Gamle ordtak har i aller høyeste grad sin berettigelse, selv i en tid der vi skulle tro at vi var så opplyst at alle skulle forstå at forskjellsbehandling er trakasserende og brudd på menneskerettigheter.
Gamle ordtak har i aller høyeste grad sin berettigelse, selv i en tid der vi skulle tro at vi var så opplyst at alle skulle forstå at forskjellsbehandling er trakasserende og brudd på menneskerettigheter.
Kjærlighet og empati
Regjeringens holdning til IS-barna viser at selv foreldre som er norske statsborgere, er dem uønsket i Norge. Etter stort mediepress åpner våre statsledere for at IS-barna skal få komme til Norge, men legger ikke føringer for en snarlig tilbakeføring, selv om de lever under svært vanskelige forhold. Siv Jensen har liten sympati for IS-brudene, altså mødrene til barna. Ett annet ordtak er slik: «Der det ikke er mer, kan man ikke vente mer».
Norges lederes manglende sjelsevner
Kurdiske myndigheter har klart sagt fra at det blir ikke aktuelt å skille barn fra mødrene, for at dette er skadelig for barna. Hittil har ikke norske myndigheter utvist noen protester på kurdiske myndigheters bestemmelse om viktigheten mellom foreldre og barn. Våre statsledere tør ikke si til verdenspressen at vi mangler fullstendig forståelse for den biologiske samhandling.
Det norske diktaturet
Norske styresmakter opptrer som et diktatur ved å skyve barnevernet foran seg. Det er aldri snakk om viktigheten med relasjonene mellom barn og foreldre. Det er aldri snakk om at lovens egentlige intensjon skal komme til anvendelse i barnevernsaker. Våre statsledere evner ikke å forstå at det er store forskjeller mellom kommunene, der enkelte barnevernskontor med sine ledere får opptre som fascistiske despoter.
Fri rettshjelp – statens narrespill?
Riksadvokaten har stått i rettsalen i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen – EMD, og regelrett løyet, ved å påstå at alle har fri rettshjelp i barnevernssaker, uten at det fra annet ansvarlig hold i Norge ble kommentert eller dementert. Norge er totalt ut av kurs.
Fylkesnemnda er på papiret et forvaltningsorgan, men oppfører seg som en rettsinstans. Avgjørelsene i fylkesnemnda kan ankes til tingretten. Det interessante er at 96 prosent av avgjørelsene går i barnevernets favør, og mer enn 50 prosent av sakene ankes til tingretten, og der stopper den frie rettshjelpen.
I saker som blir anket fra tingretten og til lagmannsretten, blir utfallet av domsavgjørelsene mange ganger helt omsnudd. Hvorfor? En av grunnene, og med stor sikkerhet, er de nære relasjonene mellom politijurister og juristene ved sorenskriverembedet. Om så ikke var tilfellet, hvorfor den store forskjellen på domsavgjørelser i de to nevnte rettsinstansene?
Et kynisk, og planlagt spill
Barnevernet på lik linje med politiet og riksadvokaten, vet at tingretten mest sannsynlig er siste rettsinstans i barnevernsaker. Enten fordi anken avslås, eller fordi de aller fleste foreldre ikke har råd til, eller tar sjansen på å kjøre en sak mot staten. Et negativt utfall i lagmannsretten vil med stor sannsynlighet gjøre foreldrene til evige gjeldsslaver for staten. Hvor mange foreldre som har anket til lagmannsretten, er det neppe ført statistikk over. De få gangene slike saker kommer opp for lagmannsretten, er når barnevernet har tapt i tingretten. Det har enda ikke fremkommet en sak der barnevernet ikke har fått fremført sin anke til en høyere rettsinstans. Det er heller ikke tvil om at kommunene har økonomiske muskler til å forsvare egen barneverntjeneste, enn det den enkelte barnefamilie har.
Statens gjentatte lovbrudd
Så hvorfor lar regjeringen barnevernet bryte loven? Siden fylkesnemdsreformen fra 1993, har dette vært en gjenganger, med mer og fler maktovergrep. En forlengst utslitt klisjé om at ingen kan gripe inn i enkeltsaker, er nærmest blitt en parodi og et et ledd i den pågående ansvarsfraskrivelsen.
Faktisk er det landets egne innbyggere som overfor nåværende regjering og tidligere regjeringer som må protestere mer og mer høylytt, og vise at loven ikke følges av det offentlige.
Når mennesker får større makt enn de har forstand til å styre, så er resultatet selvskrevet. Når våre styresmakter med regjering og statsminister på toppen nekter å innse eller innrømme at barnevernet praktiserer menneskerettsbrudd, og overgrep mot barnefamilier, er ansvaret plassert hos statsministeren. Og hvorfor får dette fortsette? Jo kun for å tekkes byråkratiet. Et byråkrati som våre politikere har delegert så stor makt og myndighet til, at politikerne selv er satt på sidelinja.
