Hopp til innhold

Rettskraftige vrangforestillinger

Det å kritisere en yrkesgruppe som har tilegnet seg mange år med studie, er ikke enkelt. Noe som viser at selv vårt rettsvesen vegrer seg for. Uansett hvor ufornuftig en sakkyndiges uttalelse er, sett i forhold til bevisbyrden, eller rettere sagt: manglende bevis, så bøyer retten seg for den sakkyndiges mening og synsing. Vel og merke så er psykiatrien inne i store tunge rettsaker der det skal undersøkes om den mistenkte er strafferettslig tilregnelig når det er utført grove forbrytelser.

Det å kritisere en yrkesgruppe som har tilegnet seg mange år med studie, er ikke enkelt. Noe som viser at selv vårt rettsvesen vegrer seg for.


Uansett hvor ufornuftig en sakkyndiges uttalelse er, sett i forhold til bevisbyrden, eller rettere sagt: manglende bevis, så bøyer retten seg for den sakkyndiges mening og synsing. Vel og merke så er psykiatrien inne i store tunge rettsaker der det skal undersøkes om den mistenkte er strafferettslig tilregnelig når det er utført grove forbrytelser.

Tilregnelig eller ikke, er litt som vær og vind

Etter utøyatragedien ble Breivik undersøkt av fire av landets mest profilerte psykologer, der to av de mente han var strafferettslig tilregnelig og de to andre mente at Breivik ikke var strafferettslig tilregnelig. Men tragedien bevitnet alle menneskene han hadde tatt livet av og alle de som ble kvestet for livet, enten fysisk eller psykisk. For Breivik var det bare to alternativ, i og med at vi er en av mange stater som ikke har dødsstraff. Enten ble dommen livsvarig fengsel på 21 år, eller så ble det 21 år med sikring i tillegg. Om psykiatrien hadde funnet ut at Breivik ikke var strafferettslig tilregnelig, så ville hans frihetsberøvelse med stor sannsynlighet bli det samme når han ble dømt som massemorder.

Antakelser og synsing

Etter hvert så har vi fått mange domsavgjørelser som ikke legger bevisbyrde til grunn, men psykologenes antakelser og synsing. Nå er den sakkyndige psykologen fullstendig klar over
at han eller hun som psykolog også påfører mennesker andre lidelser en det som blir nevnt i den sakkyndige rapporten.

Ulovlige akkuttvedtak

Det som jeg i mange år har satt søkelyset på er barnevernets ulovlige akuttvedtak, der de setter i gang en akuttvedtak uten å undersøke om det er hold i innkomne bekymringsmeldinger. Når det i ettertid viser seg at bekymringsmeldingene ikke var berettiget, har som regel saken forlengst blitt avgjort både i fylkesnemnd og tingrett. Faktisk har det skjedd at tingretten har avgjort saker der politiet ikke var ferdig med etterforskningen.

Taktisk spill

Retten legger seg flat for de sakkyndiges uttalelser som alt for ofte består av antakelser og synsing. Den sakkyndige har før ferdigstilling av rapporten, som regel gått igjennom politiavhør, dommeravhør, uttalelser fra barnets talsperson, opplysninger fra barnas skole, barnehage og SFO. Den sakkyndige har som regel også samtale med barna og foreldrene. Når den sakkyndige ikke finner noe klanderverdig i sin undersøkelse, så greier allikevel den sakkyndige å legge fram sin rettsakkyndige rapport på en slik måte at det for sikkerhetsskyld vil være tryggere med en fosterhjemplassering enn at barn tilbakeføres til sin biologiske familie.
Den sakkyndige er som regel den siste som gir sitt vitneprov før retten trer av. Med andre ord: Det er det som retten husker best, og ikke det som ble sagt i retten to dager tidligere, når foreldrene hadde sitt vitneprov.

Barnevernets strategi

De sakkyndige vet meget godt hvordan fosterhjemsplassering fungerer, også når det gjelder foreldrenes rett til samvær med barna. De vet inderlig godt hvordan barnevernet fremlegger samværskabalen: Seks gang i året med en samværstid på fire timer – det er det som er vanlig. Protesterer foreldrene på domsavgjørelsen, eller barnevernets uriktige fremstillinger, så blir straffen redusert samvær. Det kan ikke være en eneste psykolog som er strafferettslig tilregnelig som kan mene at dette er til barnets beste. Barnevernsloven sier klart at en fosterhjemsplassering skal være midlertidig og det skal søkes tiltak som kan gjøre foreldrene i stand til å ta hand om barna. Så hva med alle tilfellene der det ikke kan fremlegges noe som tilsier at foreldrene ikke er i stand til å ivareta sine barn? Det er den sakkyndiges knefall for synsing som retten følger i de fleste tilfellene.

EMD – norsk barneverns nemesis?

Norge har nå nettopp tapt to saker i den EMD – Den europeiske menneskerettsdomstol, der det viser at samværstid og intervall som barnevernet legger opp til, ikke er for barnets beste.
I en slik sak, endret Senja tingrett fylkesnemndas vedtak fra fire timer samvær til seks timer, og det etter barnas ønske. Etter hvert som familien argumenterte mot barnevernet og rettens avgjørelse, der barnvernet hadde lagt fram usannheter og gale fremstillinger, ble samværene gradvis redusert. Det første var at besteforeldrene var uønsket å delta i samværene. Senere kom det fram at barnet hadde behov for samværstid med bare foreldrene, slik at barnets yngre bror måtte forlate samværet i to timer, fremdeles var det seks timers samvær. Så plutselig ble samværstiden med foreldrene redusert og til sist opphørte alt av samvær. I følge barnevernet var det etter ønske fra barnet. Barnevernets leder i Lenvik skrev brev til foreldrene da barnet skulle konfirmeres, med beskjed om at familien var uønsket i konfirmasjonen, ikke bare i selskapet, men også i kirken.

Kortsiktig synsing blir langsiktig skandale

Så kan en spørre seg om hvilken psykolog som er et normalt tenkende menneske som ikke forstår at barnet er påvirket av andre enn foreldrene til en slik avgjørelse, om det er barnet i det hele tatt som har ytret dette ønske? Både barnevernet og fosterforeldrene skal arbeide for et konstruktivt samarbeid med biologisk familie. I dette tilfellet har det ikke skjedd. Så får vi se om avgjørelsen i EMD kan påvirke vårt rettsapparat og barnevernet i positiv retning, eller at Norge skal bli en bananrepublikk i rettsanvendelse på lik linje med diktaturstater vi ikke liker å sammenligne oss med.

Norsk rettsvesen har blitt nåtidens summariske rettvesen

Vi kan konstatere at Norge lider av noe som kan være rettsvegring. Når det er mistanke, eller i flere tilfeller blitt klart at avgjørelsene i fylkesnemnd og tingrett er uriktige, så fordekkes det med «vi kan ikke gå inn i enkeltsaker». Alle vet at barnevernsaker består av bare enkeltsaker. Nav skandalen består også av bare enkeltsaker, men der pekte ESA på at Norge hadde undertegnet en avtale som viste at EØS reglene har forrang fremfor norsk lov. Norge har også ratifisert og godkjent den europeiske menneskeretterklæring. Og på lik linje med EØS reglene, så har avgjørelser i EMD forrang fremfor en rettsavgjørelse i norske domstoler, det gjelder også domsavsigelser i Høyesterett. Klisjeen om at ingen kan gripe inn i enkeltsaker, må nå med stor sikkerhet være utslitt på begge sider.

Granske barnevernet? Nei – hvorfor det?

Så hvorfor bøyer ikke norske domstoler seg for dom i EMD i barnevernsaker? Hvorfor setter ikke storting og regjering ned en komité som skal granske hvorfor barn kan bli dømt til livsvarig opphold i fosterhjem eller institusjoner basert på en rettsakkyndig synsing og antakelser? La meg nevne: livsvarig fengsel i Norge er 21 år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *