Kjøp og salg: Barnevern og bompenger

Nå er det sikkert mange som lurer på hva disse to har med hverandre å gjøre, men alle økonomiske faktorer der staten har en finger eller tre med i spillet, har innflytelse på hverandre. Den ene som en finansiell motvekt til den andre.

Gode resultater i statlige overgrep

Barnevernet. En etat som koster mye og ikke kan vise til særlig gode resultater, som skulle være positive. Norge har gjennom tiden bygd opp institusjoner og anstalter som har fungert som rene torturkamre, både psykisk og fysisk. Filmen «Kongen av Bastøy» viser hvordan barn og ungdom ble fysisk, psykisk og seksuelt trakassert og utnyttet. Nå er ikke Bastøya den eneste institusjonen der barn ble utnyttet. Hvor mange gutter og jenter som har fått utbetalt erstatning for voldelige og seksuelle krenkelser fra andre foretak som skulle sikre barnets beste, passer den norske stat seg vel for å føre statistikk over. Faktumet er at enkelte ansatte på slike institusjoner, av begge kjønn, utnyttet barn og ungdommer seksuelt, til egen forlystelse. Hvor mange av overgriperne som er tiltalt å straffet, sier ikke historien noe om.

Avstraffelser og tvangsmidler

Det er ikke bare barn som storsamfunnet tok omsorgen for som har lidd overgrep i statens varetekt, og som staten har og måtte betale oppreisning til. I dag er det en komité som akkurat er ferdig med sin gransking om overgrep på norske samer under fornorskingsprosessen. Det var ikke bare språket som ble et tvangsmiddel, men det som foregikk på statsinternatene med avstraffelser og overgrep bør også undersøkes. Det er å håpe at det ble gransket i overgrep som også foregikk i den voksne samiske befolkning, slik som tvangssterilisering og Lobotomering som ble utført helt frem til 1972.

Fra vondt til verre

Det som beskyttet befolkningen mot overgrep, ble i 1993 erstattet med reformen: Fylkesnemnd. Et forvaltningsorgan som skulle ha åpne linjer til det kommunale barnevern, et barnevern som skulle bestå av faste ansatte, støttet av psykologer og advokater. Der det ikke under noen omstendigheter skulle mangle midler for å skape en barnevernorganisasjon som verken Norge eller verden utenom hadde sett maken til. Barn skulle nå bli representert med en egen talsperson, der det skulle legges vekt på barnets fortellinger og ønske. Barna skulle nå bli avhørt av dommere, eller personer som var særdeles skikket til å utføre slike avhør. Vi fikk en egen lov om dommeravhør og forskrifter hvordan slike avhør skulle utføres.

Hvor lenge var Adam i paradis?

Etter reformen, fikk vi et barnevern som fikk tilført midler fra en utømmelig oljestat, ble også et lokkemiddel for personer som så sitt snitt til å tjene penger på en enkel måte. Med å forlede barneverntjenesten som var bekledd med individer som i stor grad manglet utdannelse i forhold til den makt de kunne utøve. Ekspansjonen som skjedde i barnevernet, kom uten at vi som nasjon var i stand til å styrke kompetansenivået i sektoren. Folkevettet var fjernet, etaten ble styrt av byråkrater som ikke hadde kunnskap om juss og slettes ikke psykologi. Advokatfirmaer og registrerte enkeltmannsforetak innenfor psykologi, tilbydde nå sine tjenester til barnevernet, og som faggrupper til fylkesnemnder og tingrett. Ekspansjonen økte så kraftig at dette med dommeravhør måtte delegeres til andre etater. På grunn av mangel på dommere eller folk som var skikket til å utføre avhørene. Resultatet ble at det var politiet som skulle utføre oppgavene. Men allerede her går det galt. Først utførte politiet avhør av familiemedlemmer som hadde fått groteske beskyldninger mot seg. Deretter så fikk politiet utføre dommeravhørene. På toppen av det hele er det viktig å nevne at politiet også skal assistere barnevernet ved utføring av akuttvedtak. Er det noen som ser galskapen? Når da mange av akuttvedtakene i tillegg ble utført uten at det var foretatt lovbestemte forundersøkelser, blir galskapen enda mer synlig.

Men galskapen stopper ikke der

Statistisk er det bevist at fylkesnemnene støtter barnevernet i 96 prosent av sakene. Den psykologiske fagdommeren har sitt utkomme i slike saker, og de samme rettsakkyndige skriver rapporter til både fylkesnemnd og tingrett. I tillegg går barnevernets advokater i tospann med psykologenes synsing og antakelser. Når jeg bare nevner tingrett, så kommer det av at det er nesten ingen av sakene som foreldre anker til lagmannsretten som kommer gjennom nåløyet, kun saker som barnevernet taper i tingretten havner i lagmannsretten.

Direkte løgn eller uvitenhet?

Når regjeringsadvokaten står i EMD å proklamerer at alle har fri rettshjelp i barnevernsaker så snakker han i beste fall mot bedre viten. Når staten Norge må ha et kobbel bestående av ni advokater å forsvare statens egne overgrep mot en mor i en tvangsadopsjonssak, og der sannheten blir forsøkt feid under teppet, så viser det med klar tydelighet at det norske folk mangler et rettsvern.

Kong Krøsus’ utømmelige rikdom

I et intervju med spesialist i psykologi, Einar C. Salvesen, blir kostnadene for det norske barnevernet anslått å koste staten 44 milliarder per år. Nå er dette beløpet så ufattelig stort at de fleste vil si at dette kan umulig stemme. En barnevernansatt for hver tusen innbygger i Norge vil medføre lønnsutgifter for mellom 5500 og 6000 barnevernansatte. Det som også må taes med er ansatte i fylkesnemndene, BUP og andre støttefunksjoner til barnevernetaten. En rettssak i tingretten kan ha en prislapp på opptil 300 000 per dag. Det kan sikkert bli samme pris i fylkesnemnda, som også er organisert som en rettssak, selv om fylkesnemnda sier at de er et forvaltningsorgan.

Blankosjekker på løpende bånd

Den nasjonale blankofullmakten som barnevernet har, stryker av gårde med penger i høyt tempo til kjøp av private tjenester for å sikre «barnets beste». Det er ikke noe nytt at barnevernet frikjøper fosterforeldre. I tilfeller fremkommer det påstander om at et fosterforeldrepar får utbetalt 1,5 millioner for tilsyn, for ett barn. Det som er gjennomgående er at fosterhjemsgodtgjørelsen for ett barn er 60 000 per måned. Hva kostnadene er for ett barn på en institusjon som er etablert inne i de dype skoger i Troms innland, der barnet eller ungdommen har en ansatt 24 timer i døgnet 365 dager i året, er det ingen som er forunt å få innsyn i. Når barnevernsetaten har behov for å flytte sine oppgaver fra etaten til fosterfamilier eller en eller annen institusjon, trenger de ikke å se om det er dekning på kontoen. Slike utgifter påføres skattebetalerne uten at behovet blir eller trenges å dokumenteres.

Vips, så er pengene borte?

Selv om Norge er en oljenasjon med ufattelige verdier plassert rundt om i verdipapirer ute i verden, så kan verdiene bli borte som dugg for solen før noen aner det. Det har vært børskrakk i verden tidligere, og det kan og vil skje igjen. Vi har et statsbudsjett som vi skal forholde oss til. Det er den samfunnskaka som skal fordeles mest mulig rettferdig til alle samfunnslag i kongeriket. Lønnsmessig så vet vi at det er noen som har anledning å forsyne seg først og som sikrer seg det største og beste stykket. Det er få som er forunt å bestemme hva lønnstilleggene og pensjonen skal være, bortsett fra politikerne selv. Ikke nok med at dem bestemmer sin egen lønnsvekst, men for å tekkes et topptungt byråkrati, så får også byråkratene delta i samme lønnsveksten. Resultatet er at andre sektorer som i seg selv skal være selvfinansiert med skatter og avgifter blir beskåret.

Feilslåtte reformer

Når det i tillegg fremkommer feilslåtte reformer som koster milliarder, så må bilbruken melkes enda mer. Det er ikke nok med at bilistene betaler milliarder som brukes på andre sektorer enn utbygging og vedlikehold av veier. Bomstasjoner innkasserer i dag 12 milliarder i året, i tillegg til at store deler av bilavgiften blir brukt til andre formål. Når en etat som barnevernet kan bruke uhemmet med penger, uten at de må dokumentere behovet for pengebruken, og slettes ikke nødvendigheten av bruken, så sier det seg selv at dette må bære galt av sted. Det kan umulig være nødvendig å betale en fosterfamilie 60 000 per måned. Da barnet var i sitt biologiske hjem, mottok foreldrene bare barnetrygd i støtte fra staten. Nå er den økonomiske delen bare én side av saken, men er så pass viktig at politikerne bør stille spørsmål om hva de egentlig holder på med. Kostnadene fpr barneverntjenesten er en medvirkende faktor som fratar andre viktige samfunnsoppgaver som trenger sårt tiltrengte midler.

Den negative spiralen

Misbruk av akuttvedtak og tvangsplassering kan på sikt bli den største økonomiske utfordringen for den norske stat. I kjølvannet av slike offentlige overgrep og lovbrudd, følger en rekke med tragedier som påføres både barn og familier. Selvmord blant barn og voksne er statistisk fremkommet i granskningsrapporter som politikerne har bestilt. Når dette ikke er et politisk tema så har en rett til å stille spørsmål om politikerne leser sitt eget bestillingsverk. Familien er den lille celle i samfunnet som bidrar til en helhetlig samfunnsoppbygging.
Den negative spiralen er: Familier går i oppløsning, foreldre blir uføretrygdet på grunn av psykiske traumer, barna som vokser opp i ulike institusjoner eller fosterhjem kommer ut i voksenlivet uten støtte og biologisk ballast. Med andre ord, mange blir et sosialt kasus som igjen blir en økonomisk belastning for samfunnet, istedenfor en bidragsyter til et sunt og friskt samfunn.

Del på:

Facebook

Twitter