Ny barneminister – en varslet katastrofe?

For oss som er og har vært utsatt for barneverntjenestens overgrep, er det skremmende at vi har fått en barneminister som ikke evner å se at en sak har to sider.

Etter barneminister Linda Hofstad Hellelands siste uttalelser i Aftenposten den 28. august, kan man med stor sikkerhet sammenligne henne med psykolog Margit Norell som var lederen hos Säters rättspsykiatriska klinik i Sverige, og som skapte «massemorderen» Thomas Quick.

Men først et tilbakeblikk:
Margit Norell var en karismatisk og veltalende person som hadde mange følgere. Noen har sågar kalt Margit Norell og hennes «følge» for en sekt, og det kanskje med rette.
Thomas Quick. En russkadet person som ble hjernevasket og indoktrinert til å tro at han hadde begått åtte bestialske drap. Historien ble ikke bare en skamplett for Norell og hennes team. Skammen ligger utover i tykke lag på Sveriges elite innenfor politietterforskning, og for ikke å snakke om det Svenske rettsvesen som dømte en uskyldig hjernevasket rusmisbruker for åtte særdeles bestialske drap. Det mest skremmende er at de som påvirket og produserte skandalen, gikk fri.

Norell og hennes team trodde at de var kommet så langt i sine psykoanalytiske tolkinger av menneskesinnet at de mente å kunne se om noen hadde fortrengt groteske handlinger, som for eksempel drap. Således forestilte de seg at de var en ledende elite i verdensklasse, og hallelujastemningen var høy.

Så tilbake til vår tid:
Barneminister Linda Hofstad Helleland fremmer i Aftenposten den 29. august:

– Norsk barnevern går foran. Snart vil andre land komme etter oss. Med undertittelen: – Jeg viker ikke en tomme når det gjelder norsk barnevern.

Barneminister Linda Hofstad Hellelands ord i Aftenposten, minner sterkt om at det norske barnevern er tilbake på 1600-tallet, da folk ble beskyldt for å være hekser på bakgrunn av bekymringsmeldinger. Hvor lenge inkvisisjonen varer, gjenstår å se.

Noen dager senere, den 6. september, kan vi lese følgende i VG:

Norge har brutt menneskerettighetene i barnevernssak.
Det konkluderer menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg i en enstemmig dom torsdag.

Barneministeren mener at Norge er et foregangsland i verdenssammenheng, når det gjelder barnevern, og at hun ikke viker én tomme. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg mener noe annet. Og menneskerettighetsdomstolen er ikke ferdig med norske barnevernsaker ennå.

Hellelands uttalelse står ikke noe tilbake for samme elitisme og stormannsgale selvgodhet som Margit Norell og hennes team stod for. I dag vet alle at det Norell fremsatte som praksis, var sprøyt, og med god hjelp av psykologer som levde i fablenes verden. Sprøyt som dessverre mange mennesker trodde på.
Dessverre, har dette «viruset», om noe mutert, spredd seg til Norge, til en statsråd, et direktorat og et titusentalls statlige ansatte i norsk barnevern.

Linda Hofstad Helleland fremstiller det norske barnevernet som noe opphøyet, perfekt og en suksess som vi skal eksportere til andre land. Sannheten og virkeligheten om det norske barnevern kan rett og slett ikke komme lengre unna virkeligheten enn det.
At vår nye barneminister går rundt med vyen om at hun som barneminister skal reise rundt i verden å berette om hvor flink Norge har vært i barnevernsaker, vil ende opp i en gedigen fiasko, og vil ramle sammen som Norells korthus gjorde, men med én viss forskjell. Til stor skam for en hel nasjon.

At det finnes slike maktmennesker i andre land, på lik linje med de som har tatt bopel i det norske barnevernet har jeg ikke tro på. Det er neppe andre nasjoner som kan drive med slik menneskehandel som det norske barnevern, om ikke denne nasjonen er i besittelse av et tilsvarende oljefond som Norge, og at man har en grunnholdning på linje med fascisme.
Helt fra 2009 har jeg skrevet innlegg og avisartikler om det norske barneverns overgrep og manglende evner til å forstå lov om barnevern og lovens forskrifter. Jeg har henvendt meg til øverste ledelse i kommunen, både den politiske og den byråkratiske, der ordføreren ikke har anledning til å gripe inn i enkeltsaker, jeg har henvendt meg til Fylkesmannen som kommer med samme svaret som kommunens ordfører. Jeg har henvendt meg til barne- og likestillingsminister Solveig Horne, der svaret er det samme. Ministeren kan ikke gå inn i enkeltsaker. Jeg har henvendt meg til justisministeren der jeg har vist til lovbrudd fra barneverntjenesten, jeg har vist til usannheter som fremkommer under rettsaken. Men justisministeren på lik linje som alle andre, kan ikke gripe inn i enkeltsaker. Alle barnevernsaker er enkeltsaker selv om det er flere titusen. Det å bruke slike argumenter, er ikke for noe annet enn å fraskrive seg ansvar, og kan trygt sidestilles med det som Pilatus ble mest kjent for.

Vår fjerde statsmakt, media, har hatt en vegring for å publisere om offentlige overgrep i barnevernsaker, mange ganger med følgende begrunnelse: Alt er taushetsbelagt. Media får ikke innsyn verken fra barneverntjenesten, fylkesnemnd eller politi. og rettsakene går for lukkede dører. Når vår nye barneminister, Linda Hofstad Helleland sammenligner barnevernets overgrep på samme måte som kampen om likestilling, er hun på ville veier, om det er kvinnens rettigheter hun mener hun skal fremme.

Det barneverntjenesten bedriver er virkelig kvinneundertrykking, psykisk og fysisk terror av barns mødre, med velsignelse av sine støttespillere. En NIBR rapport fra 1990 – 2002 avdekket at 438 mødre tok sitt eget liv etter kontakt med barneverntjenesten. Bare dette tilsier, om barneverntjenestens inngripenen var berettiget så har barneverntjenesten sviktet katastrofalt overfor biologiske familier. I en tid da SSB fikk føre statetikk om hvor mange barn som døde under barneverntjenestens omsorg og hvor mange barn som døde under omsorgen til biologiske foreldre, var statistikken skremmende. Hele sju ganger flere barn døde under barneverntjenestens omsorg en det som døde under omsorg fra sine biologiske foreldre.

Som nyutnevnt barne- og likestillingsminister mener, Linda Hofstad Helleland at vi er et foregangsland når det gjelder respekt for barneliv, at barnas rettigheter er like mye verdt som foreldrenes. Med all respekt, dette sies mot bedre viten. Det fins en mengde saker der barneverntjenesten terroriserer barnefamilier med påstander om at foreldrene ikke har god nok omsorgsevne. Det kan dreie seg om de rareste påstander fra manglende blikk-kontakt, dårlig boforhold og en anstrengt økonomi til nugatti på brødskiva. Faktisk er lista for negative argument fra barneverntjenesten utømmelig. For foreldre som har barneverntjenesten etter seg som en pitbullterrier, er dette ikke bare frustrerende, det er både fysisk og psykisk belastende, og alle som er oppegående, normale mennesker vil reagere på trusler eller antydning om at barna skal bli fratatt dem.

En liten jente på seks år var fortvilet. Barneverntjenesten hadde plaget familien i flere måneder. Rettspsykolog hadde vært på hjemmebesøk og snakket med mor og datter, der temaet var omsorgsovertakelse. Selvfølgelig var mora ikke bare engstelig, hun var fortvilt og livredd for å miste det kjæreste hun hadde. Men den lille jenta var også redd, jenta var så pass glup at hun forsto hva som var i gjære etter samtalen med rettspsykologen. Resultatet var sengevæting og gråt og bønn til sin mor. «Jeg vil ikke at damene fra barneverntjenesten skal komme å hente meg, jeg vil være i lag med min mamma.»

Alle levende vesen reagerer når avkommet kommer i fare, eller adskilles.

Som tidligere melkebonde så jeg mer som én gang tårene til kua da kalven ble tatt fra henne etter at hun hadde slikket den ren, selv om kalven fikk stå i en binge så nært mora som mulig. Prøv å ta ungene fra en bjørnebinne, da er det den sterkeste som forsvarer sitt avkom. Hvorfor skal vi som nordmenn godta at barna blir tatt fra oss, der grunnlaget er svada, løgn og lovbrudd utført av barneverntjenesten, med en «spinndoktor» av en psykolog hengende etter som medløper.

Skal vår nye barneminister fortsette i samme spor som tidligere ministre, der barneverntjenesten og fylkesnemnda går i ledtog for å forsvare offentlige overgrep, der tingretten fungerer som et sandpåstrøingsorgan. Er det slik det offentlige Norge skal ivareta sine landsmenn og sine landskvinner. Verken barneminister, justisminister etterkommer domsavgjørelser i den Europeiske menneskerettsdomstol. FNs barnekonvensjon ble inkorporeres i norsk rett med forrang i 2003. Alle disse lovene og forordningene som skal forsvare foreldre og ikke minst forsvare barna blir ignorert. Og unnskyldningen er: vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker.

Er det dette som vår barneminister Linda Hofstad Helleland skal reise rundt i verden for å fortelle hvor flink og rettferdig vi er i dette landet, så vil jeg bare på forhånd gratulere med skammen. Den påstand at foreldre og barn har fri rettshjelp er en utopi sammenlignet med det som barneverntjenesten rår over av rettsmidler. Fri rettshjelp går bare til første rettsinstans, tingretten og til behandling i fylkesnemnda som er et forvaltningsorgan. Prestisjetunge saker fra barneverntjenesten ankes uten tanke på sakskostnader til lagmannsretten om barneverntjenesten taper i tingretten. Det som verre er: At om barneverntjenesten taper en sak, så får de fortsette å plage/terrorisere foreldre og barn med å bruke andre argument for å bane seg adgang til familier som er blitt godkjent av retten som gode omsorgspersoner. Oppstår det konflikter mellom mennesker der den ene parten har en aggressiv holdning til den andre kan det bestemmes fra politiet et besøksforbud. Dette forbudet burde også gjelde for barnevernet når foreldrene har vunnet over etaten.

Olav Terje Bergo, tidligere ansvarlig redaktør i Bergen avisa BA, går kraftig ut mot Dag Ø. Nordanger, psykologspesialist/professor og tidligere nestleder i Regjeringens barnevoldsutvalg, i Bergens Tidene den 4. september 2018, når Nordanger forsvarer barnevernet når det er blitt fremmet hat ytringer i den digitale media. Bergo mener det må stilles krav til de som har fått delegert, og bruker demokratiets makt, er at de tar ansvar for sine beslutninger, og møter kritikk med spørsmål og saklighet.

Grunnloven gir oss alle ytringsfrihet, også barn. Den sikrer borgerne rett til å ytre seg, særlig om offentlig maktbruk. Ingen har rett til å stanse, begrense, bortforklare, eller bagatellisere barns og foreldres beskrivelse av urett og offentlige overgrep, ved å stemple deres ytringer som «hatefulle».

Olav Terje Bergo sier, « trolig er ni av ti av barnevernets omsorgsoverdragelse ikke bare gjort på feilt grunnlag, men uten gyldig grunn, og er grove brudd på barns rettigheter og rettsikkerhet.
Bergo synliggjøre barnevernets handlinger med å vise til at det er en avgrunn mellom barnevernets fasade og det de gjør skjult bak fasaden. Stortinget og bystyrets reaksjoner på kritikk, er mere penger og flere årsverk. Men når kultur og kompetanse er feil, er mere penger og flere årsverk ikke løsningen. Tvert om, forsterker og befester trolig penger og årsverk en ukultur og en akseptert praksis. Barnevernet trenger grunnleggende kulturendringer, gode ledere, nye holdninger og kunnskap. Da må gammel kultur, ubrukelige ledere, maktarroganse, korrupsjon og foreldet kunnskap skrotes, for å gi rom for et barnvern , som faktisk forstår og faktisk står opp for barna og barns rettigheter, og ikke bare viser at de gjør det».

Det som i aller høyeste grad er skremmende er når direktør for Barne-, og ungdomsdirektoratet Mari Trommald sier til VG at barnevernet har for dårlige rutiner når det kommer til oppfølging av barns psykiske helse.

I en granskingsrapport fremkommer det følgende. 400 ungdommer på barnevernsinstitusjoner i Norge deltok. 323 av disse ungdommene fylte kriteriene for minst en psykisk diagnose i løpet av de siste tre månedene. Det vil si 76 prosent av alle barna på barnevernsinstitusjonen i Norge har psykiske lidelser. Til sammenligning ligger tallene i barnebefolkningen forøvrig på mellom fem og ti prosent.

Når psykologspesialist/professor Dag Ø. Nordanger mener at den digitale media har fått næring for å fremme hat ytringer etter BBCs dokumentar (Norways silden scandal). Der to mødre ble fratatt sine barn, hvor en senere sedelighetsdømt sakkyndig hadde medvirket til beslutningen. Som nestleder i Regjeringens barnvoldutvalg sier Nordanger. «Jeg har selv vært med på å påpeke svikt og mangler i barnevernets arbeid. Ja det skjer dessverre at barn blir tatt ut av hjemmet på feil grunnlag. Men feilen er langt oftere den motsatte, at barn vokser opp under skadelige forhold, uten at noen griper inn. Det er et større problem, så stort at det er blant de alvorligste trusler mot folkehelsen».

Det kan sikkert være en fordel for Nordanger å forsvare sin nestleder-rolle i barnevoldutvalget og sin oppdragsgiver, Regjeringen. Men når Nordanger påstår at de alvorligste truslene for folkehelsen er barn som lever under ikke fullgode biologiske forhold, da har neppe Nordanger lest den psykologiske rapporten som bekrefter at hele 76 prosent av barn og ungdom som lever under den offentlige beskyttelse har psykiske problemer, til sammenligning av barn som bor i lag med sitt biologiske opphav, der psykiske lidelser er mellom fem og ti prosent.

Nå har barnevernstjenesten vært i den situasjon at når de har ropt ulv, så har stat og kommuner ukritisk bevilget penger og årsverk, uten at noen av disse instanser har fått eller har hatt anledning til å kontrollere arbeidsmengde eller pengebruk. Av den grunn vil jeg tillate meg å referere en statistikk datert 31. desember i 2016, som omhandler lovpålagte tilsyn av barn som barneverntjenesten har påtatt seg omsorgen for. Statistikken viser Troms fylke.

Kommune	Antall barn i fosterhjem	Antall barn som ikke får tilsyn	Prosent
Kvænangen	7	7	100%
Skånland	5	4	80%
Torsken	7	5	71%
Dyrøy	9	6	67%
Lenvik	27	17	63%
Bardu	5	3	60%
Sørreisa	15	9	60%
Skjervøy	9	5	56%
Berg	6	3	50%
Gratangen	5	2	40%
Lyngen	10	4	40%
Nordreisa	20	8	40%
Tromsø	132	53	40%
Balsfjord	19	6	31%
Kvæfjord	8	2	25%
Målselv	12	3	25%
Salangen	13	2	15%
Harstad	51	2	4%
Lavangen	4	0	0%
Barn under offentlig omsorg:	364	Av disse får	137 forsvarlig tilsyn.

Kommuner som ikke er navngitt har ikke barn under sin omsorg eller at antallet er så lite at det ikke registreres.

Det kan ikke lenger benektes at barneverntjenesten med sine bevilgninger og tildeling av årsverk er den mest ineffektive etat som noengang har eksistert i dette landet.

Når noen mener at arbeidspresset og kritikk er så belastende at vedkommende vurderer sin stilling i barneverntjenesten, så er det sikker grunner for det. For egen regning vil jeg våge den påstand at de aller fleste ansatte i barneverntjenesten mangler kompetanse, mangler forståelse av lov om barnevern, og lar seg påvirke av sine støttegrupper. Det er ingen tvil at en stor gruppe psykologer og advokater livnærer seg av svake saksutredere og svake barnevernsledere.