Norge har tapt i den internasjonale domstolen (EMD) i en barnevernsak, og 25 slike saker står for tur for brudd på elementære menneskerettigheter.
Norge har tapt i den internasjonale domstolen (EMD) i en barnevernsak, og 25 slike saker står for tur for brudd på elementære menneskerettigheter.
Det er et skremmende høgt tall for et lite land som Norge. For de som har fulgt med i slike barnevernsaker og med forferdelse sett på domsavgjørelsene som har rammet uskyldige barn og foreldre. Kan man forvente samme resultat i alle sakene som nå er anket til EMD? Avgjørelsen i denne saken, der Trude Lobbens sønn ble tvangsadoptert, tapte Norge så det plystret i EMD.
Barnevernet hopper bukk over tiltak.
En av grunnene var at det ikke var utprøvd de hjelpetiltak som barnevernet mente manglet for at Trude skulle beholde sitt barn. Det å ta barn fra foreldrene er den mest ytterliggående avgjørelse og kan utføres når alt annet er utprøvd. En av grunnene til at få og ingen tiltak blir utprøvd lokalt eller kommunalt kan begrunnes i at tiltakene er en kommunal kostnad, mens ved en fosterhjemsovertakelse så er det staten som tar omkostningene. Så rent økonomisk kan det være mere behagelig for ordførere og rådmenn å bruke en utslitt klisjé: De har ikke anledning å gripe inn i enkeltsaker. Det blir ikke bare en økonomisk besparelse, men også en mindre byråkratisk belastning for kommunen.
Når akuttiltak blir benyttet som eneste tiltak
Hva har Lobben-saken med det interkommunale barnevernet i Lenvik og Senja kommunene å gjøre? Lov om barnevern sier at alle andre muligheter skal være utprøvd før at en fosterhjemsplassering kan igangsettes. Dette gjelder i aller høyeste grad også de forpliktende forundersøkelser som barnevernloven pålegger etaten å utføre når det kommer inn en bekymringsmelding, både om vold og seksuelle krenkelser. Når andre tiltak blir utelatt og et akuttvedtak igangsettes bare på en bekymringsmelding, så er det like galt og ulovlig som å ikke bruke de tiltakene som kommunens barnevern er pålagt å bruke som støttetiltak for at barn skal kunne få sin eksistens i lag med sin familie, selv om det er en ren kommunal utgift.
Støtte til å bryte loven
Vi har en nokså fersk barneminister som roper så kjepphøyt om at alle omsorgsovertakelsene som barnevernet har utført, er berettiget. En skulle tro at Ropstad også hadde kjennskap til Lobben-saken all den tid dette var en sak som var tatt opp i EMD da Ropstad tiltrådte ministerposten. Alle uttalelser som har kommet fra forskjellige barneministrer og barneombud har vært en støtteerklæring som har hatt ringvirkninger nedover i systemet der lovbrudd ikke har fått konsekvenser, verken for den kommunale pengesekken eller barnevernet og dets ansatte.
Lenvik kommune som er vertskommunen for det interkommunale barnevernet som dekker Senja kommunene, har det i mange år vært turbulente tider der barnevernansatte har blitt omplassert i andre stillinger. Og det uten at det er fremmet noen offentlig begrunnelse for omplasseringen.
Ingen konsekvenser
Et lovbrudd blir til fler lovbrudd, også for andre etater der en skulle formode at jussen og lovforståelsen var mer innarbeid. Barnevernet kan be om assistanse fra politiet, og de følger blindt barnevernet i akuttvedtak uten å undersøke om barnevernet har fullført sine lovpålagte oppgaver. Barn blir hentet ut fra skoler, barnehager og hjem uten at barnevernet har utført sin lovpålagte plikt om forundersøkelser. Da blir politiets ivrige engasjement vanskelig å forstå. Loven sier at det skal være fare for barnets liv og helse før et akuttvedtak igangsettes. Det er neppe fare for barnets liv og helse i barnets skole eller barnehage. For ikke å si at det er enda vanskeligere å forstå at det kan være tilfellet når barnevernet og politi henter barn på fødeklinikken.
Til vanlig får et lovbrudd konsekvenser for de som utfører et lovbrudd, men ikke for offentlige ansatte. Om en person i offentlig forvaltning har misligholdt sin stilling, så blir det gjerne en omplassering. Det byråkratiske kameraderiet, ser ut til å være mere viktig enn å drive en lovlig forvaltning av kommunen. Ser vi på avgjørelsen i Lobben-saken så er rettsforståelsen like mye fraværende i kommunal forvaltning som hos politi og i rettsystemet, det har bare hittil ikke fått konsekvenser for utøverne. I altfor mange barnevernsaker konstrueres det uriktige beskyldninger mot foreldrene.
