De aller fleste av foreldre som mister sine barn til barnevernsindustrien har verken juridisk eller psykologisk utdannelse. I denne industrien er det advokater og psykologer som sitter rundt barnevernet på samme måte som bier rundt honningkrukken.
De aller fleste av foreldre som mister sine barn til barnevernsindustrien har verken juridisk eller psykologisk utdannelse. I denne industrien er det advokater og psykologer som sitter rundt barnevernet på samme måte som bier rundt honningkrukken.
Den gammel testamentlige lærdommen om dansen rundt gullkalven fornekter seg ikke. Etter selvmordtragedien 1. juledag er det avdekket at det er et stort behov for psykologer i det norske helsevesen, allikevel bygges tilbudet ned.
Å kynisk holde i gang en etterspørsel
Hvor psykisk dårlig må et menneske være før det søker psykologisk hjelp? De aller fleste sliter med sine problem til de er på grensen til det katastrofale, både for seg selv og andre. Det offentlige tilbudet, (om du i det hele tatt får det) har en ventetid på 60 dager. Helseetatene har stor mangel på psykologer. Hvorfor? Norge har ikke penger nok til å ansette psykologer som kan betjene et normalt psykologisk behov, langt mindre å dekke etterslepet som har tårnet seg opp over år.
Psykologenes industrieventyr.
Mange psykologer deltar i dansen rundt gullkalven, der de nesten kan ta ubegrensede honorar for sine psykologiske rettsrapporter, (ingen ser dem i kortene) bare at de taler barnevernet etter munnen. Det er psykologer som har innrømmet, at hadde de ikke hatt oppgaver for barnevernet så har de måttet finne seg andre oppgaver som ikke har noe med psykologi å gjøre, eller at de har måttet søke Nav om livsopphold.
Skyggesidene er for bivirkninger å regne?
Ser vi på selvmordratene blant barn og foreldre som har kommet i unåde hos barnevernet, så kan en med god grunn trekke en konklusjon om psykisk vanære, om den er konspirerende kan andre bedømme. Mange psykologer som støtter barnevernet for å sikre seg et lukrativt utkomme er med på å skape psykologiske tragedier der den lidende part er fratatt alt av hjelpetiltak på grunn av uutnyttede psykologer.
Politisk feighet eller ren kynisme?
Er det forskjell på lovbrudd i EØS-avtale og EMD?
I hvert fall en av tingene ligger til grunn og om hvordan vi godtar EØS og EMD. Våre politikere og sentrale byråkrater med, har stor vegring for å komme i unåde i EU diktaturet. Nav-skandalen dreide seg om turisme og den avkastningen som norske turister kaste av seg til EØS statene. Norge, eller norges byråkrater hadde bestemt at folk på attføring, arbeidsavklaringspenger og sykemeldte ikke var berettiget utenlandsferie. Med andre ord våre byråkrater med velsignelse av våre politikere hadde bestemt at det ikke skulle være eksport av trygderettigheter. Pengene skulle brukes i Norge, selv om den sykemeldte hadde helsemessigst større fordeler av et varmere klima.
Men Norge hadde ratifisert EØS-avtalen. Norske statsborgere kunne oppholde seg og feriere i EØS-området, selv om de var sykemeldt eller var under andre tiltak. Dermed var Nav-skandalen en faktum. En så pertentlig nasjon som Norge kan ikke komme i unåde til EU. Slike ting kan få konsekvenser for norske politikere som ønsker en fot innen for EU-systemet når de blir kastet som politikere.
Statens lovbrudd er kun en feiltolking?
En del av konsekvensen for å synliggjøre sine feil overfor EØS avtalen var at norske myndigheter måtte ordne opp innad i egne lovbrudd, folk som var fratatt rettigheter og dømt til fengselstraff. En lang satire med unnskyldninger og flytting av ansvar, eller med rette ord: Ansvarsfraskrivelser har fulgt i kjølvannet av Nav-skandalen. Helt fra saksbehandlere i Nav, til statsråder og norske domstoler. Ingen har brutt loven, bare feilet og feiltolket, men tross alt, det er en innrømmelse.
EMD, mindre verdt enn EU?
Så har vi den andre skandalen som seiler opp og som kommer til å sette Nav-skandalen i forlegenhet, nemlig skandalen i norsk barnevern. At norske foreldre og barn har vært uten rettsvern har vi som innbyggere av kongeriket vist i flere tiår. Nå føres mange barnevernsaker for den europeiske menneskerettsdomstol, der Norge lider store nederlag. Froskjellen er at det ser ut for: at å tape i EMD ikke får samme konsekvenser for norske politikere som når det er å komme på kant med EU-systemet.
Den norske arrogansen har nådd et nytt nivå med regjeringsadvokaten
Enhver advokat som forsvarer sin klient, skal følge loven. Dette gjelder også for regjeringsadvokaten. Regjeringsadvokaten er den norske stats advokatkontor i sivile saker. Embedet er prosessfullmektig for staten i rettsaker og bistår regjeringen og departementene i rettslige spørsmål. Når Norge taper sak etter sak i EMD, så står regjeringsadvokat Fredrik Sejersted å mener at det som norske domstoler har utført er riktig. Selv folk med sju års folkeskole kan lure på hvor sånne advokater har fått avlagt sin embedseksamen.
Den tredje statsmakt er ikke så uavhengig allikevel?
Det er mange advokater og dommere som levner liten ære til seg selv og sin yrkesstolthet, bare for at de kan klatre i en tilgriset karrierestige. Om vårt rettapparat med domstoler og lovgivende forsamling ikke etterfølger norske og internasjonale lover og bestemmelser kan dette skape grobunn for store konflikter som kan eskalere langt utover det som rettsystemet rår med. Politisk feighet er som regel ris til egen bak.
