Barnevernet er en sektor som har forårsaket enormt mye sorg og elendighet for mange småbarnsforeldre og deres familier.
Barnevernet er en sektor som har forårsaket enormt mye sorg og elendighet for mange småbarnsforeldre og deres familier.
En av grunnene er at noen i barnevernet mener at det er bedre med ti fosterhjemplasseringer – på feil grunnlag, enn én for lite.
Hva skjuler taushetsplikten?
Barn har jo evnen til å tilpasse seg. Og hittil har barnevernet brukt taushetsplikten for alt den er verdt til å skjule sine feilvurderinger. Taushetsplikten er ikke lenger for barnets beste, men for å dekke over de overgrep som er mer regelen enn unntaket, utført av barnevernspedagoger og etatens ledelse.
Barnevernet gir næring til bygdedyret
Det mest riktige i saker der barnevernet henter barn med et oppbud av politi, om det er natt eller dag, om det er fra hjemmet, fra skolen, eller barnehage, så burde det være full åpenhet om grunnen til pågripelsen og bortføringen. For folk som har et hode som brukes til andre ting enn å kun ha lua på, så vet man at i barnas oppvekstmiljø kappes jungeltelegrafen og bygdedyret om spredning av bisarre nyheter.
Feil og tillit henger ihop som skjorta og ræva
Alle forstår at det ikke bare er barna som blir tatt. Foreldrene blir hanket inn til politiet der de må svare på beskyldninger som barnevernet har surret sammen i en surrealistisk floke som ikke har rot i den virkelige verden. Det verste med et akuttvedtak er at politiet lukker øynene og tar alt som barnevernet sier for god fisk, og som selges videre inn i rettsystemet. De vurderer ikke grunnlaget for en så alvorlig handling som å ta barn fra foreldre, og det uten lov og dom, eller en lovpålagte forundersøkelser. Politiet er så inhabil i sin etterforskning som det overhodet går an å bli. Når barnevernet med hjelp av politiet tar seg tilrette og med det og knyter nok et lovbrudd til seg, er det ingen i etatene som er så voksen at de kan beklage feilene. Da settes det inn advokater og rettsakkyndige psykologer som har spesialisert seg på å bake inn løgnene og feilvurderinger som nødvendige avgjørelser, og som fylkesnemnd og rettsvesen kjøper uten å blunke.
Etterforskning, kun på barnevernets premisser
Politietterforskning som tar mellom ett og to år, medfører at barna forblir i fosterhjem uten grunn. Mange barn, kan hende de aller fleste, blir påført posttraumatiske stress lidelser. Alt for mange driver med selvskading og truer med å ta sitt sitt liv, og mange barn tar selvmord, det viser statistikkene som den norske stat skjuler for offentligheten.
Staten fornedrer egne borgere
Selvmord blant foreldre som blir utsatt for barnevernets vrede er ikke noe uvanlig. Groteske beskyldninger, jungeltelegraf og bygdedyret hauser opp fornedrelsen av foreldre som mangler sidestykke i ondskapsfull handling.
En mor fortalte om belastningene etter barnevernets akuttvedtak: «Da det sto på som verst, hadde jeg da visst at det skulle gå så lang tid før jeg fikk barna hjem, hadde jeg ikke vært i livet i dag.»
Ut over alle selvmordene som et kynisk statsapparat er en stor bidragsyter til, har vi alle foreldre og besteforeldre som ikke greier belastningene med at barn og barnebarn har kun blitt et bilde på veggen, og som ender opp i et psykisk uføre.
Tilrettelegging av elendighet satt i system
Når vår statsminister har en nullvisjon om selvmord, så begynn med statens overgrep mot landets mest utsatte befolkning, og ikke aller minst de barnefamiliene som behøver hjelp, ikke straff.
Hvor mange barn og ungdommer har ikke bukket under etter at barnevernet har plassert barn og ungdom på institusjoner som har fungert som rene narkoreder der tenåringer dør av overdose. Staten tilrettelegger for selvmord, utført i full offentlighet. Det ser ut for at det viktigste for statsapparatet og våre ministrer, er med hevet hode å avvise urett som begås i et pillråttent barnevern.
