Hopp til innhold

Medias faktavegring

Den 18. juli 2019, hadde, Kay Erling Ludvigsen (lokalpolitiker) en artikkel i Folkebladet der han fraskrev seg ansvaret for det som er våre politikeres åpenbare ansvar. Artikkelen heter: «Jeg vil ha barna mine tilbake». Artikkelen er å finne i Folkebladets arkiv. Av den grunn kan alle lese den om det er ønskelig. Marianne Haslev Skånland ga et tilsvar den 11. august, men Folkebladet trykte ikke tilsvaret. Av den grunn tillater jeg meg å publisere Skånlands artikkel i sin helhet.

Den 18. juli 2019, hadde, Kay Erling Ludvigsen (lokalpolitiker) en artikkel i Folkebladet der han fraskrev seg ansvaret for det som er våre politikeres åpenbare ansvar. Artikkelen heter: «Jeg vil ha barna mine tilbake». Artikkelen er å finne i Folkebladets arkiv. Av den grunn kan alle lese den om det er ønskelig.
Marianne Haslev Skånland ga et tilsvar den 11. august, men Folkebladet trykte ikke tilsvaret. Av den grunn tillater jeg meg å publisere Skånlands artikkel i sin helhet.

Tilsvar fra Marianne Haslev Skånland på artikkelen:

Jeg vil ha barna mine tilbake.
Av Kay Erling Ludvigsen
(lokalpolitiker for Arbeiderpartiet)
Folkebladet, 18. juli 2019

Artikkelens tittel reflekterer ikke innholdet, men det kan jo være at tittelen er avisens verk.
Ludvigsen skriver nemlig om hvorfor han ikke vil gjøre noe for at folk som barnevernet har skilt fra sine barn, skal få dem tilbake.

Ludvigsens syn.

Han har et syn på barnevernsaker. Han er blitt oppsøkt av mange familier, antagelig slike som fortvilet prøver å få hjelp mot barnevernets ødeleggelser av deres barn og familie forøvrig. Ludvigsen har avvist alle, og vil ikke sette seg inn i saken og i hva de som rammes, utsettes for.

Han tar vel for gitt, da, at alle disse barna blir hjulpet av barnevernet. Han har sett en sak hvor han mener at barnevernet gjorde riktig (antagelig ved å ta barna ut av deres hjem), og mener med det som bakgrunn at slik er nok sakene generelt.

Han legger skylden på almenheten som protesterer i sosiale media, og mener deres opphisselse viser at det nok er synd på dem, det er forståelig at det reageres som det gjør, men de er ubalansert og skal derfor ikke tas alvorlig. Og de må ikke drive ensidig offentlig hatkampanjer. Han unnskylder seg med at. Vi må ha tillit til at det ligger grundige vurderinger i bunn for enhver sak som havner i Barneverntjenestens arkiver.

Ludvigsen er ikke alene om slik ansvarsfraskrivelse. Hadde han vært et særsyn, ville først hans parti, deretter andre i hans nærhet, hurtig tatt et oppgjør med hans måte å representere befolkningen på. Men det skjer altså ikke.
Mennesker med makt i det norske samfunn har utstyrt seg med et merkverdig prinsipp: Vi kan ikke gå inn i enkeltsaker. Kan de ikke? Det er uhyggelig lesning.

Politikere skal ikke tilfreds feire seg selv og sine meninger. I et demokrati som fungerer, må politikerne skjønne at de er valgt for å ta seg av befolkningens anliggender, spesielt via-a-vis administrasjon og byråkrati. Politikerne må sette seg iherdig inn i den konkrete utøvelsen av samfunnets styring. Det er de som er ansvarlig for den. De ansatte i byråkratiet og etater skal ikke være makthavere mens politikerne hviler, da er det representative demokratiet borte.

Jeg har ikke særlig sans for mye av det britiske politiske liv. Men jeg tror det er et sunt prinsipp at den som er valgt til parlamentet for et distrikt, regelmessig skal være til stede i sitt distrikt og holde møtetid, hvor folk kan henvende seg til han/henne med sine saker. Representanten må finne seg i å bli opplyst om slike enkeltsaker, og må forsøke å gjøre noe med dem som krever undersøkelse og aksjon. Blir det for stor misnøye, blir nok ikke vedkommende valgt igjen neste gang.

Alle saker er enkeltsaker. Å tillate seg å definerer enkeltsaker som ikke vårt bord er ren byråkratisme. Hvorfor bøyer godtfolk seg for dette sludret? Det avskaffer jo åpenhet, gjennomlysning, folkets rett til selvbestemmelse, forsvar mot overmektige myndigheter – altså viktige grunnsteiner nettopp i demokratiet. De som styrer, vil ikke beskjeftige seg med konkrete utslag av det deres ansatte og underordnede bestemmer og gjør?

Politikere skal ikke sandpåstrø det de utøvende etater foretar seg, mens politikerne selv lar humla suse, synser og mener og tror og gjetter og føler impresjonistisk, og mangler basis i nøyaktige opplysninger fordi de ikke skaffer seg bredest mulig informasjon. Politikere som ikke skjønner at de må ta for seg alle enkeltsaker som de faktisk er ansvarlig for, og gå helt inn i innholdet av de forestillinger og den ideologi den utøvende etat bygger på og de resultater etaten kan oppvise i alle sakene, har ikke forstått hva deres oppgave er.

En politiker skal være en som fyller en slik funksjon. Kay Erling Ludvigsen vil ikke være det, han er ikke interessert i det vi kalle demokratiets nødvendige infrastruktur. Han baserer seg på en enkeltsak som han tilfeldig viste noe om, og har deretter utstyrt seg med en behagelig sovepute: at de fagpersonene som er involvert i slike prosesser har en helt annen kompetanse en meg til å vite hva som er rett og galt.

Jeg har bl.a vært sakkyndig vitne i noen barnevernsaker og satt meg grundig inn i andre, inklusiv i barnevernets dokumentasjon. (Det er bare nonsens at man ikke kan vite hvis barnevernet gjemmer seg bak taushetsplikten og ikke vil uttale seg. Den private part har rett til kopi av alle barnevernets dokumenter og har rett til å bruke dem.) Jeg har sett fagpersonenes virksomhet. I sak etter sak gjør barnevernet & co det motsatte av å verne og gavne barn. De snakker og skriver dertil ikke sjeldent usant, også i retten.

Når konsentrasjonen blant mennesker som vet hva barnevernet ofte gjør av skader, er så sterk som den er, burde Ludvigsen sperre øynene opp og finne ut av realitetene, i mengden av enkeltsaker og i pålitelige statistikk over hvordan det går når barn tvinges under barnevernets bedømmelse og omsorg, bort fra frihet og foreldrenes beskyttelse.

Svikten fra politikere er tragisk. Må vi ha tillit? Hva er det for politisk styring? Med den forfatning det norske barnevernet er i, og i årevis har vært i, fører det rent galt av sted hvis man forbereder med ytterligere tilførsel av ressurser og ytterligere tillit til hva de bruker ressursene til. Politikerne må styre barnevernet – ikke styrke men styre det.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *