Det er ingen tidligere regjeringer som har hatt et større forbruk av ministrer som Solberg‑regjeringen, spesielt justis- og fiskeriministrer har vært en forbruksvare.
Det er ingen tidligere regjeringer som har hatt et større forbruk av ministrer som Solberg‑regjeringen, spesielt justis- og fiskeriministrer har vært en forbruksvare.
Nå er det sikkert også slik i en regjering som det er alle andre plasser i samfunnet, at ingen kan sikre seg mot en utro tjener. Vi har noe som heter å bli fartsblind, der vi trekker paralleller fra bilkjøring. Det hender at våre politikere blir politisk fartsblind slik at de tar seg til rette til fordel for egen vinning.
Politikerforakt
Noe som skaper politikerforakt er at representanter som har fått velgernes tillit, en tillit som setter folkevalgte i stand til å fastsette egne lønns- og pensjonsregler, men også til å skrive falske reiseregninger. Dette er ikke mindre enn svik og svindel. Men hvor blir det av disse svindlerne etter at ugjerningen er avslørt? Jo de sitter fremdeles på sine taburetter med samme lønn som før og får fortsatt opparbeidet seg en solid stortingspensjon.
Der demokratiet feiler
Når det gjelder våre ministre så er det ingen av de som er folkevalgt til taburetten, det er statsministeren som velger etter eget skjønn sine medarbeidere i regjeringen. I enkelte tilfeller så faller valget på personer som har vakt en viss populisme hos velgerne. Det var nok mange som undret seg den gangen statsminister Jagland valgte en kriminalforfatter til justisminister, en person som avslørte at hun hadde meldt seg inn i partiet klokken halv fem den dagen hun fikk tilbudet om stillingen som minister. Det første den nyvalgte justisministeren gjorde i sitt embete, var å proklamere en flyktningpolitikk som gikk på tvers av AP sitt partiprogram. Dette er et eksempel på at en statsminister kan velge populistiske personer som er politiske analfabeter til å bestyre et departement.
Vi alle gjør “dumme” ting, men eliten slipper unna med en pekefinger
Når en minister tror at vedkommende sitter så trygt på sin taburett at han kan tillate seg å utføre gjerninger som beriker vedkommendes begjær og ikke rette seg etter demokratiets retningslinjer og etikk, så får statsministeren også oppgaven å avsette vedkommende. Slik var det med ministeren som tok med elskerinna og tjenestetelefon med sensitive opplysninger og reiste til Iran. Han måtte forlate sitt embete. En viss undersøkelseplikt og opplysningsplikt bør det komme fra statsministerens kontor også. Uforskyldt eller ikke. Å ansette en fiskeriminister som har en drøss med offentlige lønnsposter og etterlønninger skaper ikke tillit blant velgerne. Om regjeringen står han av, på vaklende føtter, så er det en tragedie for den som må gå.
Det byråkratiske diktaturet
Det som er en kjensgjerning er at det er embetsverket som styrer departementene, ministeren sitter som en frontfigur og fremmer byråkratenes meninger. Det er bare der ministrene tabber seg selv ut at statsministeren får oppgaven med en ny runde ved kongens bord. Barne- og familieministeren, Kjell Ingolf Ropstad sitter trygt på sin taburett så lenge han taler embetskvinner og menn etter munnen. At Norge blir dømt i barnevernsaker på løpende bånd for brudd på menneskerettigheter i EMD ser ut for å prelle av Ropstad som vann på gåsa. Han er ikke en gang i stand til å besvare media på konkrete spørsmål. Da forteller han heller om partiets retningslinjer for abort.
Skinndemokratiet
Så er det alle valgene som Erna har gjort av personer som ikke har holdt mål for den oppgaven de har blitt tildelt som minister. Det som er en kjensgjerning er at Norge skal styres av folkevalgte og de folkevalgte får sine stemmer fra folket, men ingen av våre ministrer er folkevalgt, eller har fått sitt embete på grunn av mottatt stemmetall. Med stor sikkerhet blir ministrene valgt der hvor statsministeren får størst lojalitet for å holde regjeringen samlet.
Når en minister må gå for at vedkommende har reist til andre land med sensitive opplysninger på sin tjenestetelefon har vedkommende ikke forbrutt seg mot noen enkelt person. Det samme er det med ministeren som mottok uberettiget etterlønn, vedkommende hadde heller ikke forbrutt seg på noen enkeltmenneske, men tillitsbruddet var desto større.
Tillitsbrudd er ikke ok, men menneskerettsbrudd er tydeligvis det
Derimot har vi mange ministrer som i en årrekke har forbrutt seg mot landets innbyggere, den siste er Kjell Ingolf Ropstad. Ropstad er en person som ikke evner å se realiteten i enkeltsaker som har fått katastrofale følger for barnefamilier landet over. Det ser ut for at barneministeren ikke forstår at Norge bryter menneskerettighetene og at Norge er et av de verste land på dette område. En skulle formode at en minister ville reagere når den ene dommen etter den andre i EMD går i Norges disfavør. Når kritikken mot barnevernet hagler, viser Ropstad et søndagsansikt, der han smilende forteller at det er fem punkter, eller lover i barneloven som skal forandres. Det ene er at barnevernet skal ha omsorgen for barna til de er fylt 21 år.
Når man ikke har forstått
Det er en fundamental avsporing fra problematikken, enten med vilje eller manglende forståelse for hva som skjer ute i nesten samtlige barnevernetater i dette landet. Nå skriver media om Edvin Bolstad som ble fratatt barna sine på grunn av “evneveike” barnevernskonsulenter, men det som er enda verre er at galskapen får passere gjennom fylkesnemnd og rettsapparatet uten at noen innser at familien er utsatt for det ene lovbrudd og overgrep etter det andre.
Alle ministre har et personlig ansvar som fravikes
Det er ikke bare Samnanger barnevern som har opptrådd i strid med både FNs barnekonvensjon, barnevernsloven og god forvaltningsskikk. Over barnevernet er det en ansvarlig kommuneadministrasjon som består av kommunalsjef, rådmann og ikke minst ordfører. Alle disse menneskene har en plikt til å se til at underliggende etater forholder seg til det lovverket etatene skal styre etter. Som minister så har Ropstad ansvaret for barnevernet i sin helhet, også innbefattet fylkesnemnder som har en undersøkelsesplikt for å kartlegge saken også fra foreldrenes side.
Et rettsapparat som svikter de som behøver det mest
Når det gjelder rettsapparatet så har også dommere plikt til å foreta de samme undersøkelsene og ikke bare dømme etter barnevernets fremførte indisier. På dette området hviler ansvaret på justisministeren som skal se til at rettsprosessene med undersøkelsesplikt blir fulgt.
Regjeringens falitterklæring
Etter alle EMD dommene mot Norge og beviselige brudd på FNs barnekonvensjon så er det tydelig at det er to ministrer som ikke fungerer slik de skal. Den ene er barneministeren og den andre er justisministeren. Evner ikke Erna Solberg som statsminister å påse at ministerne i regjeringen ikke har de egenskaper som skal til for å styre sine departement, så må også Erna bli fjerna som statsminister. Det er et paradoks at ministrer må forlate sine embeter når de har utført gjerninger som ikke er i samsvar med regjeringens forståelse, men når en minister ikke bryr seg om folket som blir ofret på grunn av menneskerettighetsbrudd, er det på tide at deres overordnede, ja selve statsministeren tar grep, eller avtrer.
Når styringa går mot folket
Når vi i Norge er kommet dit hen at mindre en halvparten av innbyggerne har tiltro til barnevernet og Norge i tillegg har blitt dømt for brudd på menneskerettigheter av en internasjonal menneskerettsdomstol er det noe fundamentalt galt med vårt styresett. Når regjeringen med sin minister Ropstad proklamerer høyere utdannelse og mere folk i barnevernet er det som å helle bensin på bålet. Så lenge det samme grunnlaget blir brukt som mal så fortsetter menneskerettsbruddene, bare med mere folk, så vil lovbruddene eskalere. I Norge har vi en kommune som har tydelig vist at man kan få det til. De har en nedgang i omsorgsovertakelser og bruken av akuttvedtak. Det er på tide at Ropstad viser ydmykhet og lærer av denne kommunens behandling av mennesker, og ikke som nå – å ansette flere bødler.
