Noen og enhver kan lure på hva som er tilstanden på vårt demokrati, eller om det fungerer i det hele tatt.
Vi velger våre politikere for at de skal tale folkets sak, politikerne blir valgt inn i kommunestyrer, fylkesstyrer og vi velger 169 representanter til stortinget, med det for øyet at det skal legges til rette for en rettferdig fordeling av godene som vårt ressursrike land kan bidra med.
Nesten 33% av landets lønnsmottakere er ansatt i offentlig forvaltning. Bare dette tilsier at lønnskostnadene for offentlig sektor er enorme. Det er lønninger som skal hentes fra skatteinngang fra de resterende 66% av befolkningen, og fra et unikt avgiftsystem som avkrever avlat flere ganger på samme skattebelagte krone. Først kommer inntektsskatten, så må innbyggerne betale 25% i moms når familien skal bygge bolig. 20% moms på mat. Om ikke dette er nok så blir den lykkelige boligeier belastet med eiendomsskatt og dette er på toppen av skatt på lønning. Elegant vil jeg hoppe over den største melkekua for staten, nemlig bilen.
Selvfølgelig har jeg forståelse for at det koster å drifte nasjonen Norge, både med helsestell for alle, kommunikasjoner, skoler og infrastruktur med mer. Vi har fått det fine ordet reform, når offentligheten på et vis ikke har klart sine oppgaver, eller i et fortvilt forsøk på å utføre noe bedre, så kommer reformene.
I 1993 ble barneverntjenesten reformert, opprettelse av fylkesnemnd og dommeravhør, ut med representanter i barnevernsnemnder som var folkevalgte (kommunestyret). Barneverntjenesten skulle bli styrt av et ekspertutvalg, uten innblanding av folkevalgte. Unntaket var forvaltningsorganet fylkesnemnda, der skulle det på nesten lik linje som tingretten være en oppnevnt person som skulle tiltre fylkesnemnda som legdommer, i lag med fylkesnemndas leder og fylkesnemndas fagdommer som har psykiatrisk utdannelse. Den, eller alle dem som har fulgt med i utviklingen av reformen innenfor barneverntjenesten som ble opprettet i 1993, har forstått at dette var og er en reform som kollapset nokså tidlig. For å avsløre misligheter i offentlig sektor, så er en farbar vei å følge pengestrømmen. Hva kostet barneverntjenesten de tre første årene etter at fylkesnemndene ble innført, og hva kostet barneverntjenesten de tre siste årene med denne nemndstruktur? SSB fører stattistikker over det meste, så hvorfor ikke en statistikk, der pengebruken innenfor barnevernomsorgen kan offentliggjøres.
Innledningsvis viste jeg til at vi valgte våre representanter som har politiske verv etter de politiske partienes agenda. Problemet for velgerne er at det er ting som er skjult, eller ting som det ikke ble opplyst om i programmet som blir en del av en hemmelig reform, som slettes ikke var et ønske fra velgerne.
Om det var en glipp fra ekspertutvalgets leder for fylkessammenslåing, Terje P. Hagen, da han skulle redegjøre for konsekvensene av at Finnmark ikke ønsket sammenslåing med Troms, vites ikke. Det som Hagen fremmet var at befolkningsgrunnlaget i landets desidert største fylke i areal, var for lite. Med 76.000 innbyggere var ikke Finnmark i stand til blant annet å håndtere barneverntjenesten som skulle skilles fra staten og overføres til de nye storfylkene som etter Hagen og ekspertutvalgets mening måtte ha et befolkningsgrunnlag på hele 230 000.
Nå er det ikke noe nytt at staten skyver det økonomiske ansvaret fra seg, når Storting og Regjering har rotet det til,
slik at landets høyeste organ ikke kan, eller evner å rydde opp etter seg. Nye reformer blir innført, der staten fraskriver seg det økonomiske ansvaret, til det kan vises til reformen som gjør det slik at vi ikke lenger har en statskirke. Den enkle reformen tillot staten å overføre det økonomiske ansvaret av kirker til kommunene. Kirkene, hadde et etterslep på vedlikehold som strakk seg flere tiår tilbake. Om kommunene ikke var økonomisk utrustet for å motta slike «gaver», så vedtok bare Stortinget, uavhengig om kommunene manglet penger, så måtte innbyggerne i vanskeligstilte kommuner bidra med eiendomsskatt. En usosial skatt som rammet mest der eieren hadde lite lønnsmidler. Det var ingen formildende omstendigheter, selv om huseieren var en gammel enke med minstepensjon, som bodde i et stort og dårlig isolert hus. Eiendomsskatten skulle fastsettes etter arealet, koste hva det koste vil for den stakkaren som måtte betale.
Om bomringene er en reform vites ikke, men staten har også avlevert hovedansvaret for kongerikets veier til fylkeskommunene, som igjen har forært kommunene en tvilsom mengde veier som er i dårlig forfatning. Alt dette medfører at kommunene tvinges til å belaste sine innbyggere med bomavgift, dette i tillegg til alle avgiftene staten grafser til seg i form av forskjellige avgifter fra en av statens beste melkekuer, bilen.
Når det innføres en ny reform, så kan det ikke begrunnes med at den gamle reformen fungerte perfekt.
Det første en kan forlange av våre ledere er at det blir gjennomført en evaluering av det som ikke ble slik som det var tenkt. På hvilket annet grunnlag skal samfunnet bygge en ny reform om en ikke evner å forstår hva som gikk galt i den første reformen?
Det er ingen av våre 169 stortingsrepresentanter som normalt bør ha en IQ som ligger innenfor normalbegrensningene, som ikke forstår og vet at barnevernreformen av 1993 har kollapset og ligger nede med brukket rygg, og utfører sine siste krampetrekninger, og med en hale av familietragedier produsert av barnevernet. Til det er det bare å se at Norge blir dratt inn i den Europeiske menneskerettsdomstol og taper. Norge bryter elementære menneskerettigheter, med velsignelse av politikere på alle nivå som fremstår nærmest som imbesil.
Problemet med barnevernreformen av 1993 var at den ble for stor. Interkommunalt samarbeid kommunene i mellom, medførte at kunnskapen om lokale forhold ute ble. Med 15-16 tusen innbyggere som skulle sortere under barneverntjenesten for Senja kommunene inkludert Lenvik, mistet barneverntjenesten styringen totalt. Lovpålagte oppgaver som barneverntjenesten skulle utføre, ble ignorert, det samme var det med tilsyn som barneverntjenesten skulle utføre i de fosterhjem og institusjoner som mange barn urettmessig ble plassert i. Faktisk er det like katastrofalt at de samme barnevernpedagogene og ledere får fortsette å utføre et arbeid de overhodet ikke mestrer.
Nå er ikke undertegnede uten erfaring innenfor sektoren barnevern. Før barnevernreformen av 1993. satt jeg som leder for et helse og sosialutvalg i en kommune som hadde langt under to tusen innbyggere. Det som sorterte under dette utvalget var edruskap, sosialstyre og barnevern. En helse og sosialsjef og en kurator. Representanter i utvalget som var valgt av kommunestyret, med geografisk spredning over hele kommunen. Saker som trengte avgjørelser, før et eventuelt møte i utvalget ble avgjort av helse og sosialsjefen og undertegnede som var den politiske ansvarlige for utvalget. Det var ingen saker som hadde en slik karakter at det måtes settes i gang et akuttvedtak. Det var aldri saker av en slik karakter at det var fare for barnets liv og helse, der et akuttvedtak kan brukes. Undertegnede har også medvirket en periode i fylkesnemnda som legdommer.
Fylkesnemnda ble opprettet i 1993, 40 år etter at vergemålsloven var innført i 1953. I 2003 ble FNs barnekonvensjon inkorporert i norsk rett, med forrang.
2006: Nytt kapittel 7 i barnevernsloven, saksbehandlingsregler for fylkesnemndene ble innført.
2012: NOU 2012:5 heter det: Bedre beskyttelse av barns utvikling, foreslår å utrede Family Courts.
2015: Regjeringen oppnevner særdomstolsutvalget.
