Polens konsul, Dr. Slawomir Kowalski. En mann som ble kåret til årets konsul av det Polske utenriksdepartementet, blir nå utvist fra Norge fordi han engasjerer seg for sitt lands statsborgere.
Polens konsul, Dr. Slawomir Kowalski. En mann som ble kåret til årets konsul av det Polske utenriksdepartementet, blir nå utvist fra Norge fordi han engasjerer seg for sitt lands statsborgere.
Saken omhandler en barnevernsak der konsulen stilte opp for å bistå sine landsmenn, der det norske barnevern i tradisjonens tro var i ferd med å sette i gang et akuttvedtak, der barn med polsk statsborgerskap skulle fjernes fra familien. Når barnevernet møtte motgang i en vettig argumentasjon fra konsulen, forstod barnevernet i sin enfoldighet at dem kom til kort med sine argumenter om foreldresvikt. Som i mange slike saker og i tradisjonens tro ringte barneverntjenesten til sine medhjelpere, politiet, med krav om bistand, med begrunnelse at konsulen hadde truet barnevernet. Heldigvis ble hele denne seansen filmet, og fra dette opptaket er det ikke tegn på at konsulen har opptrådt truende, da er det nok verre med politiet som med tvang bisto barnevernets overgrep mot et annet lands statsborgere.
Barnevernpropaganda!
Det ser ut til at vår statsminister og regjeringsmedlemmene i høyeste grad går med skylapper og med hodetelefoner der det avspilles barnevernspropaganda kontinuerlig. Vitterlig har Norge tapt i barnevernsaker i den Europeiske menneskerettsdomstol, EMD, der vår regjering snur ryggen til og later som om denne EMD dommen skulle ha sitt utspring i Nord Korea. Da Norges Nobelkomité med Jagland i spissen ga fredsprisen til en av Kinas opposisjonelle, Liu Xiaobo, ble det diplomatisk krise mellom Norge og Kina, og Storting og Regjering stilte seg hoderystende til Kinas handelsboikott av Norge. Nå er Kinas styresett noe som Norge offisielt ikke vil innrømme at vi er tilhengere av, fordi det er det som er tilfellet med barnevernssaker. Altså et skrekkeksempel på menneskelige overgrep som våre styresmakter fortier, men som Norge kritiserer andre land for.
Norge er overgriperen, ikke motsatt!
Hvorfor regjeringa velger å påføre en diplomatisk krise mellom Polen og Norge, der selv mennesker med en småskala IQ forstår at det er den norske stat med sitt embedsverk som er overgriperen. For Norges innbyggere er det en velsignelse at barneverntjenesten i sin diktatoriske grådighet ikke greier å holde fingrene fra barn som har utenlandsk statsborgerskap. Med denne fremgangen viser vi verden at et kapitalistisk styresett kan utvikle seg til å bli like diktatorisk som kommunismens galskap. All makt korrumperer.
Taushet er ikke gull, det er katastrofe!
Statsministeren, kulturministeren, finansministeren og den nyvalgte barneminister Ropstad, burde skrike så høyt at røsten fra dem burde bære langt inn i embedsverket der galskapen utføres. Eller er det slik at de embedsmenn og kvinner som styrer Norge og politikerne våre er lydige lakeier for et byråkratisk diktatur? Ja, noe må det være. Vi har barnevernsledere som har sett galskapen i barneverntjenestens fremferd, der det som skal være siste alternativ i en barnevernsak blir det første, nemlig utføring av akuttvedtak og omsorgsovertakelse blir første alternativet. Et vedtak som blir etterfulgt med barnevernets maktapparat som består av skruppelløse psykologer og advokater som har solgt sin sjel for tilgang til statens penger.
Det finnes unntak fra regelen
Kongsberg kommune, der barnevernsleder Tone Risvoll Kvernes har virkelig satt overgrepene i den norske barnevernet på kartet. Med sitt engasjement har barnevernet i Kongsberg redusert akuttvedtakene med 90 prosent siden 2013. Grunnen til det er blant annet at barnevernet har tatt seg bryet med å utføre lovpålagte forundersøkelse for å få klarlagt om en eventuelt bekymringsmelding har sin berettigelse eller ikke. (Kilde: Kommunal Rapport)
Ut av kontroll
Barnevernet i de aller fleste kommunene har fått utvikle seg som ild i tørt gras, og av den grunn kommet helt ut av kontroll. Det er tydeligvis ingen som vil eller har rett til å se barneverntjenesten i kortene, det er ingen som vil eller har rett til å undersøke hvorfor barneverntjenesten velger eller foreslår overfor rettsystemet hvem som skal være barnevernetatens rettspsykologer. Det samme gjelder for barnevernets advokater. Eskaleringen i saker med omsorgsovertakelse, har pågått i omlag 20 år. Det er stort sett samme folkene som sitter som fylkesnemndsledere og samme psykologene som sitter som fagdommere og utredere som rettspsykologer. Det samme er det når slike saker blir anket til Tingretten. Har en sorenskriver dømt galt i en barnevernssak så er det ingen andre dommerne som tør endre på dommen om saken kommer opp på nytt – selv om det kommer opplysninger om at det er utført graverende feil eller usannheter fremført av barnevernet.
Autoritet og frykt
Tydeligvis er frykt og autoritet stikkord her. På 20 år har barnevernet kommet inn i ei bakevje som mange kommuner, fylkesnemnder og rettsystemet ikke kommer seg ut av. For kommunene er det alt for lettvint å tilsette ufaglærte barnevernsledere, med den unnskyldning eller begrunnelsen at det finnes et fagmiljø med kompetanse i etaten. Resultatet viser seg gang på gang i storparten av landets kommuner. Første inngrep, blir beordret av en inkompetent barnevernsleder etter at etaten har mottatt en bekymringsmelding. Resultatet er at det blir utført akutte tvangsvedtak og barna blir grunnløst bortført fra sitt hjem og sine familier.
Offentlige lovbrudd, en sedvane
Det har blitt en sedvane med offentlige lovbrudd som har fått utviklet og generert seg i snart en generasjon, og som fortsatt får fortsette uten at noen griper inn. Det er noe fundamentalt galt med vårt barnevern når ressursbruket går med til å forsvare etatens egne overgrep i rettsystemet istedenfor å gå inn med tiltak i en familie om det skulle behøves. I veldig mange saker der et akuttvedtak har blitt satt i gang uten noen form for undersøkelse etter en innkommende bekymringsmelding. Bakgrunnen for en slik bekymringsmelding kan være gamle uoverensstemmelser, sjalusi eller rett og slett uforstand fra melderen. Det er i slike tilfeller at barnevernet har et ansvar etter loven og utføre en forundersøkelse. Når barnevernslederen istedenfor å utføre en lovpålagt undersøkelse, bruker de eller beordrer politiet til å bistå etaten med å akutt omplassere barn utenfor hjemmet. Både barnevernet og politiet har på dette stadiet forbrutt seg mot barnevernloven. Nå er det dessverre slik at ingen i offentlig sektor evner å innrømme feil, og slettes ikke lovbrudd og overgrep mot landet innbyggere.
Byråkratisk diktatur
Det som er det store spørsmålet i slike saker er hvor lenge skal det gå for at Stortinget og regjering, tar dette alvorlig, eller er det bare taburettene som er målet for våre folkevalgte? Det ser ut til at embedsverket fortsatt skal få utøve sitt byråkratiske diktatur mot barnefamilier etter eget for godt befinnende? Advokater og psykologer, deriblant psykologspesialist Einar C. Salvesen som har utført foredrag om emnet overgrep utført av barnevernet, men det ser ikke ut for at våre folkevalgte ikke evner å verken forstå eller se galskapen. Ryktet forteller at vår nye barneminister har en kone som er ansatt i barneverntjenesten. Av den grunn er det tvilsomt at det blir noen bedring å spore. Skottene i ektesenga er neppe så tett at det ikke forhindrer en barnevernsansatt å påvirke ministeren. I den hensikt at den eneste farbare vei er den brede vei, der statskassen uhemmet drysser sine milliarder for å smøre barnevernsmaskineriet, der resultatet er alt annet enn bra.
