Norge er i besittelse av en barneverntjeneste som ryster, ikke bare i Norge, men store deler av Europa. Når vår nasjon får hele ni barnevernsaker mot seg i den Europeiske menneskerettsdomstol, sier dette i seg selv at det som foregår i Norge, i et lukket rettsregime, burde være under enhver kritikk!
I alle slike barnevernsaker har psykiatrien blitt en medvirkende årsak til domsavgjørelsen, der det blir lagt alt for stor vekt på psykiatriens antakelser, der det ellers mangler totalt fysiske bevis for at foreldre er dårlige omsorgspersoner. For ca. 12 – 13 år siden var det en sak fra Nord Troms som ble regnet som Norges mest opplyste barnevernsak. Det en ung mor ble fratatt sine to barn på grunn av manglende IQ. Hennes IQ ble fastsatt til 54 av lagmannsretten i Troms. Den normale IQ skal ligge mellom ca, 84 og 95. Nå hadde det seg slik at denne unge moren i denne tiden jobbet i en barnehage og der hun hadde blitt satt som avdelingsbestyrer under sykefravær i denne institusjonen. Daglig leder for barnehagen sa i sin vitneforklaring at hun aldri hadde kunnet ha satt noen var så psykisk tilbakestående, til å være avdelingsleder. Men det fremkom av den psykologiske rettsrapporten til blant annet psykolog Bruun-Hanssen.
Det var to psykologer inne i denne saken og den ene psykologen Joar Tranøy. Tranøy har i ettertid gitt uttrykk for at han angret for at han var med på å fastsette en diagnose som ikke medførte riktighet. (Viser til boka som Tranøy var med å forfatte noen år etter.) Faktisk fremmet psykiatrien den påstand at Svanhild var så tilbakestående at hun ikke kunne ta bussen fra sitt hjemsted og til Nordreisa. Dette var grunnlaget for at begge barna ble tatt fra henne, den ene så lita at hun ennå var brystbarn. Svanhilds foreldre ble erklært så resursfattige at de ikke kunne bidra med støtte til sin datter. Svanhilds far var lærer og mor hadde mange års erfaring fra barnehage.
Etter dette som denne familien måtte tåle av offentlig fornedrelse, så reiste Svanhild seg som fuglen føniks fra asken. Svanhild tok fagbrev som helsearbeider og senere har hun undervist barn med skrive- og lesevansker. Til opplysning så har Svanhilds far i ettertid vært ordfører i sin kommune og Svanhilds IQ er fastsatt til å ligge over gjennomsnitt i IQ målinger.
Om ikke disse psykologene som var barneverntjenestens talspersoner, ikke fulgte barneverntjenestens anbefalinger for at barneverntjenesten skulle vinne denne saken, så burde de i dag kunne forklare hvorfor Svanhild i dag har en IQ som ligger over gjennomsnittet.
Så langt undertegnedes viten strekker til, så er vitenskapen ikke kommet så langt i denne verden at vi kan transplantere IQ fra et menneske og over til ett annet. Psykologene og barneverntjenestens advokat la grunnlaget for at lagmannsretten avsa en dom som rett og slett var og fortsatt er et regelrett justismord. Mot en familie, mot en mor og hennes to barn. I dag lever Svanhild i et ekteskap der de på nytt har fått barn som ikke er fratatt dem.
Går vi over grensen til vårt naboland Sverige, så har psykiatrien utført «velment» galskap som har rystet hele Skandinavia og store deler av Europa.
Sture Bergwall, best kjent som Thomas Quick, var en av landets skakkjørte menn som ble behandlet på Sterner klinikken, der Margit Norell og hennes psykiatriske team behandlet denne stakkars mannen. Resultatet ble at Sture Bergwall tilsto sju bestialske drap som han var blitt hjernevasket til å tro at han hadde utført.
Sågar fortalte han gråtende om en ung jente som han hadde hugget i biter med en øks og kastet i et vann. Margit Norell og hennes team mente at de var i verdenklasse(!) når det angikk det å se inn i et menneskesinn. Nå var det ikke bare psykiatrien som trodde på sin kunnskap, det gjorde også eliten i det Svenske politiet som etterforsket saken. Det hele endte med at Sture Bergwall ble dømt for sju drap. I dag vet vi bedre, det var psykiatrien som dannet grunnlaget for å skape et monster som den vestlige verden ikke hadde opplevd tidligere i fredstid.
