Hopp til innhold

Ofrene for det offentliges økonomiske selvtekt

På Bondetampen har jeg for det meste skrevet om offentlige overgrep mot barnefamilier, og da for det meste der foreldrene er i en etableringsfase med nye bolig og stor lånebelastning.

På Bondetampen har jeg for det meste skrevet om offentlige overgrep mot barnefamilier, og da for det meste der foreldrene er i en etableringsfase med nykjøpt bolig og stor lånebelastning.


Det som er en kjensgjerning er at alle familier i etableringsfasen sliter økonomisk, i hvert fall til sammenligning med de som har nedbetalte hus og er kommet på den økonomiske grønne gren. Når offentligheten gjennom barnevernet griper inn i nyetablerte familier er som hovedregel familiene dårlig økonomisk rustet til å møte en stat med ubegrensede midler.

Omsorgsovertakelse basert på antagelser

Der samfunnet kunne ha bidratt med en engangsstønad, så ender det opp med en omsorgsovertakelse, som over år koster kommune og stat titalls millioner av kroner. Dette er det ene, men der barnevernet har gjort omstridte akuttvedtak, har foreldre blitt fratatt barnas oppvekst, og barna har blitt fratatt sitt opphav. Når grunnlaget for akuttvedtak ikke har hatt rot i den virkelige verden gjør det bare alt enda mer uhyrlig. En far blir fratatt barna for at det er lite mat i kjøleskapet er et av mange argument for å flytte omsorgen av barna fra foreldrene.

Når barn blir arbeidsplasser

Bak barnevernet og deres advokater og psykologer er det en organisert industri som kan sammenlignes med en elv som kontinuerlig fyller opp et vannmagasin. Et vannmagasin har overløp som slipper ut overflødig vann. Det samme er det med institusjonene i barnevernindustrien, når barna har fylt 18 år blir de sluset ut, enten fra en institusjon eller et fosterhjem, og til hva? Barnevernets policy har i alle år vært at barna skal miste sine relasjoner til biologisk familie. Det er ingen tvil, det er bare å se på fastsettelse av samvær som i gjennomsnitt er fire timer, seks ganger i året og som regel med tilsynsførere til stede. Med andre ord, et samvær med foreldre som til sammen utgjør et døgn.

Barnevernsindustriens grimme ansikt

Det er ingen tvil at dette skaper mange arbeidsplasser når vi vet at det hentes ut over 150 barn fra sine hjem hver måned. Når 150 barn får seks samvær hvert år à seks timer, utgjør det 900 timer. Med to tilsynsførere utgjør det 1800 timer fordelt på forskjellige tilsynsførere. Med andre ord, barn som barnevernet sanker inn på en måned avgir over ett årsverk bare for tilsynsførere. Så kan vi gange dette tallet med 12 måneder så får vi et timetall på 21.600 bare for tilsyn.

Økonomisk vinning for noen få, et mareritt for alle de andre

Ikke nok med det. En barnevernsak får tre dager i fylkesnemnda. I nemnda sitter det en nemndleder, en sakkyndig psykologisk meddommer og en legdommer. Samme oppsette er det i tingretten og som regel med samme antall dager. Tilsammen seks dager gange seks personer. Seks ganger seks er 36 arbeidsdager bare i dommerpanelet for en barnevernsak. Ut over dette så har barnevernet hyrt inn en advokat og en rettsakkyndig psykolog, samt at barnevernets saksbehandler sitter på tiltalesiden i lag med barnevernets advokat.

Er det bare arbeidsledigheten som er roten til alt ondt?

Men oppsettet er ikke ferdig med dette. Foreldrene kan ha en advokat hver som det offentlige betaler. Det er ingen tvil om at det er barnevernet som velger de sakkyndige for en utredning for både fylkesnemnd og tingrett, og det er barnevernet som fastsetter mandatet som den sakkyndige skal utføre. Allerede her er det en stor slagside i rettsikkerheten, både for barn og foreldre. Det er sakkyndige som har innrømmet at de støtter barnevernet, selv om de ser og forstår at dette er feil. Generelt, mangelen på psykiatriske oppdrag medfører at de av økonomiske grunner må bryte med egen etikk og sikre seg de oppdrag som barnevernet tilbyr.

Ubalansert sakkyndighet

Nå hender det seg at det er foreldre som leier inn egen sakkyndig i form av en etterforsker som gjennomgår hele sakens kompleksitet. Etterforskeren må gå igjennom og dokumentere alle detaljer i saken. Det gjelder barnevernets dokumentasjon, politiets håndtering av saken, bekymringmelders uttalelse til barnevern og som regel også til politi. Den sakkyndige etterforskeren går også igjennom de rettsakkyndiges rapporter for å se etter uregelmessigheter.
Prisen på en slik rapport ligger på mellom 40 og 50 tusen, pluss minus. Når det er barnevernet som fastsetter mandatet til denne sakkyndige, om den sakkyndige skruppelløst fremfører barnevernets indisier, blir det enkelt for den rettsakkyndige å fremføre en visjon der ingenting trenger å dokumenteres.
Når det gjelder privatinnleid sakkyndig etterforskning, så må foreldrene selv betale for etterforskningen, selv om dette er et viktig element i rettsikkerheten. For den sakkyndige etterforsker er oppgaven mere komplisert og arbeidskrevende, enn det er for rettens/barnevernets sakkyndighet i og med at vedkommende ikke bare har den rettsakkyndige rapporten å forholde seg til, men hele kompleksiteten i saken.

Fascistiske tendenser

I en sak jeg har god kjennskap til så skrev Hanne Renland, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, en 14 siders rapport for Lenvik barnevern, der ingenting fra barnas oppvekstmiljø før akuttvedtaket ble sett på. Ikke fra barnas hjem, ikke fra barnehage, SFO og fra barnas skole. Rapporten ligner mer på et bestillingsverk for å fraskrive barnevernet og politiets fascistiske handlemåte. De arresterte foreldre og røvet bort barn, og grunnlaget var en bekymringsmelding som ikke var undersøkt eller gjort skikkelig rede for. Det endte med at på grunn av rapporten, medførte det at retten ble utsatt med mange måneder.

Er uryddighet også sysselsetting?

En sak i tingretten kan ha en pris som langt overstiger 200 tusen pr dag. Den eksakte summen er ikke enkel å finne men forholder vi oss til 300 tusen pr dag, tor jeg det er nært et realistisk tall. En formoder at det dreier seg om et tilsvarende beløp pr dag i fylkesnemnda også. Det er ikke noe nytt at en sak er oppe i fylkesnemnda flere ganger, det samme er det i tingretten. Uryddige rapporter og saksbehandlingsfeil som blir avdekket er ingen nyhet i barnvernsaker.

Pengegaloppen

To omganger i fylkesnemnda og to omganger i tingretten à tre dager er til sammen 12 dager. Ganger man disse dagene i retten og i fylkesnemnda med 300 tusen blir beløpet 3 millioner sekshundre tusen (3 600 000). Dette er rettskostnadene for en barnevernsak. I tillegg kommer foreldrenes egen sakkyndigrapport og eventuelle merkostnader til etterforskning, som kan overstige 500 tusen, som foreldrene må betale selv.

Forsvar på nåde

I en sak jeg kjenner godt til, var en av paradoksene at at retten ikke ga den sakkyndige etterforskeren og hans medhjelper tid til å fremføre sin rapport, med begrunnelse at saken skal være ferdig innen kl. 1800. Etterforskeren hadde bedt om to timer for seg og sin medarbeiders redegjørelse. Det ble innvilget én time og da måtte foreldrenes advokater redusere tilsvarende tid på sin prosedyre.
Denne saken hadde ikke trengt å komme opp for tingretten, den var avgjort lenge før retten tok til, tre dager tidligere. Retten tok ikke hensyn til de dokumenterte feil og lovbrudd som ble beskrevet i den private etterforskningsrapporten, og til etterretning: Det var feil og lovbrudd utført av barnevern og politi. Retten tok heller ikke hensyn til uttalelser som barna hadde lagt frem gjennom sin talsperson.

Kostnader for å gjennomføre «til barnets beste»

Den totale kostnaden, økonomisk og psykisk, vet man ikke, men for å gjennomføre en omsorgsovertakelse, så er det ikke uvanlig at det koster våre skattebetalere for en omsorgsovertakelse 3,6 millioner kroner, for hver rettsak. Det er ikke medregnet de 60 tusen pr måned i fosterhjem/institusjon som utgir 720 tusen pr år. Blir barnet boende under barnevernets omsorg i ti år er kostnadene 7 millioner tohundretusen (7 200 000). Tilsammen med offentlig omsorg og rettskostnader blir beløpet på 10 millioner åtte hundre tusen (10 800 000), for et barn. Nå er disse tallene en hypotetisk øvelse. Det vil være umulig å hente de riktige tallene fra en lukket etat, slik som barnevernet, for ikke å si helt umulig å få en dokumentasjon på pengebruk. Er det nå noen som ikke forstår at barnevernindustrien er lukrativ?

Lovbruddene begynner å komme opp i dagen

På nytt er det avdekket grove lovbrudd, uforstand og overtramp utført av barnevernet mot en barnefamilie i Samnanger kommune. Hendelsen har versert i riksmedia i den senere tid og vanlige oppgående og fornuftige folk blitt kjent med saken.
Eirin Eikefjord i Bergens Tidende hadde en artikkel om saken, der hun trakk frem argumenter både for og imot gransking, samt at en gransking ville belaste involverte i lignende barnevernsaker. I denne artikkelen til Eikefjord argumenteres det også fra de som forsvarer barnevernet. Et passivt barnevern som kan medføre at barn som trenger beskyttelse, og da viser det til katastrofale saker der barnevernet har sviktet hjelpetrengende barn. Eksempel er Alvdal-saken, Kristoffer-saken, Valdres-saken og Tysfjord-saken. Å vise til manglende tiltak i overgrepsaker, forsvarer ikke barnevernets lovbrudd og overgrep mot uskyldige barn.

Barnevernet ber for sin syke mor

Det er ikke på dette området barnevernet kan tillate seg på å prøver å fremstå som maktesløs. Etter § 4-3 sier loven at barnevernet har «Rett og plikt for barnevernet til å foreta undersøkelse». Eikefjord sier som sant er, barnevernets inngripen fremstilles ikke som en pliktmessig undersøkelse, men som en handling som resulterer i en gordisk-knute som ikke lar seg løse opp.
Barnevernets lovbrudd på § 4-3 medfører at de også bryter § 1-6 «Barns rett til medvirkning», samt § 1-7 «Barnevernets plikt til å samarbeide med barn og foreldre». I lov om barnevern står det ikke noe om at barnevernet skal plassere barna i fosterhjem eller institusjon på ubestemt tid. Loven sier at barnevernet skal arbeide for at foreldrene skal bli i stand til å ta omsorgen for egne barn. Med barnevernets innarbeidet uskikk, med at samvær mellom barn og foreldre skal begrenses til fire timer à seks gang i året, er jo med på å frarøve barnas biologiske identitet.

Når argumenter blir like useriøse som handlingen

For en barnevernsleder eller for den sakens skyld, en saksbehandler som bruker argument som at de ikke kan gripe inn i saker for at de kan bli hengende med ett erstatningskrav/ansvar, har ingenting i barnevernet å gjøre. Før de tiltrer en stilling i barnevernet bør de ha forstått lovens tekst om barnevern. Når barnevernet går i vranglås og ikke har grunnlag for å plassere barn i fosterhjem, er det heller en regel enn et unntak at det brukes argumenter slik som: seksualisert adferd, vold, manglende foreldreferdigheter, manglende blikkontakt, med mere. Det er påstander som de hittil ikke har trengt å definere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *