Hopp til innhold

Den norske «dødscella»

Som nordmenn flest er vi informert om domsavgjørelser i det Amerikanske rettsystemet, og med skrekk og gru har vi fått sett tilstandene som råder der de mest garvede forbryterne blir ivaretatt i USA.

Som nordmenn flest er vi informert om domsavgjørelser i det Amerikanske rettssystemet, og med skrekk og gru har vi fått sett tilstandene som råder der de mest garvede forbryterne blir ivaretatt i USA.


Dette er mennesker som i liten grad har en fremtid å se frem til. Noen av de innsatte sitter der på livstid, andre har fått en dødsdom og sitter på dødscelle og venterpå dagen da dommen skal fullbyrdes. Faktisk er det mennesker som sitter i flere år med en dødsdom hengene over seg før de føres til retterstedet.

Domsavgjørelser

Nå vil jeg ikke komme inn på andre nasjoners domsavgjørelser, der den som med overlegg har utført en forbrytelse der lovens strengeste straff kommer til anvendelse, har som regel lagt grunnlaget for sin fremtid selv. Men i USA som i mange andre land, så fremkommer det justismord, og hva da når en dødsdom er fullbyrdet? Nå er ikke Norge i noen særstilling når det gjelder dommer også i straffesaker.

Justismord er nå regelen, ikke unntaket

Per Liland, Frits Moen er bare to saker der justismord er utført. Saker som var så dårlig etterforsket at en har grunnlag å fremme en mistanke om at det fra etterforskerne (politi) og domstolene var tilsiktet. Den ene dømte med tilholdssted i det lite fasjonable området med tittelen «Lille Helvete» i Sarpsborg. Den andre en psykisk og fysisk handikappet person. Begge var i en slik livssituasjon at det var greit for politiet med manglende etterforsking og ære, å legge skylden på uskyldige mennesker for at politi og dommere kunne vise til en oppklaring og en utført dom.
Dette var justismord som ble avdekket på grunn av en dyktig gravende journalist og etterforsker. Andre som har anket tvilsomme dommer og ikke hatt ressurspersoner til hjelp, så har få, om ingen slike tvilsomme dommer blitt vurdert i ettertid. En kan bare vise til drapene i Baneheia, der det kan bevises at den ene dømte sannsynligvis ikke var på åstedet da drapene ble utført.

Justismord på løpende bånd

Andre saker som kommer under den privatrettslige straffeutmåling, der det ikke trenges å legge frem bevis, bare indisier, eller rett og slett usannheter som fører til at mennesker blir dømt. Det er det norske barnevernet som i mange tiår har stått for de meste og de groveste justismordene i norsk rettshistorie. Med falske påstander, hentet fra fantasien til mennesker som med sin makt kan legge grunnlaget til justismord, der resultatet er frihetsberøvelse og i ytterste konsekvens – drap.

Statistikk lyver ikke

Det er statistisk bevist at det er seks til sju ganger flere barn som dør under den offentlige omsorgen, enn det er barn som dør under omsorg av sine foreldre. Dette ansvaret hviler ikke bare på barnevernet, dette ansvaret hviler ikke minst på kommunale myndigheter, slik som ordførere og rådmenn i den enkelte kommune. Når så nasjonale myndigheter slik som vår statsminister og ikke minst barneministrer opp gjennom tiden ikke har reagert, så er det en ansvarsfraskrivelse. Fra sittende barneminister Ropstad høres det bare en overdøvende taushet når det norske barnevernet og norske domstoler blir tatt med buksene langt nede på anklene, jeg henviser da til Lobben saken.

Psykisk sadisme

Hvor mange år kan barnevernet leske seg med å utføre psykisk sadisme mot helt uskyldige mennesker. En mor fra Målselv kommune har brukt all sin energi i snart 15 år for å kjempe for sine barns rettigheter. En kamp der det psykisk kan sidestilles med å sitte på dødscelle. En mor eller foreldre generelt er rede til å ofre alt for sine barn, om så livet. En mor som har fått gode skussmål fra barnehage, fra skole og fra barne- og ungdomspsykiatrien og ikke minst familiens fastlege. Allikevel har familien hatt barnevernet hengende over seg som en giljotin i et dårlig oppheng.

Etaters hevngjerrighet

Moren ble for flere år siden fradømt retten til sin datter i fylkesnemnda. Vel og merke var det dissens. I tingretten vant mora frem, hun var i stand til å ivareta både seg og barnet. Problemet med det kommunale barnevernet, er at etaten er hevngjerrig. Har barnevernet tapt en sak i retten og etaten ikke har nye argumenter for å føre saken til lagmannsretten, så starter den personlige terroren. En terror som går over år, med trusler om fylkesnemnd sak, på trengende hjemmebesøk og leting etter familiefeiler, både hos Nav og andre offentlige etater.

Systempsykopati

Den moren og den familien som skal kjempe for sine barns rettigheter opp i mot barnevernet må være særdeles psykisk sterk. All energien som familien har til overs etter å ha tatt vare på seg og sine barn, går til å kjempe mot systempsykopatien som råder over ubegrensede ressurser for å fremme sitt diktatur. Alle årene med redsel, psykisk slit vil med stor sikkerhet påføre posttraumatiske stresslidelser. Posttraumatiske stresslidelser forekommer blant annet hos personell som har deltatt i FNs fredskapende styrker. I dag er vi så opplyst at vi vet at mennesker som har vært utsatt for psykiske belastninger bli psykisk uføre på grunn av nettopp posttraumatiske stresslidelser, og i dette tilfellet iverksatt av det offentlige. Hvilken psykiske belastninger er det ikke for en mor som kjemper en kamp for sitt eget ve og vel, sitt rennomé og rykte, og for sine barn.

Eg vil ikkje vite

Skal våre lokale folkevalgte med ordfører i spissen sitte på sine høye hester og ikke tørre å trekke sabelen mot kommunens ansatte som tyranniserer barnefamilier, slik at foreldre risikerer å bli psykisk arbeidsufør? Nå er det ikke bare den Europiske menneskerettsdomstol som har dømt Norge for brudd på menneskerettigheter og landets egne lover. Flere ledere for riksrevisjonen har i klare ordelag kritisert det norske barnevern, mens de som er valgt til å ivareta sine velgere går rundt som han Bæla i Arvid Hansens filmatiserte roman, «Søsken på guds jord». Der Bæla sier: «Eg vil ikkje vite, eg vil ikkje vite.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *