I mange år har undertegnede prøvd å få løftet frem noe av det gale som skjer i barnevernet. Jeg har aldri lagt meg ut med barnevernets avgjørelser i barnefordelingssaker eller saker der foreldrene beviselig har sviktet sine oppgaver.
I mange år har undertegnede prøvd å få løftet frem noe av det gale som skjer i barnevernet. Jeg har aldri lagt meg ut med barnevernets avgjørelser i barnefordelingssaker eller saker der foreldrene beviselig har sviktet sine oppgaver.
Det jeg derimot har engasjert meg i, er alle sakene der barnevernet har sviktet lov om barnevern. Der barnevernet ikke har fulgt opp lovens intensjoner om forundersøkelse, der barnefamilier blir et offer på grunn av barnevernets selvtekt.
Taushetsplikt, en ny maktfaktor?
I saker der barnevernet kjenner til forhold i barnefamilier og der etaten har utført mer eller mindre vellykkede tiltak i familien, er det vanskelig for utenforstående å fremsette meninger, spesielt i slike lukkede etater. Taushetsplikten blir i stor grad brukt til å forsvare barnevernet og i mindre grad brukt til å forsvare barn og foreldre.
Barnevernets grove overtramp
Barnevernet utfører til dels grove overtramp på sin vei i å utføre handlinger som pr dato ikke er blitt rettslig forfulgt som overgrep fra offentlige myndigheter. Det er på dette området jeg har hentet grunnlaget for mine artikler, artikler som har blitt tilgjengelig i lokalmedia, Nord-Norsk Debatt og på min blogg bondetampen.no. Når jeg sier myndigheter så er det for at både politi og barnevern er aktive deltakere med å hente ut barn fra sine hjem, uten at en bekymringsmelding er blitt undersøkt.
Heksebrenning var også basert på dårlig kunnskap og utdannelse
Når barnevernet, som etat, er befengt med ansatte med dårlig utdannelse i forhold til makten og oppgavene som de skal utføre, ender det i altfor mange tilfeller med tragedie. Barnevernets kunnskap om eget lovverk og juss blir tilsidesatt for å forsvare egne handlinger, og gjerne lukket med et argument om taushetsplikt. Det samme er det med politi som sammen med barnevernet henter ut barn fra intetanende familier, der eneste grunnlag er en bekymringsmelding som ikke er undersøkt. Når dette skjer, bruker også politiet alle tilgjengelige midler for å unnskylde sin deltakelse. Trenering av etterforskning er en vei for å vinne frem. Usannheter i media fra aktoratet benyttes for at kommunale etater skal få støtte for groteske og psykiske overgrep mot barn og barnas familier. Samt at dette er en fortreffelig måte å føre lokale og nasjonale politikere bak lyset.
Barnedødelighet i barnevernets omsorg gjelder ikke
Statsminister Erna Solberg var nylig i et afrikansk land med en plastdukke som kunne brukes som øvingsmodell for å hindre barnedødelighet. Alt dette er prisverdig, men hva med barnedødeligheten i hennes eget land? Norge er nå dømt flere ganger i EMD for menneskerettsbrudd uten at regjeringa setter inn tiltak mot et barnevern som totalt har sporet av. Ei heller ser regjeringen på de høye dødstallene for barn, som er under offentlig omsorg.
Erna og skylappene
Tidligere medlem av den europeiske menneskerettsdomstol, Gro Hillestad Thune og spesialist i psykiatri, Einar C. Salvesen hadde et lite velykket møte med Norges statsminister. Hillestad og Salvesen la frem et opprop fra 250 psykologer og advokater som viste til feilbehandling utført av barnevernet. Beklagelig hadde ikke statsministeren tid til å fullføre møtet når spørsmålstillingen og argumentene ble vanskelig å forsvare. Statsministeren burde heller sende fagfolk, som feks Røde kors med leger til Afrika for avhjelpe barnedødeligheten, og heller benyttet tid til de høye dødstallene som hersker i det norske barnevernet.
Statistikken som forsvant?
Dette med statistikk har vært et grunnlag for å opprettholde et byråkrati, men også viktig for å se hvordan samfunnet utvikler seg i den ene eller andre retning. I mange år var statistikker som omhandlet barnevernet en viktig del av samfunnsopplysningen, men ikke nå lenger. Statistikkene omhandlet også om hvor stor barnedødeligheten var, ikke bare generelt, men også om barnedødeligheten blant barn som var under offentlig omsorg. Tallene var skremmende og statistikkene ble etter hvert vanskelig å oppdrive i Norge. En av grunnene kunne være at allmuen ikke skulle få innsyn i en barnevernspolitikk som har endt opp som menneskehandel og en storindustri som blir bekostet av skattebetalerne og pensjonsfondet.
NIRB-rapporten i 2005
En av rapportene som omhandler barnedødelighet er NIRB – rapport 2005 : 12. Jeg skal i en kort variant vise til utviklingen for barnevernsbarn fra 1990 og til 2001.
I 1990 døde det 23 barn under barnevernets omsorg, som utgjorde 3,3 prosent. Stigningen har vært markant og viser en eskalering etter at reformen med fylkesnemnder ble vedtatt.
I 2001 døde det 114 barn under offentlig omsorg. Det utgjør hele 16,2 prosent av barna som staten har ansvaret for. Totalt i befolkningen døde 1,66 barn pr 10 000 innbyggere, eller 0,017 promille.
Statens overgrep er mange ganger ikke gjenstand for etterforskning
Den største etterkrigstragedien som har skjedd i Norge, var Utøya 22. juli i 2011, der 69 uskyldige ungdommer ble drept, handlingen er ikke tilgivelig. En tragedie som er blitt gransket ned i den minste detalj, liketil bilen som ble sprengt utenfor stortinget er forsøkt sammensatt av restene. Drapsmannen ble tatt og dømt i en påfølgende rettssak. Alt dette er på sin plass, det skulle bare mangle. Men derfra til å undersøke årsaken til barnedødeligheten under offentlig omsorg, er det tydeligvis en lang vei.
Skjult statistikk?
Om det finnes en statistikk fra 2002 og opp til i dag, og om man antar at den har en like bratt kurve som statistikken som det vises til i NIBR rapporten fra 1990 og til 2001, da må barnedødeligheten innenfor offentlig omsorg overstige langt over 200 barn pr år. Dette skjer på statsministeren Erna Solberg og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstads vakt.
En statsleders hykleri
En statsleder som gjør alle oppmerksom på andre lands menneskerettsbrudd, men som har amnesti i eget land for menneskerettsbrudd, bør den internasjonale domstolen gripe inn med straffeforføyninger mot Norge. Det kan ikke fortsette som nå, at den norske statsministeren reiser rundt i verden med en pengesekk, større en stor og som med søndagsansikt kjøper seg en plass i det gode selskap.
