Staten er ikke lenger «oss», det er «dem»

Det finnes utallige mennesker som har en mening om offentlig skjevfordeling i samfunnet, der forskjellsbehandlingen er tydelig

En av slike saker er helsekjøpsaken i Lenvik, der det mildt sagt har vært uryddige forhold i tildelingen av helsetilbud i privat sektor, der sønnen til eks-rådmannen fikk tildelt en særdeles lukrativ avtale med kommunen. Faktisk så lukrativ at kommunen måtte redusere på andre lovpålagte helseoppdrag, slik som helsesøstertjenesten i skolen. Granskingsrapporten til KomRev Nord er tilgjengelig som vedlegg til en artikkel her på bondetampen, slik at den som har anledning og interesse kan lese alle detaljene i helsekjøpsaken.

Å synliggjøre overgrep i offentlig sektor

Andre som er utrettelig i sin kamp for å synliggjøre graverende overgrepsaker i offentlig sektor, blant annet Rune Fardal, som av sine motstandere har fått tittelen «hobbypsykolog». Den andre er Marius Reikerås, som også har fått en slengbemerkning som sin tittel: «Den avskiltede advokaten». Fra våre politikere, og fra våre påtalemyndigheter er det snakk om å kriminalisere uttalelser som kan oppfattes som hatytringer, eller benevnelser som bevist prøver å virke nedsettende om andre personer. Reikerås er en mann som har kjørt saker mot den norske stat og vunnet. Blant annet så vant han saken for Nordsjøldykkerne, der staten måtte betale erstatning til dykkerne som mer eller mindre ble lurt til å sette livet til, og flesteparten som overlevde, fikk store helseproblemer. Skal nå våres ytringsfrihet knebles med å kalle det hatytringer så kan vi trygt si: «North Korea, here we come».

unnfallenhet, som perler på ei snor

Fra tidligere vet vi at staten ønsker ikke innblanding av utenforstående når staten selv, med storting og regjering har tatt sine beslutninger, eller ønsker å dekke over handlinger som det offentlige hadde ansvar for, der det ble utført lovbrudd. For oss som har fått noen år på baken så husker vi tragedien på Grytøya i sør-Troms, da et militært passasjerfly, med sivile mennesker kolliderte med en fjelltopp. I denne saken ble det bestemt at saken skulle lukkes, og det gikk 30 år før den ble offentliggjort. Saken hadde ingen militær betydning, eller hadde noe med landets sikkerhet å gjøre. Lokket ble lagt av en eneste grunn: De som var ansvarlig, skulle ikke kunne stilles til ansvar for sine gjerninger eller sin unnfallenhet. For dem som tok bestemmelsen, så viste dem at etter 30 år så var alle ansvarlige avgått med døden.

Ytringsfrihet, men hvor lenge?

Dessverre har det blitt slik, selv om vi fortsatt har ytringsfrihet i landet, så skal de som ytrer seg mot offentligheten knebles, og fratas sine lisenser, eller henges ut som mennesker som ikke vet hva de snakker om. Einar C. Salvesen er en spesialist innenfor psykologi og har på likhet med Fardal og Reikerås vært en person som har kritisert det norske barnevernet. Ikke minst har Salvesen kritisert sine yrkesbrødre som utfører tjenester til det norske barnevern, enten som sakkyndig dommer i fylkesnemnd, eller som sakkyndig dommer i tingretten, eller at det er disse psykologene som står for det rettspsykologiske utredningen. Salvesen har konfrontert mange av sine kollegaer om at deres uttalelser som fremkommer i utredninger og rapporter, ikke medfører riktighet. Det svaret som Salvesen får, når han får svar, er: «Om de som psykolog ikke skriver det som barneverntjenesten ønsker, så blir de uten arbeid».

Rune Fardal har med sin Familiekanal reist land og strand rundt og intervjuet mødre og fedre etter at familiene har kommet i konflikt. med barneverntjenesten Det er grelle historier som blir fortalt om fremgangsmåten som barneverntjenesten benytter seg av, der politiet lar seg misbruke i barneverntjenestens skrekkfortellinger om vold og seksuelle overgrep. Der gjentagende at fakta ikke har blitt undersøkt, der sedvanen om at barneverntjenesten alltid har rett, blir det avgjørende, og der barnets ønske, eller barnets forklaring ikke blir vektlagt.

Det ser ut som at instansene fylkesnemnd og tingrett, som skal etterprøve barneverntjenesten er programmert på autopilot av tankerekka til barneverntjenesten og dens advokater og psykologer. Fylkesnemnd som forvaltningsorgan og tingretten som et rettsorgan mangler fullstendig vilje og viser liten forståelse for å bryte med den inngrodde sedvanen.

Synsinger og antakelser

Advokater, og psykologer forsvarer seg med: «Vi legger bare frem våre synsinger og antakelser. Det er retten som dømmer». En handling som kan sidestilles med dette, er det Pilatus ble mest kjent for. Vi har et Storting og en regjering som tror at bare det blir tilført penger til barnevernet, så løses alle problemer. Med andre ord: Dansen rundt gullkalven fortsetter. Fylkesnemnda og tingrettens sammensetning i barnevernsaker har blitt slik at avgjørelsen til administrator og fagdommeren er gjengangere. Barneverntjenestens utvalgte psykologer, enten den som skriver den psykologiske rettsrapporten, eller den som sitter som fagdommer i fylkesnemnd eller tingrett blir hørt på. Da nytter det lite hva legdommeren mener, om avgjørelsen blir avgjort med disens, så er det flertallet som får rett.

Hanne Renland som titulerer seg som spesialist i barne- og ungdomspsykologi skrev en psykologisk rettsrapport som var fatal. Det er nærliggende å tro at denne rapporten var et bestillingsverk fra daværende leder for barneverntjenesten i Lenvik, Bente Johnsen Karlsen. Ser man på lensmannsetatens håndtering av den samme saken, både under handlingen og den videre etterforskningen, er det ingen problem å sitte igjen med tanker om at dette var en rapport som også var ønsket av Lenvik lensmannskontor.

Statens kriminalitet

Det som skjer innenfor barneverntjenesten er noe av den verste form for kriminalitet som utføres i dette landet. Det er et lukket rettsregime, der utøverne påberoper seg taushetsplikt på grunn av utsagnet «til barnets beste», samtidig som det i realiteten utføres offentlige overgrep mot de samme barna. Det nytter ikke om foreldre og søsken fremlegger saken i full offentlighet og påviser familiens uskyld. Våre offentlige organer nekter å uttale seg, og de nekter å ta realiteten innover seg. Taushet som de påstår er for å skjerme det barnet. Det barnet som de urettmessig har frarøvet sin biologiske identitet. Om familien kjemper for sine barns rettigheter, blir dette møtt med straffetiltak, slik som redusert samvær og til slutt samværsnekt.

Barnets beste

I dag kan vi nesten sammenligne barneverntjenesten med en ekstrem religiøs sekt, der ledernes ego veier mer, fremfor det som opprinnelig var intensjonen, «barnets beste». Det å forlate barneverntjenesten er omtrent det samme som å forlate Jehovas vitne, du blir utstøtt fra menigheten, og det er få og ingen venner på utsiden. Det er ikke bare det at rettssystemets behandling av barnevernsaker er en juridisk katastrofe, faktisk er det så altomgripende at det også er et alvorlig helseproblem.

44 tusen millioner!

Det nevnes heller ikke noe om de 44 milliardene, altså førtifire tusen millioner som barnevernet koster landets skattebetalere. Jens Olsen fra partiet Rødt i Tromsø sa en gang: «makt gjør at man blir blind». Barneverntjenestens makt, iblandet astronomiske pengesummer gjør ikke etaten bare blind, men døv og arrogant. Om blindhet og døvhet er smittsomt så har de folkevalgte i våre kommuner, fylke og storting og i regjering, forlengst blitt påført en smittsom sykdom som det ikke finnes noen medisin for, bortsett fra å forlate sine taburetter som de ikke er spantet for å ha tilhold på. Barneverntjenestens har utviklet seg til å bli et et stort samfunnproblem og er innfløkt og vanskelig å få innsyn i. Problemet er i høyeste grad eskalerende og utvikler seg i takt med de økonomiske ressursene som blir tildelt etaten med en urovekkende stor makt og manglende evner for å forstå etatens formål og dens opprinnelige retningslinjer.

Det nytter lite å skifte politisk farve så lenge embedsverket blir dyrket som en avgud av våre politikere. Nylig var Ap med sin statsministerkandidat, Jonas Gahr Støre og proklamerte: «Om bare sosialistene kunne få komme til makta så skulle det ikke mangle på midler til en allerede overbelastet barnevernetat». En etat som allerede bader i skattebetalernes penger. Når barneverntjenestens fremferd er slik at det skaper diplomatiske konflikter mellom Norge og andre europeiske land, bør våre politiske ledere forstå at det brenner. Eller er det slik at Støre i lag med alle andre politiske ledere har en form for kunnskapsallergi, eller er det rein fascistisk tenking, at vi er så fordømt mye bedre enn alle andre? Evner ikke våre politikere å forstå at Norge allerede har tapt mange barnevernsaker i den europeiske menneskerettsdomstol?

Vår statsmakt fremstiller Norge for resten av verden, der menneskerettighetene liksom blir ivaretatt på best mulig måte. Resultatet er noe helt annet. Korrupsjon i stor skala blir ikke gransket av politi eller statsadvokatembedet, selv om det foreligger beviselige rapporter, der også rådmann og kommuneadvokaten innrømmer lovbrudd i offentlig forvaltning, alt skal forties til døde, selv om bare et av flere lovbrudd koster en liten kommune nesten 15 millioner. Det er tillat å spørre våre politiske ledere på alle nivå. Er Norge forenlig med rollen som en rettstat og som det glansbildet som Norge fremstilles som? All den tid det fremkommer grove lovbrudd utført av barneverntjenesten i nesten samtlige kommuner i landet. I tillegg kommer korrupsjon i offentlig forvaltning der ledere forfordeler til venner og familie.

Del på:

Facebook

Twitter