Hopp til innhold

Barnevernet og EMD

Barnevernet og EMD. Norge har tapt mange barnevernsaker allerede i den europeiske menneskeretts domstol (EMD) og flere tap vil med stor sikkerhet bli bokført.

Norge har tapt mange barnevernsaker allerede i den europeiske menneskeretts domstol (EMD) og flere tap vil med stor sikkerhet bli bokført.


For det norske folk er dette en seier mot byråkratiets overgrep. Det norske rettsvesen har spilt fallitt med å ivareta innbyggernes menneskerettigheter. For den norske statens anseelse har storting og regjering skjemt ut Norge, et bevis på at demokratiske rettigheter blir overstyrt av et byråkratisk diktatur som ikke evner å se lovens intensjoner.

35 barnevernsaker i EMD

Over 35 barnevernsaker føres av EMD mot lille Norge er uhørt mange saker, og dette fra et land som har speilet seg selv som et glansbilde i rettsvern og til ivaretakelse av egne og andre lands borgere. Det som EMD dømmer Norge for, er bare en liten del av bruddene som barnevernet og den norske stat, via sitt rettsapparat feilaktig dømmer barn og foreldre for. Nav-skandalen er bare et pust i sivet i forhold til det barn og foreldre må gjennomgå etter fatale rettsprosesser i barnevernet.

Brudd på brudd

Sannheten er at barnevernet har brutt det meste av paragrafene i lov om barnevern. Det som EMD tar opp er loven som sier at en omsorgsovertakelse skal bare være midlertidig og det skal arbeides for at foreldrene skal bli i stand til å ivareta barnet/barna. Alt dette handler om barnets rett til å bli hørt og barnevernets plikt til å følge opp både barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse.
Et viktig element i en prosess som skal danne grunnlaget for en tilbakeføring til biologisk familie er samværene mellom barn og foreldre. Mengden av samvær er ikke fastsatt verken i lov eller i forskriftene. Det er opp til fylkesnemnder eller domstolene å fastsette samværenes mengde og lengde, som skjer etter ønske fra barnevernet. Med den sterke begrensningen i foreldresamvær får barna samvær med foreldrene 24 timer av årets 8760 timer. Dette er resultatet av at det blir fastsatt seks samvær á fire timer pr år. Noe som på ingen måte bygger opp om en tilbakeføring til biologiske foreldre, heller tvert imot.

Lettvint ukultur i rettsvesenet

Det som er helt sikkert er at EMD sine avgjørelser i barnevernsaker er omfattende og detaljert. Det er ikke bare for vanlige mennesker å sette seg inn i lovens intensjoner og det som har vært lovgivernes hensikt med loven og det som er blitt byråkratiets avgjørelser. Til trøst for oss alle andre, uten juridisk utdannelse, er det avgjørelser i vårt høyeste rettsystem som har feilet. En form for lettvint ukultur som har tillatt å tråkke opp egne stier mellom lovens intensjoner. I de aller fleste barnevernsaker har barnevernet brutt loven om barnvern, fra paragraf 1, og helt til siste paragraf. Brytes det en paragraf i barnevernloven, så får dette følger for videre saksgang for alle andre lovhjemlene som brukes i saken.

Sak på sak

EMD har dømt Norge for blant annet norsk rettsvesens feil i adoptivsaker, der storkammeret har pekt på barnevernets manglende tiltak for å sette foreldrene i stand til – eller for i det hele tatt – ikke har undersøkt om foreldrene var i stand til å kunne ivareta omsorgen for egne barn. Det kan vises til Lobbensaken, der barnet ble tatt like etter fødselen og adoptert bort. Det som er det faktiske forholdet er at når vi blir født så følger det ikke med en bruksanvisning verken til foreldre eller barn. Fra naturen er vi utstyrt med en hjerne som utvikler seg i takt med oppgavene som livet gir oss. Det er ikke slik som enkelte psykologer fremstiller foreldre. Ta for eksempel Svanhildsaken, Påstand: At foreldre ikke er i stand til å følge opp barna når de kommer i skolepliktig alder. Hvordan vårt rettsystem kan tillate slik psykologisk svada er vanskelig å forstå.

Flere tusen saker

Det er med stor sikkerhet flere tusen barnevernsaker fra Norge som burde ha blitt behandlet i EMD. En av grunnene er den skjevfordelingen mellom den private og den offentlige part. Den offentlige part sitter med ubegrensede midler som pøses inn i sakene, det gjelder seg ikke minst advokater og psykologer som får et ubegrenset tidsforbruk på å utrede og innhente mer eller mindre nødvendige opplysninger i saken. Mens den private part blir beskåret med et minimum av advokatpris og tidsforbruk. Ønsker den private part «foreldrene» en sakkyndig uttredelse av saken, utført av en psykolog eller en rettsakkyndig jurist, så må dette betales av egne midler. Det er på dette området at rettsikkerheten får en alvorlig slagside, den som ikke har tilgang på en sakkyndighet som kan koste flere hundre tusen, stiller svakt, selv i en rettssak der der jussen er intakt. En annen ting er at private uttredelser ikke blir vesentlig vektlagt i det norske rettsystemet.

Mer jobb til EMD?

Så har vi den delen av barnevernsaker som EMD ikke har sett på, ennå. Det dreier seg om alle gangene der barnevernet griper inn uten at det er foretatt en undersøkelse etter en innkommet bekymringsmelding. Selv om bekymringsmeldingen ikke hadde sin berettigelse så setter barnevernet inn utrolig styrke for at en omsorgsovertakelse skal bli langvarig og gjerne til barnet blir voksen. Det har hendt seg flere ganger at barnevernet ber om assistanse fra politiet til å ta ut både barn og foreldre fra hjemmet. Om det da viser seg at bekymringsmeldingene ikke har sin berettigelse, så er lovens plikt om forundersøkelse brutt. Da ofrer både politi og barnevern barnas rettighet til biologisk tilknytning for å dekke over sine egne lovbrudd. Politiets har innkriminert seg selv og blitt en part i saken.

Trenering av etterforskning

Det er ingen nyhet at politiet trenerer egen etterforskning når det viser seg at grunnlaget til akuttvedtaket ikke var til stede. Det har skjedd at etterforskningen hos politiet har tatt halvannet år eller mer, der barnevernsaker har blitt pådømt i tingretten, og det før politiet var ferdig med etterforskningen. Det har også hendt at etterforskningen blir liggende i flere måneder hos statsadvokat før den blir sendt til riksadvokat, der saken blir henlagt.

Statens lovbrudd er til de grader mer alvorlig enn individets lovbrudd

Dessverre er det nok mange slike saker der barnevern og politi har forbrutt seg mot barnevernloven. Der mekanismer både i politi og rettsapparatet blir brukt bevist for at paragraf 4-21 kan komme til anvendelse. Det som fremkommer i Lobbensaken er at EMD stadfester at Norge bryter menneskerettighetene med blant annet å bruke paragraf 4-21. Det er barnevernet som skal påse at kontakten mellom barn og foreldre er så mangfoldig at verken barnevern, fylkesnemnd eller rettsinstanser kan bruke slike argumenter. At barn har fått en slik tilhørighet i fosterhjemmet eller på en institusjon, er et lovbrudd av barnevernet. Med barnevernets løgn, argumenter og misbruk av paragraf 4-21, bryter Norge menneskerettighetene. Det har EMD fastsatt.

Det som sant er: Det er den norske stat, med dens storting og regjering, som ikke er i stand å ivareta sine plikter og sine borgere.