Med andre ord, barnevernreformen fra 1993 var langt fra perfekt, den er blitt pyntet på hele fire ganger i reformens 25 årige levetid. Når det nå er lekket ut at barnevernreformen som ble opprettet i 1993 i beste mening, for barnets beste, ikke ble slik den var tenkt, og nå planlegges det at det hele skal implementeres i den nye storkommunen, så bør Stortinget i aller høyeste grad opprette en havarikommisjon som bør evaluere hvorfor at en slik reform får et slikt endelikt. Staten må ta lærdom av hva som gikk galt. Staten kan ikke bare skyve sitt ansvar over til en storkommune som ingen vet hvilke oppgaver som skal bli tildelt, eller at oppgavene hemmeligholdes.
En av grunnene til at reformen med fylkesnemnder kollapset, var at systemet ble for stort og uoverstigelig. Fylkesnemndene ble en institusjon/forvaltningsorgan som fikk alt for nære relasjoner til den kommunale barnevernetaten. Barnevernetater som utførte grove feil i sine saksbehandlinger, grove lovbrudd med å misbruke sin makt med å igangsette et akuttvedtak der det overhode ikke var grunnlag for slike vedtak, fikk stilltiende aksept for sine misligheter av fylkesnemnda. Fylkesnemnda er et organ som må evne å se realitetene helt fra en sak igangsettes og om det er realitets grunnlag for barneverntjenestens handlinger. Psykiatriens blomstrende gullalder ble en realitet med opprettelsen av rettspsykiatrisk tilhørighet i alle barnevernsaker.
Det samme var det med psykologer som tiltrådte fylkesnemnda og inn i retten som fagdommere. En gruppe psykologer og seksuelle avvikere, deriblant Jo Erik Brøyn med sine 200 000 barnepornografiske bilder på sin PC, og en mengde barnepornografiske filmer, fikk sin renessanse med å villede barneverntjenesten som rettspsykologer, i fylkesnemnder og tingrett, som psykologiske fagdommere. tiljublet av skruppelløse kommuneadvokater som ble en del av lønnsadelen.
Einar C. Salvesen, spesialist innenfor psykiatri har konfrontert flere av sine kolleger med at deres rettspsykiatriske utredninger i barnevernsaker ikke medførte riktighet. Svaret som Salvesen fikk var skremmende. Konfronterte psykologer sier: Om de ikke utferdiger sine rapporter i barneverntjenestens favør, så vil dem ikke få flere slike oppdrag, og risikere bli en NAV-er. Nå er det tingretten som oppnevner rettspsykologer for utredning av barnevernsaker som skal opp for retten. Problemet er bare at tingretten følger barneverntjenestens forslag til rettspsykolog.
Det er noe som er fundamentalt galt med rettsikkerheten i barnevernsaker i den nåværende reform. I en straffesak må det fremmes bevis for at noen skal bli dømt. I barnevernsaker er det nok at barneverntjenesten tror og mener at det har forekommet uregelmessigheter i familien, så kan barn fosterhjemplasseres. Det som er lovfestet er at barnets forklaring og ønsker skal vektlegges, tillates og underslås. Det er dokumentert at barneverntjenesten har brutt egne lover med å ikke ha utført forundersøkelse. Uten at dette får konsekvenser for lovbryterne. Og lovbryternes sannferdighet skal få forrang når de mener og tror, med den eneste hensikt: Å ikke bli inkorporert i egen forvaltning og tolking av barnevernsloven som ikke følges.
Når ekspertutvalget for fylkessammenslåing med sin leder Terje P. Hagen, mener at en fylkeskommune må bestå av minimum 230.000 innbyggere for å fungere, så er dette en reform som er med å frarøve innbyggerne makt som innbyggerne skal være tildelt dagen de tar stemmeseddelen og putter den i stemmeurnen. En slik reform vil bidra til et komplett byråkratisk diktatur, der landets innbyggere er fullstendig rettsløse i slike saker der myndighetene bestemmer at en sak skal avgjøres i en lukket rettsavgjørelse. Og der offentlige lovbrudd skal kalles for avvik og ikke bli regnet som straffbare handlinger.