Det er med stor forferdelse jeg leser i folkebladet, om avvikene i barneverntjenesten, etter fylkesmannens gjennomgang av barnevernet i flere kommuner i Troms. Lenvik troner fremdeles på toppen av en lite hederlig seierspall, med avvik på 55%. Så, hva jubler vi for? En nedgang på 40%, eller et avvik på 55%? Er det ingen som ser galskapen?
I snart ti år har Lenvik stått på denne pallen når det gjelder brudd på loven som skal ivareta barnets beste. Det ser ikke ut for at det finnes noen ende på galskapen. Om saksbehandlerne og leder av etaten er håndplukket eller om det er utdannelsen som er grunnen til ansettelsen, vites ikke, men noe er fundamentalt galt når en kommune ikke greier å få orden i etaten. For å bli fullverdig utdannet lærer, må man gå på skole i fem år. Som barnevernspedagog er utdannelsen to år. Det er ingen i dette landet som har fått tildelt mer makt enn en barnevernspedagog. Uten lov og dom kan de hente barn ut av hvilket som helst hjem, selv på en bekymringmelding som ikke er blitt undersøkt. Samt rett til å instruere og forlange bistand fra politiet.
Bruk av akuttvedtak er det mest ytterliggående tiltaket barneverntjenesten kan igangsette. Av den grunn har bruken av akuttvedtak fått en egen paragraf i barnevernloven som omhandler dette med bruk av slike tiltak. (§ 4-6). Faktisk er det så strengt at det skal være fare for barnets liv og helse før et akuttvedtak kan igangsettes. I § 4-3 er det en uttredelse om barneverntjenesten plikt til å foreta en forundersøkelse, der det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet. Videre står det. «Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mere omfattende en formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskapen om undersøkelsen blir sprett unødig.»
Når et akuttvedtak igangsettes etter en innkommet bekymringmelding fra en hysterisk eller mørkeredd lærerinne, eller en helsesøster, så fratar dette ikke barneverntjenesten plikten til å følge barnevernloven, det skal utføres en forundersøkelse i alle instanser, slik som barnehage, skole, SFO og ikke minst i barnas hjem. Når barneverntjenesten flankert av overivrige politibetjenter henter barn fra skoler, barnehager og harmoniske hjem, uten at det er utført noen forundersøkelse slik som loven tilsier, er det et klart lovbrudd. Disse lovbruddene er mest sannsynlig med stor margin i tillegg til de lovbrudd som fylkesmannen påpeker fordi barneverntjenesten ikke utfører tilsynsrapporter. Det skal være fare for barnets liv og helse før et akuttvedtak igangsettes. Det som er sannheten er at det er traumene som offentlige tjenestemenn påfører barn under slike aksjoner som skader den fysiske og ikke minst den psykiske helsen til barna.
Når det gjelder publisering av barneverntjenestens og ikke minst politiets fremgangsmåte i slike akuttiltak, så finnes det neppe noe mer egnet enn lokal media, men dessverre har den såkalte anerkjente media i alt for mange tilfeller glimret med sitt fravær. Barn blir hentet med skrik og rop fra en skole av uniformerte polititjenestemenn, fra en skole der det står flere hundre elever å ser på at skolekamerater og venninner blir hentet med en maktbruk som overgår enhver forståelse. Det må igjen vises til § 4-3. Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader dem som det berører. Når slike hendelser som dette får skje og endatil utvikle seg, er det ikke mye forståelse for verken barneverntjenesten eller politietaten å spore hos de som utsettes for slik bestialsk handling eller de som er vitne.
At en politimester, eller en lensmann vil tillate at etaten og deres tjenestemenn blir besudlet med å bistå barneverntjenesten, der barnevernet på det groveste bryter loven, er helt uforståelig. Om barneverntjenesten som nå i hovedsak har et flertall av kvinnelige ansatte, er blitt så sarte at de ikke har mot til å foreta forundersøkelser som loven krever, så må det i Herrens navn bli pålagt ved lov, en kjønnskvotering om sammensetningen av ansatte. Kanskje en fordeling på 40/60 mellom kvinner og menn. Det som også er skremmende, er at de som i størst grad bryter loven, ikke er ansvarlig for sine gjerninger. Tillit er ikke noe en verken kjøper eller utdanner seg til, det er noe som må fortjenes. I slike saker er tilliten til barneverntjenesten og politi i hele landet på et lavmål.
Alt av arbeid som skal utføres i det daglige, er det viktig med god planlegging, og i arbeid som krever mer kompetanse i form av utdannelse og erfaring, er det viktig med et grundig forarbeid, grunnarbeid. Det samme er det med barneverntjenesten sitt arbeid. Når etaten mottar en bekymringmelding, så skal undersøkelsene utføres i henhold til gjeldende lover og forskrifter. Om ikke, så blir utførelsen av barneverntjenesten en fiasko og en tragedie for de som utsettes for, og det er der vi er i dag. Det er i ytterste konsekvens at barneverntjenesten skal overta omsorg av barn. Alt annet skal være prøvd. Det vi ser i dag, er at barneverntjenesten setter i gang et akuttvedtak bare på en innkommet bekymringsmelding og noen ganger rykter, dette er ikke bare skremmende, det er i aller høyeste grad et av de groveste lovbruddene som blir utført av barneverntjenesten.
Resultatet for en intetanende familie kan sammenlignes med at en sjokkgranat blir detonert i familiens hjem. Barna blir i all hovedsak plassert på hemmelig adresse, foreldrene står sjokkert og maktesløs tilbake. Og om ikke dette var nok, så blir foreldrene hver for seg tatt i avhør av samme politikammer som i lag med barneverntjenesten har utført en lovløs handling. Da fylkesnemndene ble innført, så ble avhør av barn hjemlet med lov. Loven om dommeravhør satte strenge krav til den som skulle utføre slike avhørene. Barna skulle ikke påføres ledende og gjentatte spørsmål. Om flere enn ett dommeravhør skulle gjennomføres, så skulle de andre avhørene være supplerende, ikke gjentagelse av tidligere avhør. Dommeravhørene skulle utføres av en dommer eller en person som var særskilt skikket for oppgaven. I dag er det vanlige polititjenestemenn som utfører avhørene. Når avhørene utføres så har barna en bistandsadvokat, ikke ved sin side, men en advokat som sitter å følger med avhørene på en skjerm. Det er ikke foreldrene som har foreldreansvar for barna som får velge bistandsadvokat, denne oppgaven tilfaller politiet, eller barneverntjenesten. Det samme er det med rettspsykolog.
Når avhørene er avsluttet, får foreldrene se opptakene, men foreldrene får ikke mulighet til å bruke opptakene til sitt eget forsvar, selv om det skulle være nødvendig eller ikke. Det er advokaten som er oppnevnt til foreldrenes forsvarer som har ansvaret for at foreldrene får innsyn i avhørene av barna. Jeg tør å påstå mest nesten 100% sikkerhet, at det er ingen foreldre som vet hvilket maktapparat de må kjempe i mot. Noen advokater tar imot alle oppdrag, om de har kunnskap om temaet, er av underordnet betydning.
Taper foreldrene saken i fylkesnemnda, så er løpet kjørt. Tingretten fungerer ikke som noe annett enn en sandpåstrøer for fylkesnemnda, dermed blir rettssikkerheten kun en illusjon. Bevismaterialet burde uten tvil ha stor betydning i alle rettsavgjørelser, og ikke minst i barnevernsaker. Tidligere statistikker viste at barneverntjenesten vant frem i sine saker med opptil 97% i fylkesnemnda. Advokatkontoret Sylte, som er en forsvarer for foreldre i slike saker, kan vise til at de vinner hver tredje sak i fylkesnemnda, dette sier nesten med rene ord at det er noe fundamentalt galt med barneverntjenesten i Norge.
Når en leder for barneverntjenesten i en kommune, kan vise til oppløftende resultater i nedgangen i omsorgsovertakelser, med at saksbehandleren må arbeide målrettet mot foreldre og familie, så sier det seg selv at de aller fleste barneverntjenestene i dette landet i en årrekke har kjørt på feilt spor. Når kunnskapen mangler så er det enkleste å ty til den makt som man har tilgjengelig. Da blir det fullført et akuttvedtak når første bekymringmelding tikker inn som e-post.
Barnevern er et særdeles komplekst fagfelt som bygger på kunnskap fra juss, filosofi, medisin, psykologi, pedagogikk, antropologi, sosiologi, samfunnskunnskap, statsvitenskap og sosialt arbeid. Når en kommune velger å ansette en leder for barnevernstjenesten som har en økonomisk utdannelse innenfor offentlig forvaltning og lite og ingen kunnskap om ovennevnte, sier det seg sjøl at avvikene på 55% (2018) og 95% (2016) er et resultat av stor inkompetanse.
I alle saker der barneverntjenesten setter i gang et akuttvedtak som første inngripen, sier det seg selv at sakene havner i fylkesnemnda og i tingretten. For barnevernstjenesten som ikke har begrensninger i tilgang på ressurser i form av penger og teknisk fagfolk, type advokater og byråkratisk makt, sier det seg selv at dette apparatet blir satt i aktivitet, og det uten skrupler. For å forsvare barnverntjenestens alvorlige lovbrudd, med at en forundersøkelse ikke blir utført, settes tungskytset inn. En eller flere advokater og fagkyndige psykologer som servilt har kun ett mål for øyet: Å forsvare og bortforklare lovbrudd gjort av staten. De samme personene skal ha samtaler med barn og foreldre som mildt sagt er i sjokk.
Dette er direkte hårreisende at den samme psykologen skal gjøre vurderinger av politiavhørene som er tatt av barn i samme sak. Og det hersker ingen tvil om at barner i mer eller mindre sjokk når avhørene utføres. Hvilket grunnlag har så denne psykologen til å vurdere denne teaterforestillingen som er iverksatt, for det er det det har blitt. Engang het det dommeravhør av en god grunn, fordi det ble utført av en dommer
Om barneverntjenesten hadde foretatt en nøktern og samfunnstjenlig forundersøkelse av bekymringsmeldingene som kom inn, om de hadde sin berettigelse eller ikke. Og skulle det være slik at det var nødvendig med tiltak, og om ressurser var lagt til rette for å hjelpe familien, så kan det hende at samfunnet hadde blitt spart for mange penger, og menneskelig lidelse, både i nåtid og fremtid.
Kanskje det er dette som forårsaker alle lovbruddene som fylkesmannen avdekker og påpeker overfor barneverntjenesten, at de ikke evner å føre tilsyn med alle barn de har tatt omsorgen for.
For hver slik sak går det med tre dager i fylkesnemnda, tre dager i tingretten, pluss saksforberedelser. Hva om det hadde blitt avsatt en eller to dager til å foreta en forundersøkelse i barnas oppvekstmiljø, for hver innkommet bekymringsmelding?
Som regel har barneverntjenesten en advokat som etaten har brukt siden fylkesnemndene ble opprettet. Det er jo lov å spørre om fler av disse advokatene er skruppelløse og fartsblind, men enkelte av dem kan finne på å fremme uttalelser om foreldrene og familie som er direkte vanærende. Et godt eksempel er advokat Ulf Egil Hansen kommentar i en sak i fylkesnemnda for Troms og Finnmark, da morfar var ferdig med sin vitneforklaring: «hele familien er syk». Når ikke fylkesnemndslederen reagerer, sier det seg selv at barneverntjenesten med sine advokater får styre etter eget forgodtbefinnende. Og når foreldrenes advokater ikke reagerer på slike nedverdigende uttalelser, sier det seg selv at valget av advokat er særdeles viktig.