald sier videre: «Foreldre har lovfestet plikt til å sørge for at barn får opplæring, og skolen skal støtte foreldrene i denne oppgaven». Alt dette er greit når foreldrene er tilstede og har den daglige omsorgen for barna. Men hva med barna når de blir tatt hand om av barneverntjenesten? Vi har sett skremmende resultater, der slike barn har drevet med selvskading. Faktisk har det vært store oppslag i riksmedia om Glassjenta som satt fyr på husene hun bodde i. Vi har sett at ungdom knivstikker ansatte på en institusjon til døde. Hva er grunnen? Er det slik vi vil ha det?
Når Trommald sier: «I tillegg jobber vi for å skape møteplasser for kunnskap og synergieffekter mellom fagfeltene». Til dette får en si at det er stor forskjell på liv og lære. Jeg har faktisk fartstid fra barneverntjenesten, da denne etaten besto av et folkevalgt organ. Jeg har også fartstid fra fylkesnemndas første periode. En av grunnene til at jeg mente at denne deltakelsen ble for belastende, var at barna ble nesten totalt fjernet fra sitt biologiske opphav. Ikke bare foreldrene, men også søsken og resterende av det som den biologiske familien besto av. Samværsavtaler der barna fikk treffe foreldrene fire til seks timer, seks gang i året kan ikke gå under annet enn psykisk trakassering av barn. Vi vet at året består av 8688 timer. Når barna skal få treffe sine foreldre bare 24 timer i året, er dette ikke noe annet enn en frarøving av biologisk tilhørighet.
Hvilket barn med kjærlighet til sine foreldre, som med en gnagende hjemlengsel skal kunne konsentrere og fordype seg i i den boklige lærdommen. Det store problemet i vår barnevernomsorg er barneverntjenestens har en totalt manglende evne til å se barnets behov, eller barnets beste. Barneverntjenesten mangler evne til å gå tilbake på sine antakelser, gå tilbake på sine vedtak. Til det er det for stor prestisje. En annet stort problem, er den enorme pengeflommen innenfor dette systemet.
Barnevernet styres av en gjeng med advokater og psykologer som danner grunnlaget for en eventuelt omsorgsovertakelse. En mor som ammet sitt barn til barnet var tre og et halvt år, blir beskyldt for seksuelt misbruk av sitt barn. Når denne beskyldningen faller på sin egen urimelighet i en strafferett, starter barneverntjenesten sin heksejakt. Mors omsorgsevne blir beskrevet som mangelfull, huset blir beleiret av kunnskapsløse barnevernsansatte som skal kontrollere om barnet får riktig påsmurt matpakke før skoleskyss henter barnet.
Barnet som er et mobbeoffer på skolen blir ikke hørt, og det vedtas at barneverntjenesten skal ta over omsorgen for barnet. Og barnet blir plassert på en institusjon, langt fra sivilisasjon og sine nærmeste. Resultatet er at barnet gråter stort sett hver eneste dag på grunn av lengselen etter foreldrene. Tanker om noe annet finnes ikke i barnets hode. Eneste lyspunktet er fire timers samvær annen hver måned. Som barnet sier, jeg gruer meg til det blir samvær, for da vet jeg det er så lenge til neste gang. Et barn som blir bringet til skole med institusjonens bil, er allerede påført et kastemerke av laveste rang, og når dette barnet kommer på skolen er mobbingen et faktum. Når barnet spør mor under et samvær hva betyr «motherfucker» for dette er noe hun blir kalt for på skolen, så vet vi at det som mor er frifunnet for i retten, blir barnets svøpe.
Når sakkyndige i sine analyser sier at barnet ikke får noen læring i skolen, men at dette er en plass som barnet kan oppholde seg på, er vi på ville veier. Det er barneverntjenesten som setter foten ned for at foreldrene skal kunne ta omsorgen for barnet. Det er barneverntjenesten som setter foten ned for at barnet ikke skal få besøke familien, (foreldre og søsken) i hjemmet. For barnevernstjenesten er det bedre å ofre et barn fremfor at barneverntjenesten skal lide et prestisjenederlag.
Når så dette barnet blir voksen, altså etter fylte 18 år, så er dette mennesket frarøvet sitt biologiske nettverk og står alene i verden. Det samfunnet har utført, er å produsere en ny samfunntaper som kommer i tillegg til eldrebølgen som allerede har begynt å tårne seg opp.
Når Trommald på en «fin» måte unnskylder hele systemet rundt barneverntjenesten, med manglende kunnskap, er dette flaut. Vitterlig er det 25 år siden reformen med fylkesnemndene ble opprettet og det skulle settes inn fagpersonell i alle ledd, og at valgte representanter med normal sunt folkevett, skulle bli historie, og alt skulle bli så mye bedre. Til det er det kun å si: Det har aldri vært så galt som nå etter at «utdannede» mennesker har sluppet til, og fått makt til å krenke, og har vist en total manglende sosial forståelse. Hva hjelper det med makt og boklig lærdom, når det underliggende mangler?
Mari Trommald trenger ikke å lese mange sider i boka til Randi Haugland «Med makt til å krenke» for å innse at barneverntjenestens største forseelse ikke var manglende kunnskap, men manglende lyst til å gripe inn med tiltak der barneverntjenesten hadde feilet.