Går vi videre til de grufulle hendelsene på Utøya, så var eliten i den norske psykiatrien uenig om Brevik sin mentale helse da han utførte sine handlinger. I denne saken var det mange psykologer som uttalte seg og flere hadde meninger om årsaken til at noen kunne utføre slike handlinger som Brevik utførte.
Det er ingen nyhet at Norge har mange skammelige saker når det gjelder det å bruke makt for å fremme «velmente» handlinger mot sitt eget folk. Det som foregikk på Bastøya varte langt inn i 1950 årene, før institusjonen ble avviklet. Etter det ble det etablert barnehjem av forskjellige organisasjoner som skulle ta hand om barn, som enkelte mente, foreldrene ikke greide selv.
Og hva foregikk på disse hjemmene? Jo, status er klar; barn ble mishandlet, misbrukt og utnyttet som gratis arbeidskraft. Men har vi lært? I dag er det multinasjonale selskap som i stor grad har kjøpt opp rettighetene som den norske stat har frarøvet foreldre av alle nasjoner som har bosatt seg i dette landet, dette gjelder ikke bare norske barnefamilier. Barn blir plassert på forskjellige institusjoner, gjerne på et nedlagt småbruk i en fraflyttet bygd. Barna blir isolert fra det vanlige livet med omgang av feks skolekamerater. Mange barn blir psykisk syk, bare se til saken om glassjenta. De får treffe far og mor fire til seks gang i året, under tilsyn. Post, brev, mobil og meldinger blir kontrollert. Det er ikke noe nytt at en mor får beskjed at når hun snakker med barnet så blir høyttaleren satt på slik at alle som er tilstede kan overhøre samtalen. Det er også nærliggende å tro at disse samtalene blir opptatt for senere gjennomgang av barneverntjenesten og deres psykoglogi-team.
Nå er det slik i mange barnevernsaker at det rettes frem beskyldninger mot foreldrene som ikke medfører riktighet. Beskyldninger om seksuelt misbruk er veldig aktuelt å fremme. Når dette ikke kan bevises, verken med fortellinger eller fysiske undersøkelser av barn, så blir disse foreldrene frikjent i retten for straffeskyld. Problemet er at barneverntjenesten med sitt støtteapparat i psykiatrien og kommuneadvokatene fremmer slike antakelser og stiller diagnoser på både barn og foreldre for at fylkesnemnd og retten skal ta en avgjørelse som går i barneverntjenestens favør.
Einar C. Salvesen er spesialist i psykiatri har fortalt flere ganger at han har konfrontert sine kolleger om at det de utfører som rettspsykiatere ikke medfører riktighet. Svaret han har fått er følgende og i særdeleshet skremmende: «Om de ikke utfører det som barneverntjenesten ønsker, så får de ikke flere slike oppgaver, og dem har ikke råd til å la være.»
Faktisk er det nesten 200 psykologer og advokater som har skrevet under et opprop om at en stor del av rettspsykiatriene har valgt side lenge før de får saken fremlagt.
Om man ikke ofrer en tanke på de lidelser som barn i særdeleshet og foreldre blir utsatt for av barneverntjenestens forhastede handlinger, så bør man i aller høyeste grad tenke på barn som blir totalt frarøvet sin biologiske tilhørighet.
En tapt barndom med søsken og foreldre kan aldri erstattes. Ei heller en ungdomstid. Hvem skal støtte disse unge menneskene når de er fylt 18 år og er myndig? De er blitt fremmed for foreldre, for søsken og for storfamilien i særdeleshet. Veien ut mot de skrå bredder ligger åpen for disse ensomme folkene. Dette på grunn av at det er alt for mange som skal tjene store penger på å ivareta barns rettigheter for egen vinnings skyld. Psykiatriens velmenende galskap er på tur å bli en irreversibel nasjonal tragedie som den norske skattebetaler må betale dyrt for, når disse «velmente» overgrepene avdekkes.
