Hopp til innhold

Valgflesk, lovbrudd, skatter og avgifter

Som mennesker har vi forskjellige oppfatninger av hva som er rett og riktig. Alt sett fra det økonomiske ståsted som vi til en hver tid befinner oss, men det som blir overskygget i valgkampens hete, er alle overgrep som våre politikere og byråkrater utfører og som vi stilletiende godtar.

Som mennesker har vi forskjellige oppfatninger av hva som er rett og riktig, alt sett fra det økonomiske ståsted som vi til en hver tid befinner oss. Men, det som blir overskygget i valgkampens hete, er alle overgrep som våre politikere og byråkrater utfører og som vi stilletiende godtar.

Valget handler om økonomi for de fleste

I disse valgtider er det mange ting som er av interesse, for den enkelte og som regel den økonomiske belastningen som politikk vil ha for seg og sine. Barnetrygden har stått uregulert snart i et kvart hundre år, mens prisstigningen har vært mangedoblet i perioden, spesielt boligprisene. Men for mange pensjonister og høytlønnede er dette en sak som har liten interesse. Nedleggelsen av Andøya flystasjon har stor betydning for området Andenes og selvfølgelig alle arbeidsplassene som er et resultat av aktiviteten på Andøya flystasjon. Ut i fra et lokalt perspektiv, er denne aktiviteten like viktig som fiske i et fiskerisamfunn. Kampen om infrastrukturmidler for de som sender sine ferdige produkter ut i verden er av stor betydning, der varene skal komme på verdensmarkedet så skånsomt og hurtig som mulig. Alt dette og mere til er tema i et kommunevalg, som også er et fundament til kommende stortingsvalg.

Skatter og avgifter, to sider av samme sak

Bare dette med en barnetrygd som har stått uregulert, mens prisstigningen har vært enorm. Er det rart at folketallet av etniske norske har en tilbakegang. Kravmentaliteten til storsamfunnet har vist ingen grenser. Vi betaler inntektskatt av våre lønninger, vi betaler en fjerdedel i moms for boligen vi anskaffer oss, men enda er dette ikke nok. Vi må betale eiendomsskatt for å bo i egen bolig som har kostet svette og blodslit. For barnefamilier er det et nødvendig onde at begge foreldrene er i fullt arbeid. For de som bor i grisgrendte strøk, må ha to biler. Ikke bare for å komme til jobb, men også for å transportere ungene til de forskjellige aktivitetene. Og selvfølgelig er bilen den største melkekua til staten. Det er liksom ikke nok med avgifter og skatt i diverse former når bilen kjøpes, det er drivstoffavgift, veiavgift og det som har grepet om seg i de senere år er bompenger.

Alt eller ingenting

For de familiene der foreldrene har en inntekt som er på cirka kr 600 tusen og mere, er ikke økonomiske utfordringer de største. Hus og hjem koster omlag det samme eller litt mere enn den samlede inntekt, cirka halvannen til to millioner. Lavinntekts-familiene som tjener cirka en fjerdepart, er det mange av. Våre politikere, verken sentralt eller lokalt legger hodet i bløtt for å finne en rettferdig fordeling av samfunnets goder.

Klasseforskjeller

Så kan vi som en av verdens rikeste nasjoner stille spørsmål om hvorfor det er blitt så store klasseforskjeller i dette landet. Våre politikere og våre miljøorganisasjoner roper over seg om klimaproblemet og miljøforurensninger, der gamle biler får skylda for å være verstingene. Men hva hjelper det når barnefamilier, som egentlig skulle være eiere av nye, trygge, miljøvennlige biler, må kjøre rundt i biler som forlengst har passert gjennomsnittlig levealder, og er moden for skroting.

Fanden vil ha mer

Hvorfor trenger Norge et byråkrati der omlag en tredjedel av lønnsmottakerne er ansatt i offentlig sektor? Hvorfor trenger storparten av byråkratene en årslønn som overstiger 700 tusen, mens en pendlende bygningsarbeider med store bilutgifter ikke tjener mere enn 400 tusen i året. Men dette er ikke det verste. Hvorfor og hvordan skal en minstepensjonist overleve med en pensjon som ligger langt under 200 tusen pr år, når byråkratene og for så vidt politikere mener at de må ha rundt en million i årslønn for å forsvare sine levekostnader og avgiftforpliktelsene som de selv har pålagt folket.

Avgift og avlat

Miljøavgiften har like lite innvirkning på miljøet som avlaten en gang hadde på synden, det eneste avlaten bidrog med var inntekt til en umettelig kirke og et kravfullt presteskap. Det samme er det med miljøavgiften, det er tillatt å forringe miljøet, om man bare betaler for ugjerningen.
En annen ting er at slike miljøavgifter burde øremerkes og brukes til utbygging av en infrastruktur som forbedrer miljøet, for alle trafikanter. Før oljealderen var Norge et av Europas fattigste land, der storparten av folket bodde på landet og der småskalajordbruk var eneste alternativ for å overleve. Forurensingen var kanskje verre da enn i dag. Folk bodde i dårlige hus, der det måtte fyres med ved, torv og kull både i hus og fjøs.

Godhetstyranni og krig

Forskjellene i levestandard til folket i et av verdens rikeste land, er på grunn av at våre rikspolitikere har vist sin storhet med å dele ut milliarder til blant annet regnskogsfondet, uten at det kan vises til at regnskogen har fått bedre kår. Vi har deltatt i internasjonale kriger, uten at de landene som vi var i krig mot, har ikke fått det bedre, og det verste de hadde ikke en gang fornærmet Norge eller vårt styresett. Et grelt, men godt eksempel: Bombingen av Libya. Gaddafi holdt styr på sitt folk selv om fremgangsmåten kunne være lite demokratisk, sett med norske «demokratiske» øyne. Norske jagerflygere sto for presisjonsbombingen av Gaddafis palass og bidrog til at mobben fikk tak i Gaddafi, og avrettet han på en bestialsk måte. Var det galt i Libya under Gaddafis regime, så er det på ingen måte noe bedre nå. Denne handlingen må Norge nå bidra med å betale for, både i oppbygging, om det lar seg gjøre med gjeldende styresett, og at vi som nasjon må forplikte oss i flyktninghjelpen.

Fint skal det være…

Dette med penger og pengesløseri er et resultat av en uansvarlig økonomisk politikk. Som oljenasjon så ser det ut for at enkelte har det som onkel skrue, de bader i penger. Men for familier og barn som må lide under ulovlige vedtak og handlinger fra barnevern, og et skakkjørt rettsvesen, er det mulig at sammenligningen for dem er som å leve under Gaddafis jernhæl.