Med ulov skal makten regjere

Det er noen som tror at deres tankegang og gjerninger er så juridisk velfungerende at de ikke trenger et lovverk å forholde seg til.

Men sannheten er: Juridisk så er de så paragrafblind at de ikke ser forskjell på einerkratt og edelgran.

Da frostatinget ble satt av Håkon den Gode, omtrent på 950-960, kom de berømmelig ord: «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes.» Disse ord og gjerninger har aldri vært mer behøvd enn som i dag. At vårt lille land Norge skulle bli et arnested for justismord er en skamplett. Ikke bare innenfor vårt rettsystem, men også for hele nasjonen. I grove trekk vil vi se på slike dommer som dømte Per Liland og Frits Moen. For dem som etterforsket og plantet bevis, bevist eller ubevist kom fra det uten tiltale. Uten en skramme. Det er tvilsomt om dette kan belastes legdommerne, all den tid dem hadde fått et falsum (falske dokumentasjoner om bevisspørsmålet). Dem som må stå til ansvar når det blir tuklet med bevisførselen er dem som utfører gjerningen.

Produksjon av justismord

I vår lovs oppfatning, er vi klar på at dette med justismord skal unngås. Det er bedre at det er ti skyldige som slipper straff en at en uskyldig skal bli dømt. Nå er jo juryens tid forbi og med nye dommeroppsett ser det ut for at det er fagdommerne som blir tunga på vektskåla og meddommerne får mindre innflytelse. Da fagdommerne fikk mandat til å tilsidesette juryens avgjørelse, var det for å unngå faren for slike justismord som nevnt, om Per Liland og Frits Moen.

Jensensaken

Ser vi på lagmannsrettsdommen i Jensensaken der tidligere politimann Eirik Jensen ble frikjent av juryen i tiltale om medvirkning til innførsel av 15 tonn med hasj, så tilsidesetter fagdommerne juryens avgjørelse. Med andre ord: Bestemmelsene som skulle være en sikkerhetsventil for å unngå at det ble utført justismord, blir brukt mot sin hensikt. For oss vanlige dødelige er det vanskelig å tro at Jensen som en av toppene i politiet var så lite intelligent at han ville bruke et digitalt medium om han skulle utføre ulovlige handlinger. Til det kjente Jensen alt for godt til politiets etterforskningsmetoder. Dessverre ser det ut for at når det går prestisje i en sak så er det ingen som er ledere i systemene som vil innrømme feilvurderinger, eller se saken fra en annen innfallsvinkel.

Feilvurdering = ansvarsfraskrivelse?

Gale rettsavgjørelser er dokumentert i utallige bøker, der personer med ressurser i form av egen intelligens og penger har klart å vinne frem i rettsystemet. Ola Thune skrev boka om «Byen vest for loven» en skremmende dokumentar om etterforskernes selvtekt i egen forståelse. Hjalmar Markusen fra Bottenhamn i Senja, skrev boka om prosessen mot Harry Lindstrøm, et politisk justismord. Manglende kunnskap for å kunne bearbeide innkommet materiale i form av saksdokumenter, manglende logisk tankegang og snarveier for i et lønnlig håp om å skaffe seg heder og verdighet kan være en direkte årsak til feile domsavgjørelser. Eller for å få fokuset bort fra egne feilvurderinger. Dessverre er det slik at når aktoratet har fremlagt etterforskningsresultatet og retten har medvirket til et justismord, så går dem som har utført de groveste feilene fri, og kan Pilatus vaske sine hender å si, det er ikke vi som har dømt.

Der loven ikke gjelder

Så er det alle disse sakene som foregår i offentlig sektor som ikke granskes, saker som politiet ikke vil ta i med en ildtang. Jeg kan ikke skyve helsekjøpsaken i Lenvik helt fra meg i all den tid saken ikke etterforskes. Da saken ble kjent for hele nasjonen med at Kommunal Rapport tok tak i den, har spørsmål etter spørsmål dukket opp. Saken er ikke bare en skamplett for kommuneadministrasjonen og kommunens politikere, den er også en skandale og en økonomisk byrde for hele Lenvik kommune. I dragsuget av dette burde våre politimyndigheter ha fått en alvorlig svekket tillit. Saken blir politianmeldt av et samlet kommunestyre, men blir ikke engang gransket av politiet, eller statsadvokatembedet.

De tendensiøses høyborg

Daværende rådmann Margrethe Hagerupsen, forsvarte seg i høye tonelag og mente at alle som pirket i saken var tendensiøs. Kommunens ordfører Geir Inge Sivertsen forsvarte rådmannen og påsto at saken var håndtert på en forsvarlig måte. I rapporten fra kontrollutvalget ber utvalget kommunen å politianmelde saken, utvalget ber også rådmannen hente juridisk bistand utenfor Troms fylket. (kilde: Aftenposten) Når en slik anbefaling fremkommer fra kontrollutvalget, så burde samme utvalg anbefale at saken også skulle bli etterforsket av en politiinstans som også lå utenfor Troms fylke, all den tid kontrollutvalget anbefalte kommunestyret å politianmelde rådmannen. Lensmann Arnold Nilsen og tidligere rådmann Margrethe Hagerupsen er politiske venner i samme parti, og der lensmann Arnold Nilsen stiller som ordførerkandidat til høstens kommunevalg for storkommunen Senja.

Samrøre og konspirasjon innad

Nå er det en gang slik at alle kan ha en politisk tilhørighet, den retten har også tidligere rådmann Margrethe Hagerupsen. Det er ingen skam å tilhøre det norske Arbeiderparti, men det er noen med sin gjerninger som kan skjemme ut partiene de tilhører, og da kan det vises til mange andre parti enn bare AP. Når saker blir historisk sammensatt, kan politiske relasjoner føre til en tankegang som konspirerer. Et godt eksempel er Utfrysinga av Øystein Sivertsen som rådmann, og der gjøkungen Margrethe Hagerupsen ble sittende i en stilling hun i grunnen ikke hadde rett på, og det uten at det får konsekvenser.

Stillinger som dukker opp som soppen en høstdag

Nå har Bondetampen tidligere vist til stillinger som ble tildelt ekteparet Bente Johnsen Karlsen og Bing Karlsen, i perioden som Margrethe Hagerupsen var rådmann. Bing Karlsen fikk jobben som ruskonsulent av nevnte rådmann, uten at stillingen var utlyst, uten at det ble stilt krav til kvalifikasjoner. Hagerupsen har som rådmann innrømmet at denne ansettelsen ikke var etter kommunens retningslinjer. For oss vanlige dødelige, så er vi av den oppfatning at heleren er like god som stjeleren, selv om det er en stillingsvinner i det høye lønnstrinn som blir heler. Det som er litt forunderlig er at nettopp Bing Karlsen nå er representert på andre plass på valglisten til Lenvik kristelig folkeparti. Om dette er for å fortsatt prøve å infiltrere politiske parti med klanens selvtekt i ansettelsesaker. Eller dette er for å søke tilgivelse hos høyere makter for en stilling som ikke skulle vært tildelt han, uten at denne stillingen var utlyst og det var stillet krav om et vist kompetansenivå innenfor en stilling som krever store menneskelige kunnskaper.

Stillingen som ruskonsulent er på ingen måte mindre kompleks enn en stilling innenfor barnevernet. Fagfelt som bygger på kunnskap fra juss, filosofi, medisin, psykologi, pedagogikk, antropologi, sosiologi, samfunnskunnskap, statsvitenskap og sosialt arbeid. Nå skal det ikke sies noe galt om et fagbrev som tømrer, men i denne sammenhengen blir dette fagbrevet lite relevant. Når dette er sagt så har Bing Karlsen en viss fartstid fra barneverntjenesten i Lenvik kommune, der hans kone var etatens leder, og Bing var saksbehandler. Begge forlot etaten øyeblikkelig etter at fylkesmannen avdekket en mengde lovbrudd i saksbehandlingen som fikk navnet «avvik». Det ble opprettet to lukrative stillinger til ekteparet. Var det et tegn på at leder og saksbehandler manglet kompetanse på området barnevern? Det ble daværende kommunalsjef Berit Calvesen som fikk oppdraget med å lukke lovbruddene, eller «avvikene» som det så fint heter. Dessverre er det slik at lovbruddene som fører til avgjørelser i fylkesnemnd eller i domstol ikke sorterer under noe som helst kontrollerende organ. Der har både fylkesmannen og barneministeren ingenting dem skulle ha sagt.

Sannheten kommer for en dag

Tidligere var det lett tilgjengelige forskningsrapporter/statistikker som viste hvor mange barn som døde under barneverntjenestens omsorg og hvor mange som dør under omsorg av sine biologiske foreldre. Statistikkene tar utgangspunkt i et likt antall barn som er under offentlig omsorg og barn som bor i lag med sine foreldre. Tall som er blitt meg fortalt sier at det er sju ganger større dødelighet blant barn under offentlig omsorg, enn det er som dør under omsorg av egne foreldre.

Statistikk

Etter et forsøk på å få tak i slike statistikker kom jeg over noe som heter «Barnevernbarns helse». Uførhet og dødelighet i perioden 1990 – 2002. NIRB-rapport 2005:12 forfattet av Lars B. Kristoffersen. I rapporten står det:

«Rapporten gir resultater fra en analyse av barnevernbarn helse i Norge. Det benyttes spesialbestilte data fra SSB for perioden 1990-2002. Prosjektets deising er longitudinelt. I alt var det 99,000 barn og unge i barneverntiltak i løpet av denne perioden. Analysen beskriver varighet av og hovedtyper av barneverntiltak i løpet av denne perioden. Barneverndata ble bl.a koblet mot data om uførhet, og data om dødsfall og dødsfall. Rapporten indikerer at barnevernbarn og foreldrene deres har betydelige helseproblemer. I alt døde 702 barnevernbarn i perioden 1990-2001»

Dette er virkelig skremmende dødstall, på snitt døde det 64 bar under barneverntjenestens omsorg hvert år i perioden 1990-2002. Til sammenligning ble det drept 69 barn og ungdommer i Utøya massakrene den 22 juli i 2011.
Det er «bare» fem flere enn det som hvert år dør under barneverntjenesten og den norske stats omsorg. Er det noen som syns det er rart at den Polske konsulen prøver å gripe inn for å berge livet til sine landsmenn?

I følge rapporten, så døde det i 2001. 168 barn fra 1-17 år. Det er 0,17 pr 1000 barn. Under barnevernets omsorg så var dødstallene 1,4 pr 1000 barn. Blant de i alt 702 dødsfallene som ble registrert blant barn og ungdom som var eller hadde vært i barneverntiltak i perioden 1991-2001. ble dødsårsaken karakterisert som en voldsom død, der store deler av dødsårsakene var selvmord.

Det er noe som er fundamentalt galt med vårt barnevern, når så mange barn og unge velger å avslutte sitt liv under offentlig omsorg. En omsorg som skulle være så mye bedre som den omsorg som foreldrene kunne gi. Det kan være på sin plass å vise til noen av de argumenter som barneverntjenesten bruker for å frarøve barn sin biologiske identitet.

I en artikkel i Nord-Norsk debatt, med tittelen «Takk og lov for barnevernet», den 13. februar 2019, må jeg tillate meg å referere noe av det som Steinar Hansen skrev i kommentarfeltet. Hansen oppsummerte prosentvis barneverntjenestens argumenter for å kunne fjerne barn fra biologiske hjem.

Tar vi for oss punkt 1 og 2 i denne prosentvise oppdelingen der barneverntjenesten mener det er grunnlag for å fjerne barn fra foreldrene, så utgjør disse to punktene 66,6 prosent av omsorgsovertakelsene. Når vi i tillegg vet at kravene til studiekompetanse er redusert for studenter som studerer til barnevernpedagog. Når så disse nyutdannede barnevernspedagogene som i hovedsak er unge jenter uten nevneverdige praktiske og teoretiske kunnskaper om barn, om barneoppdragelse og om foreldrenes grensesettinger, som kan være individuell til det enkelte barn og i de forskjellige familier, uten at det er grunn til å stille betimelige spørsmål. Så må disse barnevernspedagogene vise til resultat i sitt arbeid. Kunnskapen er snudd fullstendig på hodet. Når kunnskapsnivået bare «rekker» til å sette i gang et akuttvedtak assistert av politi, som har enda større mangel på kunnskap om barnepsykologi.

Når lovbrudd i staten blir et levebrød

Det er avdekket at det er mange skruppelløse psykologer som har sitt lukrative levebrød som sakkyndig i barnevernsaker, både som psykologisk rettsakkyndig og som fagdommer i fylkesnemnd og tingrett. Det samme er det med advokater som fører slike saker for barneverntjenesten i kommunene. Når dette sies så har jeg truffet flere dyktige psykologer og advokater i barnevernsaker, men dessverre, så er det ikke disse dyktige menneskene som har en utømmelig statskasse for å føre sak, slik staten har. Det er nærmest umulig å få en politisk innrømmelse av overgrepene som barneverntjenesten utfører. Faktisk er det ikke bare overgrep, det er store dødstall i barnevernets regi, uten at ansvarlige politikere evner, eller tør si ifra. Det blir neppe noen bedring med vår nye barneminister, en politiker som er så regjeringskåt at han tråkker ned sitt eget parti for en taburett. Det har neppe blitt godtatt om Ropstad satte ned en uavhengig gransking. Da måtte han ha gransket sin egen kones arbeid, fordi hun er ansatt i barneverntjenesten. Samme problem er det med Jonas Gahr Støre, som lover mere penger til barneverntjenesten om han får det som han vil. Hans kone var primus motor for oppbyggingen av reformen med fylkesnemnder. Det blir neppe greit for Støre å komme hjem å fortelle at reformen med fylkesnemnder var en tragedie for Norge, både internt og eksternt.

Folkevettet forsvinner, byråkratene tar over

Det som er sannheten er at folkevettet ble fjernet da reformen med fylkesnemnder ble innført i 1993. Siden den gang har det vært en ekstrem ekspansjon i barnevernsaker med omsorgsovertakelser. Ser vi bort fra den ene legddommeren i fylkesnemnda og i tingretten, så er hele systemet styrt av byråkrater. Det er på sin plass å stille spørsmål om barneverntjenestens påstand om mangel på personell eller påstand om overbelastning kommer av at det mangler kompetanse i hele sektoren? Uansett så er det et politisk ansvar å påse at dette med barneverntjenesten fungerer til det beste. Passivitet og likegyldighet blant ansvarlige politikere har medført at byråkratiet får styre seg selv. Der det er uhemmet tilgang på midler, har byråkratiet en egen evne til å ekspandere, selv om behovet ikke er til stede.

Noen få hederlige unntak

Når vi ser at andre kommunale barnevernsledere har greid å snu trenden og det uten noen støtte og hjelp fra departementet, så bør våre nasjonale politikere gå til kamp mot embedsmannsverket. Kostnadene med barneverntjenesten er nesten ti milliarder høyere en det totale veibudsjettet. Forsvarsbudsjettet vårt er på 52 milliarder, «bare» åtte milliarder mere en den totale kostnaden med det norske barnevern. En skulle formode at denne NIBR rapporten som jeg refererer til, og som med stor sikkerhet er bestilt av politikere. Da formoder man i det minste at politikerne leser sitt eget bestillingsverk, sette seg inn i det etterspurte materialet og man formoder at dem som leser denne NIBR rapporten er i stand til å forstå det dem leser. Dette er en rapport som det koster 250 kroner bare for å få utskrevet, med andre ord et, omfattende materiale som med rene ord sier at barnevernstjenesten etter 1993 og etter innføringen av reformen med fylkesnemnder ikke fungerer. Denne rapporten burde være et minimum i pensumet til elever som får avlegge barnevernpedagogiske studier uten eksamensresultater å vise til.

Del på:

Facebook

Twitter