Ser vi et gryende folkeopprør mot ufornuft og en diktatorisk maktkultur?
Ser vi et gryende folkeopprør mot ufornuft og en diktatorisk maktkultur?
Våre politikere som vi har valgt inn på stortinget er blitt til et folkeslag som vil spise kirsebær med verdenseliten. Resultatet har heller ikke uteblitt. Våre statsledere har med gavmild hånd gjødslet med norske milliarder for at andre nasjoner skal få vekst. Våre statsledere er i ferd med å skalte og valte bort våre rettigheter til Norges egne ressurser, som tidligere generasjoner bygde opp med blodslit og svette. Vannkraften som skulle sikre Norge et industrielt konkurransefortrinn selger vi til spottpris, til våre konkurrenter ute i Europa, som bruker arbeidskraft fra lavkostland for å produsere billigst nok. Fisken blir sendt ut av landet for bearbeiding på grunn av høye tollsatser på bearbeidet fisk. Norge er blitt en råstoffleverandør til verden, vi er en koloni som lar oss styre av kolonimakten i Europa, uten at våre godt lønnede politikere og byråkrater så mye som mukker.
Hvem betaler gildet?
For noen tiår siden brukte vi 7,5 prosent av nasjonalbudsjettet til veier. Det var i ei tid da veiene ikke var så belastet som nå. Storparten av varetransporten som skulle ut eller inn i landet ble fraktet med båt. I dag går denne transporten med vogntog fra nord i Norge til sør i Europa. En enorm økning i tungtransporten, som utføres på veier som ikke var dimensjonert for slik belastning. Istedenfor å oppgradere veistandarden for å tåle trafikkbelastningen, så har storting og regjering redusert veibevilgningene til 3,5 prosent av nasjonalbudsjettet. Avgifter som bilen bringer inn til statskassa er snart det doble av det som brukes til utbygging og vedlikehold til veier. I tillegg kommer cirka 20 milliarder i bompengeavgift. Den dårlige veistandarden er påtagende, spesielt i Nord-Norge er veiene i ferd med å bryte sammen, og dette i et område der verdiene skapes.
Et pengesluk av en statsforvaltning
Hvor går så midlene som den nord-norske landsdelen bidrar med? Et enormt byråkrati gjennom en overdimensjonert statsforvaltning er bare en ting. Det samme gjenspeiler seg både i fylkes- og kommuneforvaltningen, og det ser ut for at fylkes- og kommunesammenslåingen vil bidra til et enda større byråkrati. Bortimot 33 prosent av landets lønnstakere er ansatt i offentlige stillinger.
Bare litt til, snart ser vi himmelen
Et av forvaltningsorganene som har hatt en enorm vekst i de siste 20 årene, er barnevernet. Etaten drar av gårde med hele 44 milliarder per år. Det er cirka åtte milliarder mer enn det som bevilges til det totale veibudsjettet. Tar vi utgangspunktet i det som til neste år blir Senja kommune så er det cirka, en ansatt i barnevernet for hver tusen innbygger. Deler vi landets innbyggere 5,5 millioner på tusen, så skal det bli omtrent 5500 kommunalt ansatte i barnevernet i kommunenorge. I tillegg kommer ansatte i departement og andre støttefunksjoner til barnevernet.
EMD
Norge er det landet som har fått mest kritikk om landets behandling av barnevernsaker – av land som tilhører den siviliserte del av verden. Norge taper i EMD så det plystrer, regjeringsadvokaten fremstilling i EMD om Norges rettsystem er like fjernt fra sannheten som sola i Tromsø på julaften.
Vel fortjent kritikk
Hvorfor blir Norge hårdt kritisert av andre nasjoner, der både andre lands sentrale politikere reiser kritikk og folkemassene går i demonstrasjonstog for å vise sin avsky mot det norske barnevern? Våre egne folkevalgte strever med den gamle utslitte klisjeen: «Vi kan ikke gripe inn i enkeltsaker.» Hvem er det vi har valgt til å styre dette landet, er det våre folkevalgte, eller er det de tallrike byråkratene? Våre politikere har delegert oppgaver og ansvar til byråkrater som skalter og valter etter eget godtbefinnende? Er det mer behagelig for politikere å lene seg tilbake i godstolen og reise på kostbare statsreiser, enn å bry hodet med det overgrepet som barn og foreldre utsettes for?
Den fjerde avmakt
Hvor er vår fjerde statsmakt som skal være vaktbikkje for folket mot et esende statsapparat, men heller fremstår som den fjerde avmakt, der mingling med politikere og byråkrater er mer viktig. Når det gjelder andre lands overgrep mot barn og foreldre så er norsk media på pletten med store bokstaver. Søndag 5. mai 2019 hadde NRK en lang reportasje i dagsrevyen fra Ecuador der Amerikanske grensesoldater hadde stoppet en far og hans niårige datter som prøvde å ta seg ulovlig inn i landet. Faren ble retturnert til hjemlandet, mens datteren ble holdt tilbake og satt i en interneringsleir i en måned før hun ble returnert til sin familie i Ecuador. Det er vel ingen som ikke forstår de traumatiske opplevelser barnet og hennes familie ble utsatt for under denne hendelsen.
Nå var denne jenta og faren ikke noe enkelttilfelle, det var mange barn som ble skilt fra sine foreldre og protestene lot ikke vente på seg. Ti tusener amerikanere demonstrerte i gatene for at barn og foreldre ble skilt, med klar appell til Donald Trump at barn ikke skulle skilles fra foreldre og familie.
Så langsynt at man ikke ser elendigheta her hjemme
Så hvorfor tar NRK denne saken der gjenforeningen ble utført etter en måned, når det er enormt mange slike saker i Norge, som er mye verre. Der foreldre bare blir beskyldt for ting som ikke ikke kan bevises. Der sakene blir avgjort i en rettsinstans der det er nære relasjoner mellom lovbrytende etater, barnevern og politi, og den dømmende etat, domstolen. En barnevernsak kommer sjelden lenger som til tingretten, dette vet både barnevern og politi.
NIBR-rapporten
Det er barn som truer med å ta livet av seg, og det er barn som tar sitt eget liv i ren fortvilelse for at de ikke får ha kontakt med foreldre og søsken. Det er foreldre som også velger denne løsningen i ren fortvilelse og fornedrelse. (Se NIBR-rapport 2005:12) Og hvem har ansvaret for at vi har et byråkrati som har sporet totalt av norsk lov og fra vett og forstand. Dette ansvaret har våre politikere, og i særdeleshet våre politikere som i enhver tid sitter regjeringsposisjon. I dag er det Erna Solberg som statsminister, som har det hele og fulle ansvaret. Klisjeen om at ingen kan gripe inn i enkeltsaker er oppbrukt, og er en ansvarsfraskrivelse som i aller høyeste grad burde retts-granskes.
