Hopp til innhold

Radikalisering

Nå er det ikke noe nytt at mennesker lar seg påvirke slik at det oppstår en radikalisering som igjen gjenspeiler seg i handlinger. Det er bare å gi de rette personene makt, da blir demokratiet fraværende, og da kan det mest bestialske foregå.

Nå er det ikke noe nytt at mennesker lar seg påvirke slik at det oppstår en radikalisering som igjen gjenspeiler seg i handlinger. Det er bare å gi de rette personene makt, da blir demokratiet fraværende, og da kan det mest bestialske foregå.


Som regel begynner dette i det små, der en eller noen få tilegner seg makt, og med terror og trusler greier å legge nasjoner etter nasjoner under sine føtter. Vi trenger ikke gå så langt tilbake som til Romerriket, vi har nok av eksempler å ta lærdom av bare siden den mørke middelalder og heksebrenningen.

Makt til noens fordel

For cirka 1000 år siden ble vårt eget land kristnet. Denne prosessen foregikk i all hovedsak ovenfra og ned. Det vil si at eliten ble kristnet først. Olav Haraldsson (1015-1028) var den som gjorde kristendommen til landets offisielle religion. Den nye religionen ble brukt for å skape et religiøst fellesskap, hvor kongen inntok den øverste posisjon. Han ble den øverste leder og knyttet sammen verdslig og åndelig makt til egen fordel. Hvordan kongen og ikke minst kirken har utøvd sin makt kan i tidsepoker betraktes som en katastrofe for det som i utgangspunktet var religionens intensjon. Eksempler er jo de som ble brent levende, for at de fyrstelige trodde, eller mente at kvinnene sto i ledetråd med onde makter. På dette området har vi ikke mange lyse minner å drages med. Bare folk fikk makt, og maktutnyttelsen ikke fikk konsekvenser, var det utrolig hva folk tillot seg å gjøre selv om vedkommende holdt korset i en hånd og bibelen i den andre.

Legitimering av galskap

Det siste som vi har stilt oss hoderystende til, er radikaliseringen innenfor Islam der tolkingen av Koranen som tillot IS å drepe for fote, voldta og lemleste forsvarsløse og uskyldige mennesker, bare for at offerets tro ikke var i samsvar med ledernes tolkning av koranen. Nå er det slik at radikaliseringen har hatt utgangspunkt i andre sammensetninger som den religiøse. Hitler, en av vår tids despoter, som delegerte makt og galskap til skruppelløse nazister som med sitt regime la nesten under seg hele Europa. Pol Pot og Røde Khmer satt mindre enn fire år med makten, og tok livet av omtrent en fjerdedel av innbyggerne i Kambodsja. Mange nasjoner sto på sidelinja og nektet å gripe inn.

Parlamentarisme, mer makt til færre hender

Når parlamentarismen fikk sitt inntog i deler av norsk politikk ble det en svekking av demokratiet. Demokratiet var bygd opp med at styresettet skulle ha folkevalgte i alle utvalg og at folk viste engasjement. Vi hadde skolestyre, edruskapsnemnd, barnevernsnemnd, sosialstyre og mange andre utvalg som var bekledd med folkevalgte, det var ikke bare kommunestyrer og formannskap som var representert av folkevettet. Så fulgte en tid med effektivisering, det ble delegert avgjørelser til rådmenn, avgjørelser som egentlig skulle avgjøres av folkevalgte. Den ene reformen foran den andre ble innført, for å såkalt bedre ting som fungerte tilfredsstillende. En av grunnene var at ting skulle kunne behandles raskt og dette med folkevalgte ble en bremse i tidsforbruk og en bremse for den avgjørelsen som byråkratene var innstilt på. I mange henseender et byråkratisk ønske om å tilføre byråkratiet mer makt. Den folkestyrte politiske makten ble nå anvendt av byråkrater som ikke var strafferettslig ansvarlig for sine handlinger, lovbrudd fikk en ny benevnelse i offentlig sektor, der lovbruddene plutselig ble kalt for avvik.

Reform til besvær

Det som er en sannhet er at det er byråkrater som har jobbet frem de fleste store reformene som er blitt godkjent av politikere som ikke forsto at de avga makt til et byråkrati som tvilholdt på den makt de greide å tilrane seg. Reformen som kom i 1993 som skulle reformere barnevernet til noe av det beste som verden hadde sett, ble en fiasko. Intensjonen var bra, barna skulle slippe å sitte i en rett å vitne eller fortelle negative ting om sine foreldre. Barna skulle nå bli representert med en talsperson som skulle snakke med barnet under fire øyne, der barnet skulle få fortelle og forklare hva det ønsket og der barnet skulle kunne fortelle fritt om hva som var årsaken til hendelsen. Det skulle legges vesentlig vekt på barnets uttalelse til talspersonen. Barnet skulle også få snakke med en rettspsykolog, som i hovedsak barnevernet oppnevnte og som gav mandat til, og om hvilken områder spørsmålsstillingen skulle omhandle. Men gjerne før dette skulle barnet få ett dommeravhør, ett avhør som skulle utføres av en dommer, eller en person som var særdeles skikket til oppgaven. I disse dommeravhørene var det bestemt at barna skulle få forklare seg fritt, og det skulle ikke forekomme gjentatte og ledende spørsmål.

Intensjon og realitet

Hadde bare de som skulle utføre disse oppgaven, forholdt seg til bestemmelsene og lovens intensjoner, hadde barnevernet vært i en annen og mer positiv situasjon i dag, men dessverre hele denne gode intensjonen gled ut, og ble et verktøy for maktmisbruk og maktovergrep. Dommeravhørene ble utført av politifolk som skruppelløst stilte ledende og gjentatte spørsmål, der det var om å gjøre å få barnet til å formulere en setning som kunne brukes for å vinne frem med en omsorgsovertakelse og for politiet, en ny sak som ble oppklart. Mens barnevernet valgte advokater som skulle sikre at dommeravhørene skulle utføres etter lov om dommeravhør, advokater som stilltiende lot avhøreren stigmatisere og traumatiskere barnet på verst tenkelig måte. Nå er det slik at det er barnevernet som uhemmet kan beordre politiet til å bistå seg selv i et akuttvedtak, inkludert i tilfeller der barnevernet henter ut barn fra hjem, skoler og barnehager. Når barnevernet henter ut barn ved å bruke et akuttvedtak, uten å foreta en forundersøkelse, bryter barnevernet lov om barnevern. Det skal være fare for barnets liv og helse for at barnevernet skal kunne igangsette et akuttvedtak. Det er neppe fare for barnets liv og helse i en barnehage eller på en skole. Politiet som bistår barnevernet i slike aksjoner bryter også loven. Blod er tykkere en vann og politietatene i et fylke har nære relasjoner i mange saker også i barnevernsaker, og av den grunn er det nærliggende å tro at den enes tjeneste kan være den andre like mye verdt. For i så måte så blir ikke dommeravhørene utført på den måten som målsetningen var.

Politiet og havresekken

Ukritisk og uten forutgående undersøkelse om akuttvedtaket er berettiget, utfører politiet i samsvar med enkeltuttalelser, og som regel er det samme politikammer, som også foretar avhør av mistenkte, og mistankene kan omhandle fysisk irettesettelse eller seksuelle krenkelser. Altså det samme politi som bistår barnevernet i utførelse av lovbrudd. I mange tilfeller mistenkes nære familiemedlemmer, og mange ganger blir både den mistenkte og den antatte forulempede utsatt for rettsmedisinsk undersøkelse. Det er også normalt at det utføres beslag av familiens eie.

Et tenkt scenario

La oss anta at ingenting av dette går i barnevernets eller politiets favør, og den rettsmedisinske undersøkelsen er negativ, barnet er benektende i dommeravhørene til at noe galt har skjedd. Ja, hva da? Skal da krenkelsene mot familien fortsette, eller skal saken nullstilles og det skal foreligge en beklagelse fra det offentlige på at staten har gjort en inngripelse i familielivet som er beskyttet av menneskerettighetene. Istedenfor å prøve å danne seg et bilde om mulig uskyld, er det ikke uvanlig at barnevernet henter støtte i tvilsomme rettspsykologiske uttalelser.

Selvtilliten er større enn vettet

Innledningsvis så viser jeg til radikalisering og den påvirkning som dette har på folk og hva mennesker er villig til å tro på og er villig til å godta. En IS brud, eller nå en IS enke som ble intervjuet fra en flyktningeleir, fortalte at hun var klar over myrderiet som IS krigerne utførte, og hun syntes det var greit at disse personene ble drept for at dette var riktig i følge Koranen. Det ble ikke spurt om hun visste noe om alle jentungene og voksne kvinner som ble voldtatt av samme IS krigere. Eller var hun av den oppfatning at hennes mann som var IS kriger skulle ha det privilegiet, når han var i krig, så kunne han drepe kvinner og barn, etter at han først hadde forlystet seg med dem?

Visste den tyske befolkningen om myrderiene som nazistene utførte i de okkuperte landene? Visste det tyske folket om holocaust og konsentrasjonleirer, der millioner av mennesker ble drept?
Ga rusen av nazistenes fremgang, til å begynne med, sånn at det tyske folk mente at alle andre folkeslag ikke hadde livets rett?
Var Norges politimyndighet helt uvitende om jødenes skjebne når norske politimenn var nyttige idioter for okkupasjonsmakten, eller var politiet av den oppfatning at det var greit bare de selv og deres egne gikk fri?
Som ordensmakt så dem at jødefamiliene ble plyndret og med stor sikkerhet visste dem om jødenes skjebne etter at de ble deportert ut av Norge.

En gryende tendens?

Vi ser i dag en gryende tendens av samme virkemidler av maktens selvtekt i Norge. Bare at alt kan skje i dølgsmål, at mannen og kvinnen i gata ikke får innsyn i maktens forlystelse med menneskeskjebner som makteliten mener ikke har de samme rettighetene som dem selv, eller ikke skal kunne hevde seg som en selvstendig familie. Det er det norske barnevern jeg snakker om, et barnevern som har fått større makt enn til og med norsk høyesterett.
Barnevernet har makt over barne- og justisministeren, til og med mer makt enn statsministeren, som ikke tør å rokke ved byråkratiets dypeste diktatur. Selv om Riksrevisjonen over år og med flere ledere har kritisert det norske barnevernet, er det ikke én eneste politiker av våre 169 folkevalgte på stortinget som har så pass ryggrad at de tør å stille spørsmål om hva som foregår i barnevernet. Selv om Norge har tapt saker i den europeiske menneskeretts domstol. Selv om det skaper diplomatiske komplikasjoner mellom Norge og andre europeiske land, er det ingen politikere som bryr seg.

Ingen spørsmål og liten motstand

I Fylkesnemd og tingrett, støter barnevernet sjelden på problemer. Barnevernets advokater og psykologer kan fremme de groveste løyner, og det får fatale følger for familien som utsettes for det som kan fremstå som en moderne hekseprosess. Bortsett fra psykologens rapport gjort i barnevernets ånd, blir mange ganger dommeravhør lagt til grunn. Problemet er at det mest sannsynlig er utført på en slik måte at det ligger milevis fra det som var intensjonen om dommeravhør – Det som skulle være barnets rettsikkerhet. Alt dette kan tillates med en grunn. Det er en fullstendig taushetsplikt for det som foregår i lukkede rettsaker, der kappekledde mennesker må bøye seg for lovpålagt taushet når sakene tapes.

Uredd forkjemper

Rune Fardal og Familiekanalen er en uredd forkjemper for barns og foreldres menneskerettigheter. Det som Fardal hittil har publisert og synliggjort på Familiekanalen, er så til de grader nedverdigende for de foreldre og barn som lider under barnevernets jakt på den moderne heksa, som ikke kan sies være noe annet enn psykisk terror. Det som våre myndigheter bruker for å forsvare etatens overgrep, er å vise til tragedier der barnevernet mange ganger er en medskyldig aktør, ved ikke å ha gripet inn.

Alle har feil, bare ikke barnevernet?

Thomas-saken ble en fullstendig katastrofe for den lille gutten som mer eller mindre døde av omsorgssvikt. Et vanvidd som i aller høyeste grad måtte ha blitt registrert av flere offentlige instanser.

Glassjenta

Hva med glassjenta? En ung jente som kjempet en kamp for å få komme hjem til sin mor. Hun bedrev selvskading, rømte flere ganger, men det trigget barnevernet enda mer i kampen om å vise sin overgripende makt mot et uskyldig barn. Til sist endte det opp med, bare hun ikke kom til sin mor, så var det greit for barnevernet at hun ble et produkt av gatas parlament, med alle de negative konsekvenser som det medfølger. Hva hadde konsekvensene vært om det ble etablert kontakt mellom mor og datter? Da ville det vært en stor fare for at sannheten om at offentlige overgrep forekommer, og ville blitt etablert en gang for alle. Det kunne komme frem at en biologisk omsorg var mye bedre en den omsorgen som ble gitt fra institusjonene som barnevernet solgte glassjenta til. Uansett, så hadde tragedien for jenta neppe vært det som er resultatet i dag.

Fjellet er stort bakom åsen

Men det finnes flere saker. Hva med Alvdal saken? En av de verste hittil kjente pedofilsakene i dette landet, der det ene pedofilparet hadde en «venn» innenfor barnevernet.
Dette er bare noen få saker. Det er nesten uttømmelig med skjebner der barnevernets handlinger, men også manglende handlinger, der barnevernet fremstår som en ufeilbar overgriper. Våre politikere og byråkrater er villig til å bruke alle midler for at galskapen med barnevernet ikke skal bli avdekket. Hvor mange tragedier skal til for å rettferdiggjøre den ene saken?

Norge er den hellige jomfru?

For det offentlige Norge ser det ut for at det er bedre at utsatte barn og ungdom går til grunne i et narkohelvete enn at det offentliggjøres at Norge er ansvarlig i grove brudd på menneskerettighetene. Det ser ut for at våre myndigheter ikke bryr seg om at barn og ungdom blir trakassert på verst mulig måte, bare det offentlige Norge slipper å tiltales for sin medvirkning til overgrep som i mange tilfeller medfører død og tragedie for den det gjelder.

«Barnets beste», et offentlig skjellsord?

Det som er sannheten er at hele det offentlige hjelpeapparatet som skulle være så mye bedre en det biologiske, har sviktet på samtlige punkt. I slike saker er det om å gjøre for de offentlige overgriperne å sitte stille i båten å ha null fokus på tragedien som de har påført et uskyldig barn som bare ønsket kontakt med sin familie. «Barnets beste» begynner å bli et skjellsord, når etatens sverddragere uttaler seg.

Radikale nordmenn?

Så kan vi spørre oss selv: Er vi mer eller mindre radikalisert, når vi stilletiende aksepterer at dette får foregå? Vi stilltiende aksepterer at det er etablert en institusjon på et fraflyttet småbruk langt inne i de dype skoger i Målselv kommune i Midt-Troms. Der barn blir skilt fra sine foreldre. Barna blir passet på av en rullerende vaktstyrke 24 timer i døgnet. Stedet er så øde og forlatt at ingen mennesker vil bo der fast. Det er snakk om en turnusordning for ansatte, der dem oppholder seg på stedet en uke og har avspasering i to uker. Så kan vi stille oss spørsmålet: Hvilken sosial kontakt får et barn som bor med sine voktere, hele døgnet, 365 dager i året, bare avbrutt av transport med institusjonens bil, som bringer vedkommende til skole, og igjen blir hentet umiddelbart etter skoledagens slutt? Hvilket sosialt aspekt får de barna som utsettes for denne formen for internering som minner med om behandling av en straffange? Når disse ungdommene er fylt 18 år, er de i følge loven gamle nok til å ta vare på seg selv, og levnes derfor alene ut i samfunnet med gudende vet hvilken post traumatiske stress syndrom, og amputert biologisk tilhørighet på grunn av «barnets beste».