Denne overskriften var å lese i Folkebladet 26. mars i år, og jeg minnes en lignende overskrift i avisa Nordlys tirsdag 3. november 2011.
Fra avisklippet i Nordlys den 3. november 2011, vil jeg referere uttalelser fra en politijurist ved lensmannsetaten i Lenvik.
«Et foreldrepar i Midt-Troms er tiltalt for mishandling av sine egne barn. Rettsaken av foreldrene kommer opp i Senja tingrett i begynnelsen av desember. Både moren og faren er tiltalt for gjentatte ganger å ha slått sønnen og datteren på baken, og lugget dem. Dette skulle ha foregått i perioder før barna var stor nok til å gå på skolen. Da datteren begynte på skolen fortalte hun hva som foregikk. Politiet fik vite om saken via skolen. Det var skolen som varslet om saken på bakgrunn av uttalelser som jenta kom med, sier politiadvokat Hanne Simonsen, aktor i saken.»
En skal formode at uttalelsene fra en embedsperson innenfor politietaten skal være etterrettelig.
Inngående kjennskap
Saken som Nordlys refererte til har jeg inngående kjennskap om. Også til opplysningene som skolen har kommet med til politiet. Bekymringsmeldingen som skolen sendte handlet om helt andre ting enn vold i heimen. Bekymringsmeldinga var langt alvorligere. Uttalelser som jenta hadde kommet med til sin lærer vakte mistanke om seksuelle overgrep, og ikke noe annet. Om Hanne Simonsen som politijurist og aktor har andre opplysninger, så kommer disse opplysningene ikke fra skolen. En skal formode at uttalelsene fra en embedsperson innenfor politietaten skal være etterrettelig. Dommeravhørene av barna hadde et tema, og det var seksuelle overgrep. I ettertid har barnas far vitterlig mottatt økonomisk oppreisning for beskyldningene han var utsatt for.
Utstrakt familievold?
Faren fortalte selv under politiavhørene at han en gang hadde klappet gutten i baken i oppdragelseøyemed. For dette fikk faren en bot på åtte tusen kroner, selv om det i dette tidsrommet hadde Høyesterett gitt tillatelse til at en rompeklaps i oppdragelsesøyemed var tillatt. Fredag 10. april 2010 sto det en liten notis i avisa Nordlys, med overskrift. «Ikke lenger lov å klapse barn». «Fredag ble barneloven endret for å tydeliggjøre at barn ikke skal utsettes for noen form for vold – dette gjelder også lettere klaps.»
Politiet river selv ned tilliten
Nå er det slik at ingen lover og forskrifter skal eller kan ha tilbakevirkende kraft. Denne rompeklapsen som gutten hadde fått halvannet år før loven ble forandret, fikk sin reform i at loven hadde en tilbakevirkende kraft, selv om loven om tilbakevirkende kraft sa noe annet. Når en reform innføres, eller en lov forandres så er det for å få noe bedre en det som var. Det er vel få som vil bestride positive fremskritt. Derimot kan det tillates å stille kompetansespørsmål til advokater og dommere som skal kunne jussen. Til sammenligning, en vei får nedsatt hastigheten fra 80 til 60 sone. Skal alle som en gang kjørte lovlig i 80, nå straffes for at det i dag er nedsatt fartsgrense til 60? Av denne grunn kan ikke en lovendring og en forskrift ha tilbakevirkende kraft. Så hvorfor i en barnevernsak?
Produksjon av halmstrå
Ovennevnte politijurist har sikker kunnskap om hvordan politiet og barnevern angrep familien, uten at det var utført lovpålagte forundersøkelser. Når det ikke kunne fremmes tiltale om seksuelle overgrep, og det måtte utbetales oppreisning for politiets og barnevernets fremferd, ser det ut for at både barnevernet og politiet har produsert frem en ny sak om utstrakt vold i familien. Dette var eneste halmstrået som kunne forsvare et ulovlig overgrep fra politiets side, mot en uskyldig familie.
Talsperson
I alle slike saker som fremmes for fylkesnemnda skal alle barn bli representert av en talsperson. Svein Arild Vis som var jentas talsperson, som hele tre ganger leverte rapport om samtaler med jenta, der jenta var benektende i at det hadde foregått noe overgrep av faren. Jenta hadde skrevet et notis til Svein Arild Vis, der hun benektet at det hadde forekommet noe usømmelig mellom henne og hennes far. Det fremkom ikke i rapportene til Svein Arild Vis, at jenta har fortalt om vold i nære relasjoner.
Når man med makt kan gjøre som man vil
Nå har politiet tre avhør å forholde seg til når det gjelder opplysninger om familien. Avhøret av barnets lærer, dommeravhørene, to av jenta og ett av gutten, og til sist tre rapporter fra talspersonen Svein Arild Vis. Fra alle disse kildene fremkommer det ikke et eneste ord om vold, som skulle ha vært utført mot barna. Dommeravhørene og uttalelsen fra talspersonen skal være det som fremlegges som lovpålagt dokumentasjon. En dokumentasjon der loven sier at det skal være kvalifiserte personer som utfører avhørene. Når det gjelder dommeravhørene av jenta, så har statsadvokaten uttalt at: Det er ikke på en slik måte disse avhørene skal utføres.
Fungerer ikke tiltalen, kanskje vi kan dyrke en ny?
Det må være lov å spørre politijurist og aktor, Hanne Simonsen: I hvilket drivhus er disse opplysningene som ble fremmet i Nordlys den 3. november 2011 fremdyrket?
Jeg stadfester at opplysningene kommer ikke fra skolen. Ikke fra dommeravhørene, og ikke fra talspersonen, Svein Arild Vis. Det er fra de to sistnevnte instansene politiet skal hente sin etterforskning. I tillegg kommer avhøret av jentas lærer, der det ikke i det hele tatt er fremmet mistanke om vold. I denne saken har både barnevernet og politiet grovt forbrutt seg. Det skal være fare for barnet liv og helse før et akuttvedtak realiseres. Det skal utføres en forundersøkelse for å konstantere om bekymringmeldingen har sin berettigelse, eller ikke.
Barna sov, huset var rent og ryddig og foreldrene var i ferd med å gå til ro for natten. Var politiet blitt påvirket av en fantasifortelling, et eventyr fra barnevernets leder, Bente Johnsen Karlsen, slik at også politiet så spøkelser på høylyst dag?
Bukken og havresekken
Når jeg nå tillater meg å bruke en Nord-Norsk språkprakt, så er dette en sak der politiet i lag med barnevernet har bæsja på leggen, for å si det mildt. Om politiet hadde evnet å forstå dette med inhabilitet og habilitet, så skulle etterforskningen av saken blitt flyttet fra Lenvik lensmannskontor. Og på grunn av vennskap og slektskap i nærliggende politidistrikt, burde etterforskningen av saken blitt flyttet ut av fylket. Det samme burde skjedd ved utførelse av dommeravhørene. Det er ikke for ingen ting vi har uttrykket: «bukken og havresekken».
Barnevernet: Jo verre jo bedre!
Så er spørsmålet, i sakens ettertid har fostermor fortalt mange graverende historier der sjuåringen skulle ha deltatt i seksuelle ritualer med ukjente gutter, og om utstrakt vold i heimen. Jo mer utrolig disse historiene har blitt fortalt, jo nærmere har barnevernet og politi trykket historiene til sitt bryst for å gi historiene næring. I politiavhøret hadde lærerinnen fortalt at alt var greit med barna før den fatale hendelsen der barnet fortalte om erotiske opplevelser. Vi skal da huske på at jenta bare få dager før hadde fått vite at yndlingslæreren hennes og hennes far hadde vært ungdomskjærester.
Læreren fortalte at det hadde sviktet litt med hjemmeleksene. Både læreren og ikke minst skolens ledelse burde da ivareta sitt kontaktansvar med familien, og spørre hva som var årsaken til at leksene ikke ble gjort. Det var velkjent hos skolens ledelse at far var ukependler. Det var også velkjent for skolen at moren jobbet turnus, og at noen vakter ikke ble avsluttet før klokken 22.00. På disse dagene var det farmoren som passet barna, og når leksene ikke ble utført under farmorens tilsyn, så var det for sent når mor kom hjem rundt klokken 22.30. Da var som regel barna allerede i seng. I 2009 hadde faren skaffet seg en annen arbeidsgiver slik at han nå var dagpendler. Dette betydde at faren måtte starte hjemmefra cirka klokken 05.30. Det ble morens rolle å vekke barna og påse at morgenstellet ble utført alle dagene barna hadde skole. Hvorfor noen fremmet en teori, og endatil tror på at faren utførte seksuelle forbrytelser mot barnet før han dro på arbeid er ikke bare dumt, men også latterlig.
«Småkongene» rundtom
At det er noe fundamentalt galt med barnevernet i Norge kommer klart frem i forskjellsbehandling fra den ene barnevernkontoret til det andre, eller fra kommune til kommune. Når barnevernet i Kongsberg har redusert akuttvedtakene med hele 90 prosent viser dette at bare i denne kommunen har vært utført grove overtramp i henhold til den loven som skal styre barnevernet. En kan formode at barnevernet i Kongsberg nå har fordoblet sin kapasitet innen forsvarlig saksbehandling, nå når etaten slipper å bruke tid i fylkesnemnd og tingrett for å forsvare sine overgrep. Det å påstå at det som har vært utført tidligere er overgrep, nå når barnevernet har redusert akuttvedtakene med 90 prosent, er ingen gal påstand.
Barnevernets nyttige idioter
For ikke å snakke om politiets engasjement i slike saker. Det er ikke bare i selve akuttvedtakenes fullbyrdelse at våre store, sterke og barske politietater får vise sin makt med å slite små barn fra sjokkerte mødre, eller å bruke flere mann for å kneble en 14-15 åring, som for alt i verden vil bo i lag med sin mor og sin familie. Nå bruker ikke politiet bare ressurser på selve utførelsen av akuttvedtaket, men for politiet skapes det også arbeid i saksbehandling. Ikke bare i et tvilsomt dommeravhør som utføres av politiet, men også i videre saken, i form av avhør av foreldre og vitner. Når det gjelder aktoratet, der politijuristene fremmer mer eller mindre sannferdige historier, for å dekke over lovbrudd i barnevernstjenesten og politiets samhandlinger. Slike ting er ikke bare grov uforstand i tjenesten, men også kriminelt. Når ikke politi og jurister greier å holde seg innenfor lovens rammer, hvordan skal det være med oss alle andre?
Fra den ene ytterheten til den andre
Beiarn kommune som hadde fødselsunderskudd, utdelte en pris til den som fikke barn, nærmest en oppgitt dato. Dette for å stimulere til vekst i innbyggertallet. Mens Lenvik kommune som er en av verstingene innenfor barnevernets rovdrift på omsorgsovertakelse, spres det angst blant småbarnsforeldre. I Lenvik er det en redsel for å sette barn til verden. Grunnen er at barnevernet ikke bryr seg med å foreta en undersøkelse etter en innkommet bekymringmelding. Både barnevernet og politi som er engasjert i disse bestialske akuttvedtakene, der det ikke trenges bevis for å utføre slike handlinger, det er nok at barnevernet og deres medspillere påstår at det mest sannsynlig har skjedd et eller annet. Beslutninger og bevisføring er på linje med det som skjedde under inkvisisjonen på 11-1200 tallet, innenfor den katolske kirke for å bekjempe kjetteri.
Det er nok at en nabo eller for å ikke snakke om at en helsesøster fremmer en bekymringmelding om at foreldrene har slått, eller slår barna. Selv om det ikke fremkommer noe i helsesøsterens undersøkelse som tilsier familievold.
Er det virkelig slik at det er i en helsesøsters pensum/utdannelse, at en helsesøster skal få tildelt oppgaven om å avhøre barn om familievold? I slike tilfeller kan man stille seg spørrende til hvorfor lov om dommeravhør ble en del av reformen som ble innført i lag med fylkesnemnd ordningen i 1993?
Systemet har spilt fallitt og leker med innbyggernes liv
Hva skal vi gjøre med en barneverntjeneste og et politi som ikke fungerer? Når det dør flere barn pr uke under offentlig omsorg er dette å regne som uaktsomt drap. Og ingen blir tiltalt for udåden, ingen er strafferettslig tilregnelig og ingen kan gripe inn i enkeltsaker. Selv om vi alle forstår at alt dreier seg om enkelt saker. Slik var det med lobotomeringen, hvert enkelt tilfelle var en enkelt sak selv om det ble lobotomert 3000 mennesker i Norge i 1960. Hva skjer med de ansvarlige i saken som Ola Thune avdekket i boken sin «Byen vest for loven» Ingen av disse personene som med stor sikkerhet brøt loven er blitt tiltalt for sine gjerninger. Når skal våre politikere forstå at ALT dreier seg om enkeltsaker. Selv utøyatragedien var en enkeltsak selv om det ble drept 69 mennesker. Det er byråkratene som hever seg over våre politikere med å påstå eller fremme argumenter at ingen skal kunne gripe inn i enkeltsaker, for enkeltsaker er byråkratisk behandlet, og blir og skal fortsatt bli behandlet av byråkrater. Denne bestemmelsen eller avgjørelsen er iscenesatt for å fjerne politikerne fra den avgjørende makt. Den eneste makten som politikere sitter igjen med er å bevilge penger til seg selv og til drift av byråkratiet. Det er ingen politiker som kan fremme en eneste sak uten at den blir godkjent av byråkratene. Norge har et stort forklaringproblem når det argumenteres for av vi tilhører en rettstat.
Rettsvern er kun en teori
Kostnadene med rettsystemet er så store at den enkelte borger har ingen rettsvern. Den som skal kunne hamle opp med statsbyråkratiet må i det minste være millionær. En sak i tingretten som går over tre dager kan ha en prislapp på 600 tusen, og den som taper saken må som hovedregel betale saksomkostningen. For dem som fører en barnevernsak for retten, så er det bare første rettsinstans (tingretten) som det er fri rettsgang i. Skal saken ankes til lagmannsretten så må den som taper betale omkostningene. For en barnefamilie er rettsikkerheten helt fraværende, det er ingen som kan stille slike økonomiske garantier for å føre en barnevernsak videre fra tingretten. Enda verre er at påtalemakta ikke trenger bevis, det er nok med bevismengden som påtalemyndighetene har produsert selv i sine og barnevernets antakelser.
Skuebrød
I en straffesak skal bevisbyrden henholdsvis være 95 prosent. I barnevernsaker så er det satt til nesten ingenting. Lovløse dommeravhør, ukompetente avhør utført av lærere, og fosterforeldre samt rettsakkyndig ukompetente, eller godt betalt synsing, danner avgjørelsen i en barnevernsak. Dommerpanelet er bare skuebrød.
Politisk «avvik»
Alt dette er våre byråkrater klar over. De er også klar over at om det skulle utføre en handling som er ulovlig så kommer det under betegnelsen avvik, og ingen er per dags dato blitt straffet for et avvik. Selv i helsekjøpsaken i Lenvik, der nåværende rådmann Bjørn Fredriksen, og kommuneadvokat Bjørn Stefanussen, har innrømmet mange lovbrudd, så blir saken henlagt.
