Hopp til innhold

Et politisk kvantesprang

Endelig er det et politisk parti som forstår at barnevernet i Norge er på ville veier. For Senterpartiet vil det med stor sikkerhet bli en berikelse når partiet reiser forslag om en uhildet gransking av barnevernet.

Endelig er det et politisk parti som forstår at barnevernet i Norge er på ville veier. For Senterpartiet vil det med stor sikkerhet bli en berikelse når partiet reiser forslag om en uhildet gransking av barnevernet.


Det er heller ingen hvem som helst i partiet som står bak forslaget om en gransking. Heidi Greni Torpe, Liv Signe Navarsete, Per Olaf Lundteigen, Sigbjørn Gresvik og Åslaug Sem-Jacobsen. Alle har lang fartstid i norsk politikk.

Historien gjentar seg, dessverre

Norge har aldri vært god på barnevern, selv om vi som nasjon slår oss på brystet og viser til at vi har sanksjonert FNs barnekonvensjon og innførte reformen med fylkesnemnder i 1992. Helt frem til 1955 hadde vi Bastøya som fungerte som en arbeidsanstalt for barn og ungdom. Skrekkscenariene er filmatisert i «Kongen av Bastøy». Om ikke det var nok, så ble barn satt bort til folk som trengte billig arbeidskraft. Det fins enda mennesker som forteller at de ble leid ut fra barnehjemmet, til gårder der de ble satt til å måke møkk når bonden skulle tømme fraukjelleren.

Gjemt og glemt?

Etter hvert kommer glemselens slør som en befrielse over en feilslått barnevernspolitikk som er fremvist som et glansbilde. Historiene om alle overgrepene av forskjellig art som både gutter og jenter ble utsatt for på barnehjem som ble driftet av forskjellige misjonsselskap er det mange av. Reformen som skulle endre på alt dette ble innført med et fagert løfte om at det ikke skulle mangle penger for å sikre et forsvarlig barnevern i fremtiden. Et gammelt ordtak heter slik «penger er verdens fordervelse». Der det er mye penger gror det opp mye faenskap, og det er heller ikke noe unntak i barnevernet. I tillegg har barnevernet fått opptre som en lukket etat i staten, der selv lovgiverne har trodd at de ikke hadde innsynsrett i vedtak, selv om de måtte forstå at avgjørelsene var lovstridige.

Unnfallenhet som politisk virkemiddel

Politikernes unnfallenhet overfor embedsmannsverket har i flere tiår munnet ut i en regle at politikere har ikke anledning å gripe inn i enkeltsaker. Dette var tidligere barneminister Solvei Hornes mantra for å unngå å trå ansatte i departementet på tærne. Med en slik styring der ansvarlige lovgivere blir «diktert» av underliggende etater blir det grobunn for et diktatorisk reform som er mere skadelig en til gavn.

Norske myndigheters holdninger er en skam!

Utvalget fra Senterpartiet viser til 37 barnevernsaker fra Norge som er forelagt den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) der Norge allerede har tapt i sju saker. Et paradoks er det at regjeringsadvokaten sender inn protest mot avgjørelsene i EMD. Når regjeringsadvokaten, Fredrik Sejerstad tillater seg, eller får tillatelse til å sende denne protesten, er dette et bevis på at barnevernet ikke bare har styrt vår lovgivende samling men også vår utøvende rettsmakt.

Det kommer flere Samnanger-saker

Klisjeen om at politikere ikke kan gripe inn i enkeltsaker faller på sin egen urimelighet. Et bevis på dette kommer fra Samnanger kommunestyre som vurderer å politianmelde barnevernets leder for lovbrudd. En avgjørelse som beviser at det er systemer som er barnevernet overordnet. Med dagen organisering i kommunene er det som regel en kommunalleder/sjef som sitter over barnevernets leder, i tillegg kommer kommunens kommunaldirektør som skal påse at lover og regler blir overholdt. Som den politiske ansvarlige har vi ordføreren, den folkevalgte representanten som heller ikke skal kunne lene seg tilbake i stolen og toe sine hender og si at vedkommende ikke har anledning å gripe inn i enkeltsaker.

Det burde være en taburett for eget begjær

Når folk får stillinger, et embete der de er mest opptatt med å dekke egne begjær, blir folket taperne. En sak jeg kjenner meget godt til, ble en klage på barnevernet og fylkesnemnd sendt til Fylkesmannen, noe Fylkesmannen mente var berettiget. Men, istedenfor å engasjere seg i saken anbefalte han kommunens ordfører å glemme saken. Både Fylkesmannen og ordføreren har begge hatt titler som fiskeriministrer. Den ene med en særdeles kort karriere.

Hvor lenge skal vi lukke øynene?

Etter hvert har også fylkesmannen forstått at det kan være skadelig for eget omdømme å ikke ta hensyn til foreldres anke mot barnevernets handlinger. Men hvor mange år av barns liv skal bli ødelagt før saken kommer så langt. For en tid siden var det en sak i VG, om gutten på luftmadrassen, som måtte overnatte på rommet sitt uten sengklær og uten varme på rommet. Dette er en sak der en mor har ofret alt hun eide for sitt barns rettigheter. I dag har hun fått medhold av fylkesmannen i Troms, om at barnevernet i Balsfjord kommune har forbrutt seg mot mor og barn. Spørsmålet blir: hvem skal saksøke barnevern og rettsvesenet for deres avgjørelser? En mor som av sakens kompleksitet er blitt raka fant har lite og ingenting å stille opp i mot en etat som har tilgang på ubegrensede midler. Dette viser nordmenns rettsikkerhet i et nøtteskall.

Politikeres tarvelighet – den ene verre enn den andre

Det kan trekkes paralleller mellom politikere. En politiker fra Troms fikk en aldeles kort karriere som fiskeriminister. Grunnen var etter hans eget utsagn, at han hadde rett til etterlønn som ordfører og rett til å motta godtgjørelse som medlem av fylkesstyret i Troms selv om han var minister, trodde han. Det ble det så mye oppstyr at Geir Inge Sivertsen måtte forlate statsrådsposten som fiskeriminister. Ser vi på Olaug Bollestad sine tarvelige opptredener som ordfører i Gjesdal kommune så er den handlingen et langt større og grovere overtramp enn det å i god tro motta penger en trodde og mente en hadde rett på. Som ordfører var Bollestad den politiske ansvarlige for barnevernet i Gjesdal kommune. Når det ble sendt inn en anke til fylkesmannen om ordfører Bollestads ulovlige ansettelse av rådmann, brukte Bollestad sitt nettverk til å ta barna fra varsleren. Med et sånt negativt bakteppe, får hun inneha en ministerstilling, mens Sivertsen måtte gå på grunn av utbetalinger av lønn fra sine arbeidsgivere. Saken om ordfører Olaug Bollestads maktovergrep og maktkorrupsjon ligger ute på bondetampens facebook-side, der det også viser til linken om granskingsrapporten om saken. Det kan være på sin plass at NRKs programleder Fredrik Solvang inviterer Bollestad til et debattprogram, og at hun må tåle samme avhørsmetode som Sivertsen måtte gjennomgå.

Barnevernsindustrien

Det er prisverdig at seks rutinerte politikere fra Senterpartiet stiller følgende forslag til stortinget. «Stortinget ber regjeringen sette ned et uavhengig granskningsutvalg som får et bredt mandat til å foreta en helhetlig gjennomgang av barnevernet og fremme forslag til forbedringer». Brevet som er undertegnet den 26. mai 2020 viser til blant annet alle 37 saker som er lagt frem for EMD. Utover forslagstillernes opplysninger, henter barnevernet ut fem barn fra sine hjem hver dag. Det utgjør cirka 1825 barn i året. Om det skulle være en grunn til at så mange foreldre ikke er i stand til å ivareta sine barn må det gjøres store forandringer i det norske samfunnet. Men saken er heller den at barnevernet har blitt en industri, der det står interessegrupper bak for å drive barnevernsaker fremover. Det er advokater, psykologer, fosterhjem og flere kommersielle aktører som tjener grovt på bufdir og barnevernet.

37 saker i EMD, en verdensrekord?

37 barnevernsaker fra lille Norge blir opptatt i EMD er en verdenssensasjon og en skandale for Norge, men det er ikke engang toppen av isfjellet. Etter Samnanger-avsløringene er det lagt frem et forslag om at alle landets kommuner får et uavhengig granskingsutvalg for å gjennomgå saksbehandlingen utført av barnevernet. Det kan være ønskelig at andre med overordnet ansvar, slik som kommunal direktører, ordførere også blir gransket for sine unnlatelsesynder. Ut over det, er det fylkesnemndsledere og dommere som plikter å undersøke barnevernets saksbehandling og grunnlaget for vedtakene. Noe som ikke blir utført i de fleste barnevernsaker. Det er langt ifra alle som er like heldig som Harry Heide og datteren som fikk en dommer som forsto problematikken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *