Hopp til innhold

Fra stort til større, men ble det noe bedre?

Bakgrunnen for sammenslåing av kommuner og fylker var mer effektiv drift og store besparelser, sa politikerne, men effektiviteten lar vente på seg, og besparelsene er det folk som lider under, ikke byråkratene og politikerne.

Bakgrunnen for sammenslåing av kommuner og fylker var mer effektiv drift og store besparelser, sa politikerne, men effektiviteten lar vente på seg, og besparelsene er det folk som lider under, ikke byråkratene og politikerne.

Når større blir for lite og byråkratiet er for stort

Norge har i de to siste årene gjennomgått en enorm omveltning i offentlig forvaltning og strukturering. Høyresiden i norsk politikk har hatt som mål å samle små og store kommuner til enda større enheter. Det samme har skjedd med fylkene. Finnmark fylke var i seg selv større enn Danmark før sammenslåingen, og er nå sammenslått med Troms fylke. Selv om begge fylkene enda har sine opprinnelige navn, så er det én fylkesadministrasjon og én fylkesmann. Løftene til byråkratene i fylkene var at ingen skulle miste jobbene sine ved sammenslåing. Resultatet er at vi har to fylkesadministrasjoner på et fylke. Alle forstår at dette ikke er noen besparelse.

Politikeren, byråkraten og havresekken

Resultatet ser vi komme. For at fylket skal kunne lønne alle ansatte med en inntekt som mannen i gata ikke engang kan drømme om, må det gjennomføres innsparinger. For Troms og Finnmark fylke ser det ut for at kapitalmangel har skapt panikk. Uten noe som helst undersøkelser foreslår fylkesstyre å redusere hurtigbåtavganger, og ett av forslagene er å fjerne hurtigbåtruten helt.

Tilbake til førkrigstid og litt til

Byråkratene har et ansvar for å få budsjettet i balanse som politikerne vedtar. En fylkes-styrerepresentant fra Vardø er selvsagt ikke kjent med behovet for hurtigbåt på Senja og Lenvikhalvøya. Det samme er det med hurtigbåtforbindelsen i Kvænangen. Ingen konsekvensanalyse gjøres for å se hvilken innvirkning det får på næringslivet eller fastboende. Når byråkratene påstår at det finnes andre alternativ for reisende, så blir de folkevalgte presset for å berge et budsjett som allerede har forlist, man man har bare ikke innsett det enda.

Livets lotto, kun for de få

Strukturering er for så vidt et positivt ord folks ører, men det er mange som ikke forstår konsekvensene om hva en strukturering innebærer når det kommer fra en politikers eller byråkrats munn. Å samle tilgangen på ressurser på få hender er strukturering. Fisken i havet tilhører folket, det vil si fiskerettighetene er dine og mine og skal ikke tilhøre noen få fiskebåtredere som har økonomiske muskler til å kjøpe kvoter og dermed retten til å høste havet. Det igjen vil bety at de store fiskebåtrederne kan skalte og valte med fellesskapets ressurser. Mannskapet får sin lott etter det kvantumet som båten fisker, men det er rederen som eier båten og kvoterettighetene. Den dagen rederen ønsker å avslutte sin fiskerkarriere, kan han selge båt og kvoter og stikke alle pengene i egen lomme og leve sorgløs resten av livet. Mens de ansatte, fiskerne om bord, må pakke sjømannssekken å gå i land uten noe vederlag. Statistikken viser at i 1964 var det 51 341 registrerte fiskere i Norge, og i 2018 var yrkesfiskerne redusert til 11 228.

Ikke alle har råd å kjøpe lottokupongen

Det er samme jaget har vi sett i primærnæringene på land. Innføringen av melkekvoter i jordbruket medførte at de som ikke hadde de største brukene hadde heller ikke økonomi å kjøpe melkekvoter og foreta en bruksutbygging. Etter hvert som kravene til effektivitet ble satt på dagsorden og mulighetene til å utvide var umulig, valgte mange å selge den lille melkekvoten de hadde, betale ned på lån og avvikle gårdsdriften som kanskje hadde vært i familiens eie i flere generasjoner. Slik ble det til at Lenvik som på 60 tallet var en av de største jordbruksbygdene i Troms med 350 melkebruk, i dag ikke har en eneste melkeku igjen. Primærnæringen i bygda er så godt som borte. Den nordnorske bonden er snart historie.

Fra stort til verre?

Fra stort til større, ble det noe bedre? Ikke for landbruket, ikke for fiskerne som må drifte på storkapitalens rettigheter. Kommunesammenslåingen medførte ikke til noe annet enn armod. Senja kommune med fire kommunesammenslutninger ente opp i økonomisk kollaps. For de neste tre årene må kommunen spare inn 40 millioner, hvert år! Senja kommune har knapt 15.000 innbyggere, hvor skal pengene beskjæres? Ingen offentlige ansatte skulle sies opp ved fusjoneringen av kommunene. I dag avgiftsbelegges og beskattes folk, og kutt blant de som er mest sårbar kan forventes, for at det skal betales lønn til alle ansatte i de fire gamle kommunene. Er offentlige ansatte priviligert?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *