Hopp til innhold

Kronisk pengemangel, et varemerke

Kronisk pengemangel, et varemerke. Den økonomiske katastrofen for Senja kommune er ikke av seg styrt enda. Dette er konsekvensene av mange år med sløsing i sentraladministrasjonen som nå straffes.

Den økonomiske katastrofen for Senja kommune er ikke av seg styrt enda. Dette er konsekvensene av mange år med sløsing i sentraladministrasjonen som nå straffes.


Det heter i et gammelt ordtak, «det skal være en god rygg som skal bære gode dager». En ting er sikkert, denne ryggen har ikke hatt tilholdsted på rådhuset i gamle Lenvik kommune på mange år. Et markant skille kan skrives etter at Øystein Sivertsen ble satt til side som rådmann etter å ha avviklet et år med studiepermisjon, og da konstituert rådmann Margrethe Hagerupsen fikk jobben.

Omstridte tiltak

Pengemangel har vært Lenvik kommune sitt varemerke, og mange omstridte tiltak har blitt realisert for å berge stumpene. Mangeårig ordfører Arne Bergland visste hvordan han kunne skaffe seg en toppstilling i kommunen etter at han forlot ordførerstolen. Margrethe Hagerupsen var rådmann, det ville bli vanskelig for Arne Bergland å ta hennes sete, det måtte i så tilfelle vektige argument til. Det var tross alt Arne Bergland i sin tid som ordfører som skviset ut Øystein Sivertsen som rådmann til fordel for Hagerupsen.

Jobbsikring

Det var også Arne Bergland som fikk omorganisert formannskapsmodellen, der skolestyret og andre utvalg ble erstattet, der lederne i tre utvalg fikk dele saksmengden seg imellom. På toppen satt tidligere AP ordfører Bergland, nå som kommunaldirektør. Rådmann Margrethe Hagerupsen og Martin Ness (Ap) som ordfører.

Pluss og minus hånd i hånd

Etter denne omorganiseringa kunne Lenvik kommune skryte på seg et historisk overskudd og stolt som hanen reiste kommuneledelsen i Lenvik til nabokommunene for å belære hvordan kommunene skulle driftes for å balansere budsjettene, og aller helst få overskudd. Men gleden med å være proff på kommunale budsjett fikk en skammens endelikt, da det viste seg at det store budsjettoverskuddet som Lenvik kommune brifet med i realiteten var et like stort underskudd.

Eiendomsskatt er lik lønnsforhøyelse

Om det var dette underskuddet som dannet grunnlaget for innføring av eiendomsskatt vites ikke, men Lenvik kommune var i desperat pengenød og eiendomsskatten ble en realitet. Vitterlig hadde kommunen investeringsbehov og pengene måtte selvfølgelig hentes fra folket. De første som fikk fløyte av fløten etter at eiendomsskatten var innført, var selvfølgelig ledelsen. Rådmannen hadde gjort seg fortjent til lønnsøkning etter innføring av eiendomsskatten. På lønnstrinnet til rådmannen sto to andre, ordfører og kommunaldirektør. Men alle andre under dette lønnsnivået skulle ha tilsvarende, det var lønnstigen som regulerte lønnsforhøyelse til alle andre når ledelsen hadde tildelt seg selv lønnsforhøyelse.

Økt forbruk og griseklipping

Det nytter ikke å fylle vann i en bøtte uten bunn heter det, det var det som var realiteten med kommunekassen til Lenvik kommune. Stordrift på toppen resulterte bare til økt forbruk og liten forbedring. En kan si det sånn, « mye skrik og lite ull sa kjerringa, da ho klipte grisen». Topptung var Lenvik kommune før sammenslåingen og verre er det blitt etter at Senja kommune er blitt en realitet. For den som har fulgt med så var det også andre av små kommunene som ansatte flere toppledere for å sikre seg sin strategi i storkommunen før det ble en sammenslåing. Dette var strategisk etter som intensjonsavtalen skulle sikre at alle hadde faste stillinger å gå til etter at fire kommuner var blitt én enhet.
Arkivering av ansatte
Senja kommune i dag med knappe 15 tusen innbyggere, har én rådmann, fire kommunalsjefer, 38 virksomhetsledere og 75 avdelingsledere. Etter kommunesammenslåingen har to personer blitt arkivert bort med titlene, «seniorrådgivere», det finnes sikker flere. Det ser ut for at ineffektiviteten er så stor at kommuneledelsen har mer som nok med å administrere seg selv.

Lønnsstige med pillråtne trinn

I dag ser vi resultatet. Senja kommune må beskjære staben med rundt 100 ansatte for å få budsjettet i balanse. Når det skjer er det et håp om at beskjenkingen skjer for de som har vaglet seg på toppen av en lønnsstige, der trinnene er pill råtne. Hvem er det som har laget en lønnsstige med råtne trinn, vi kan vel ikke skylde på snekkeren?

Et spill for galleriet

I et debattinnlegg som jeg hadde i Folkebladet og som er gjengitt i bloggen Bondetampen var en mangeårig tro tjener i Lenvik kommune, Gunder Gabrielsen, og skrev følgende kommentar: «Overtallige, nødvendighet av å finne opp stillinger på ulike ledernivå og opprettholdelse av tidligere lønnsnivå har tydeligvis skjedd i de fleste sammenslåtte kommuner. Dette i henhold til arbeidsmiljøloven mm, ikke bare intensjonsavtalen ved kommunesammenslåingen. Og i noen kommuner har man i tillegg funnet det nødvendig gi et ekstra påslag for noen ledere og politikere slik som i Lenvik. Nettavisen har gjort grundig journalistikk på dette».

Gunder Gabrielsen: Arbeidsmiljøloven gjelder den bare for offentlige ledere? Nå må Senja kommune ta bort 100 ansatte for at det ikke er penger til lønn. Den store tragedien for de som rammes er at de må over på arbeidsledighetstrygd som medfører over 30 prosent reduksjon i lønna, mens de som har mesket seg med lønninger på over en million, og som har styrt A/S Senja kommune i grøfta, skal fortsette å få stryke seg over belgen, som om ingenting har skjedd. Den øverste delen av lønnsstigen i Senja kommune er råtten, det er fare for at det er mange som kan komme til å få føle på kropp og sjel når den knekker.

Sjakktrekkene mot egen befolkning

Senja kommunens planer om å omgjøre sykehjemmene i Sifjord og Gryllefjord til omsorgsboliger er et sjakktrekk for å flytte kostnadene med sykehjem over på den enkelte pasient og staten. En omsorgsbolig er en selvstendig boenhet, der den enkelte betaler husleie og betaler for de tjenester som vedkommende har behov for. Med dagens ordning med sykehjem tar kommunene cirka 80 prosent av pensjonen til pasienten for å dekke utgifter. Utgifter som overstiger dette beløpet må kommunen betale. Med en omsorgsbolig, om man kan si at et rom for en omsorgsbolig, betales det husleie for rommet eller enheten. Den enkelte beboer må betale for andre tjenester som hjemmehjelp, medisiner, mat m.m. Når en minstepensjonist må betale åtte til ti tusen for en bolig, selv om det bare er et rom, inklusive fasiliteter som bad og toalett, vil levekostnadene overstige det som vedkommende får i pensjon.

Sjakktrekket mot staten

Enn så lenge bidrar staten med bostøtte til de som ikke har en pensjon som dekker utgifter til livsopphold. Når kommunen kan belaste den enkelte beboer med husleie og andre tjenester slik at vedkommende ikke er betalingsdyktig, så er det bostøtten fra staten til den enkelte som nuller ut kommunens kostnader med å ivareta kommunens pleietrengende. Et greit sikkerhetsnett, der staten har, eller får et overordnet ansvar for å sikre pensjonister og pleietrengende en viss form for livskvalitet i de kommuner der ledelsen har spilt økonomisk fallitt med fellesskapets midler.

1 kommentar til “Kronisk pengemangel, et varemerke

  1. Baltazar

    At ledelsen i Senja kommune prøver å redefinere sykehjem som omsorgsboliger for å dra mer penger ut av de som virkelig trenger pleie, er en skam! Snakk om å kaste de som bygget landet til hundene, for å berge eget pengebegjær. Ledelsen gir seg selv lønnsforhøyelse, og mener at de er priviligert og uunværlige. Man kan jo lure hvordan enkelte av disse styrer egen økonomi, slik de herjer med fellesskapets midler. Nå må noen snart gripe inn å få slutt på galskapen.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *