Norge, justismordets Mekka

Vi har som nasjon flere ganger blitt rystet av justismord og skandaler, der uskyldige mennesker er blitt dømt for ting de ikke har hatt noen befatning med. Per Liland og Frits Moen er en tragedie i seg selv, men mest sannsynlig bare toppen av et gigantisk isfjell.

Noen skal dømmes

På julaften 1969 ble to menn funnet drept i en leilighet i Fredrikstad. Per Liland ble pågrepet samme dag, like i nærheten. Men Liland kunne bare knyttes til åstedet den 22. desember. Domstolen valgte å se bort fra flere vitner som forklarte at de hadde sett en eller begge ofrene i livet den 22. desember. Liland ble dømt til 21 års fengsel og ti års sikring. (I dag kalles ordningen forvaring.) Liland prøvde å få saken gjenopptatt i 1976, men ble avvist av Høyesterett. Han prøvde igjen i 1993, fikk saken gjenopptatt, og ble frikjent året etter. Liland satt fengslet i 14 år. Da Lilands kone tok barna med for de skulle få treffe sin far, ble hun truet av barnevernet. Om hun lot dem få treffe sin far, en kriminell, så ville barnevernet overta omsorgen for barna. Per Liland ble ikke bare uskyldig frarøvet sin frihet, men også retten til å være far.

Justismord har blitt en rettesnor

Journalisten Tore Sandberg, har avdekket flere justismord, ikke bare det mot Per Liland, men justismordet mot Frits Moen ble også avdekket av Sandberg. Frits Moen, en psykisk og fysisk handikappet mann ble dømt for to drap, og fikk en samlet dom på 18 års fengsel. Det siste drapet ble Moen frikjent for cirka ett år etter hans død. Sandberg tok også tak i saken mot Åge Vidar Fjell som ble dømt til sju års fengsel og ti års sikring for drapet på sin nabo. Naboen ble først ble slått i hodet med en murstein og etterpå skutt i hodet med ei hagle. Fjell som var sterkt psykisk utviklingshemmet, ble avhørt i 60 timer uten advokat. Sandberg fikk saken gjenopptatt i 2008. Konklusjonen var at Fjell var psykisk utviklingshemmet og derfor strafferettslig utilregnelig. Domstolen tok ikke stilling til hvem som utførte drapet, siden Fjell uansett var utilregnelig. Fjell fikk ti millioner i erstatning etter å ha sonet hele dommen.

Byen vest for loven

Slik kan en vise til en mengde dommer der mennesker er blitt uskyldig dømt, om det ikke er for drap, så er det for andre forbrytelser. Boken med tittelen «Byen vest for loven» av Ola Thune, avdekker flere dommer som kan mistenkes være justismord. Etterforskningen som politiet har utført, er mer som antakelser og synsinger.

Drapene i Baneheia

Baneheiasaken som er omtalt i Bjørn Olav Jahrs bok, Drapene i Baneheia, der han stiller betimelige spørsmål rundt rebellen Viggo Kristiansens medskyldighet. Det er sterke indikasjoner på at Viggo Kristiansen ikke var på åstedet da drapene ble utført. Kristiansen har aldri tilstått at han var med på ugjerningene, men soner fortsatt sikringsdommen, mens Jan Helge Andersen som tilsto drapene er en fri mann etter å ha sonet sin dom.

Den første store skandalen

Domsavgjørelser som har resultert i justismord, har vært kjent i mange år. For andre som har forlangt gjenopptakelse for sine saker har dommen blitt for lang og livet for kort til at de har kunnet renvaske seg.
I dag står Norge overfor en gigantisk rettskandale i NAV-systemet. Det var mange som tiljublet NAV-reformen, og for ikke å snakke om reformen om barnevern, da Fylkesnemndene ble innført. Noen av argumentene var: Slutt på at folkevalgte kunne sitte i sosialstyrer og barnevernsnemnder å mene at andre mennesker ikke var verdig nok til livsopphold, eller for å ivareta sine barn eller en enslig mor ikke var verdig til offentlig støtte for seg og sine barn. Til tross for at det av og til ble gjort feil i det gamle systemet, var det et sosialt sikkerhetsnett, om sosialstyret bommet i behandling av saker. Fylkesmannen var den som irettesatte kommunene, om pliktmessige ytelser til livsopphold ikke ble utbetalt. En annen ting var at folkevalgte som ikke forholdt seg til lov om sosialomsorg, kunne bli avsatt. Tidligere fylkesmann Anders Aune, avsatte et slikt utvalg i en kommune i Finnmark. En annen ting var om det var personer i utvalgene, som hoppet bukk over lov om sosialomsorg og på denne måten la til grunn egne meninger om andres sosiale verdighet, så var bare de personene som regel bare valgt for fire år. Den gangen var sosialkontoret et finmasket sikkerhetsnett for de menneskene som var sosialt trengende. Reglene i trygdesystemet kunne nekte å utbetale stønad til en person, men kommunens sosialstyre kunne ikke nekte noen nødvendig livsopphold, i så tilfelle var fylkesmannen riset bak speilet som sikret klienten nødvendig livsopphold.

Meningen var god, men så kom bedreviterne inn

NAV er en sammenslåing av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor. Om en saksbehandler i en av de tidligere etatene utførte en feil, var det stor sjanse for at det ble oppdaget av en av de andre etatene. I dag er det én saksbehandler som utfører alle feltene som tidligere ble behandlet av tre etater og tre saksbehandlere. Politikere og byråkrater argumenterte for at vi nå skulle få fagfolk i alle ledd, det skulle bli slutt på at ufaglærte vurderte andre menneskers verdighet opp mot sine egne moralske meninger.

Dysfunksjonelle statsfunksjoner

I dag ser vi resultatet av lokomotivet NAV og forvaltningsorganet Fylkesnemnder, som skulle ivareta folks interesser og rettigheter på alle nivå. Med sine velutdannede ansatte med fast jobb i byråkratiet har de tolket regelverk verre enn de ufaglærte folkevalgte noen gang har gjort.
Det kommunale barnevernet og det kommunale NAV-systemet er et tospann når det gjelder å samarbeide om å utsette mennesker for uverdighet. Det er utallige saker der saksbehandlere mente at mottaker ikke hadde rett til rettmessige ytelser eller hjelp. Det som har kommet frem nå, er at NAV har rettsforfulgt uskyldige mennesker, rasert deres økonomi, dannet grunnlag for justismord med fengselstraffer og bøter, med tilhørende krav om tilbakebetaling av rettmessige ytelser. At folk blir dømt for trygdesvindel er en skam i seg selv. Den største tragedien er at mange er blitt ruinert, og noen har mistet hus og hjem. Barnevernet har tatt barna fra foreldre med begrunnelse, i svindel og fengselstraffer, i NAV-saker.

Demingene brister

Trygdeskandalen har skjemt ut Norge for en hel verden. Barnevernet er er på ingen måte noe bedre. 35 saker er på kartet til EMD. VG har skrevet om madrassgutten som må sove på en luftmadrass, tildels uten luft og uten overmadrass, i et rom uten oppvarming. Tirsdag 29. oktober bisto jeg guttens mor i et møte med ordføreren i morens hjemkommune. Saken omhandler en mangeårig tragedie som er et resultat av et lukket barnevernsystem, der taushetsplikten brukes for å dekke over offentlige overgrep og lovbrudd. Gutten er plassert langt inn i de dype skoger, der han blir passet på 24 timer i døgnet, sju dager i uken. Jo flere og vanskeligere diagnoser som kan tilskrives gutten jo større krav kan institusjonen sende til stat og kommune. Uten at jeg har fått dokumentert tallene, så er det snakk om at kommunen betaler 60 tusen kroner hver måned til Stendi, og staten betaler 34 tusen kroner – per døgn – til samme selskap for guttens opphold.
Gutten er så understimulert på sosialt samvær med jevnaldrende ungdom at han er i ferd med å skades av isolasjonen. Tilbudet til gutten er en luftmadrass, tildels uten luft og et iskaldt rom og en ufaglært betjening.

Fattigdom med ti tusen milliarder grunner?

Nå skrytes det av at vi som en liten nasjon har ti tusen milliarder på bok. Dette beløpet kan komme godt med når staten må betale oppreisning og erstatning til NAV-ofrener og alle overgrepene som er gjort av barnevernet mot barn og foreldre. I rettsystemet, NAV-systemet og i barnevernsystemet bør det rulle noen hoder. Det er mennesker som med overlegg har misbrukt sin makt for å berike seg selv og sitt maktsystem, der de fremstår som systempsykopater. Det er et skremselsbilde som vi ikke hadde drømt om skulle være i et sivilisert samfunn.

Sikkerhetsnettet som ikke er et sikkerhetsnett

Første ansvarlige jurist i en straffesak er fra påtalemyndighetene, og er typisk en politiadvokat. Når barnevernet anmelder en sak til politiet/påtalemyndigheten skal påtalemyndigheten kritisk vurdere om barnevernet har brukt riktig juss. Slik som å følge lov om barnevern som sier at barnevernet skal utføre en forundersøkelse for å sikre at en bekymringsmelding er berettiget eller ikke. Dessverre gir den store resursmangelen og tidspresset i etaten grunn til å tro at man i stedet nærmest har stolt blindt på barnevernet, når barnevernet har bedt politiet om bistand i akuttvedtak og tvangssaker. Påtalemyndighetene ivaretar da ikke sin viktige kontrollfunksjon i systemet, der lov om barnevern pålegger barnevernet å utføre en forundersøkelse. Resultatet blir at barnevernet hentet barn fra hjem, skoler og barnehager assistert av politi, der politi ukritisk utfører barnevernets forlangende, uten å kontrollere om en forundersøkelse er utført, og om det i det hele tatt er grunnlag til å utføre et akuttvedtak. Påtalemyndigheten ivaretar da ikke sin viktige kontrollfunksjon i systemet, der loven pålegger barnevernet å utføre en undersøkelse.

Hva når feiltokningen ikke gjelder EØS-regler?

I saker der barnevernet har brutt egne lover og påtalemyndighetene samt dommere ikke ivaretar sine kontrollfunksjoner, så kan det ikke som i denne pågående NAV-saken bruke argumenter som feiltolking av EØS regler. Dette er brudd på lov om barnevern som får slike konsekvenser at barn blir tvangsflyttet i institusjoner eller fosterhjem. Foreldre blir dømt til bøter eller fengsel for at de blir beskyldt for ting de ikke har utført. En annen ting, hvorfor har barnevernet rett til å gå ut med uriktige beskyldninger mot foreldre, når uskyld kan bevises? Når en barnevernsak oppstår må foreldrene velge en forsvarer betalt av det offentlige. Noe som medfører lavere satser og begrensninger i tidsforbruk. En forsvarer skal kunne bruke den tid han eller hun trenger for å vurdere tiltalen kritisk og gi domstolen alle saklige argumenter mot denne.

Utarming av rettsikkerheten

Carl Bore skriver i sin kronikk, Å spare seg til justismord, på nrk.no:
Det er god grunn til å tro at forsvarersegmentet over tid er tappet for kompetanse og dyktige advokater, og dagens offentlige satser gir ofte ikke rom for reell ivaretakelse av forsvarers kontrollfunksjon. Det er nesten så man kan tro at noen bare vil at forsvarer skal være nyttige idioter i et system som raskt og billigst mulig skal straffedømme tiltalte personer. For påtalemyndigheten har jo alltid rett, har den ikke? Forsvareren presses til enten å jobbe delvis gratis eller å gjøre en utilstrekkelig jobb.

Kronikken henviser også til stortingsmelding nr 25 (1999 – 2000) heter det at: «Stort misforhold mellom markedspris og den offentlige prisingen av advokattjenester kan føre til at det er de mindre dyktige advokatene som tar saker mot betaling fra det offentlige. De mest resursvake klientene kan bli sittende igjen med advokater fra «B-laget». Dette utgjør i så fall et betydelig rettsikkerhetsproblem. De offentlige satsene er i dag 1040 kroner, hvor av det aller meste ikke er lønn, men dekker kontorleie, rekvisita, sekretær, kopiering utgifter, i.l. i tillegg til skatt».

Carl Bores kronikk kan leses her.

Et byråkratisk diktatur

Legger vi sammen alle barnevernsakene som er forelagt den europeiske menneskerettsdomstol og NAVskandalen så er det ikke tvil om at Norge juridisk sett har spilt fallitt. Om det er sterke krefter som ønsker at landet skal styres av et byråkratisk diktatur er ikke ennå bevist, men er nærliggende å tro. I særdeleshet når byråkratiske lovbrudd blir kalt avvik og ikke blir rettslig forfulgt.

Del på:

Facebook

Twitter