Noen og enhver kan lure på hvordan vårt demokrati fungerer, og om det fungerer i det hele tatt.
Noen og enhver kan lure på hvordan vårt demokrati fungerer, og om det fungerer i det hele tatt.
Vi velger våre politikere for at de skal tale folkets sak, politikerne blir valgt inn i kommunestyrer, fylkesstyrer og vi velger 169 representanter til stortinget, med det for øyet at det skal legges til rette for en rettferdig fordeling av godene som vårt ressursrike land kan bidra med.
Staten i staten
Nesten 33 prosent av landets lønnsmottakere er ansatt i det offentlige. Bare dette tilsier at lønnskostnadene er enorme. Det er lønninger som skal hentes fra skatteinngang fra de resterende 66 prosent av befolkningen, og fra et unikt avgiftsystem som avkrever avlat flere ganger på samme skattebelagte krone. Først kommer inntektsskatten, så må innbyggerne betale 25 prosent i moms når familien skal bygge bolig. 15 prosent moms på mat. Om ikke dette er nok, så blir den lykkelige boligeier belastet med eiendomsskatt og dette er på toppen av skatt på lønning. Elegant vil jeg hoppe over den største melkekua, nemlig bilen.
Stram tommeskruene, la oss kalle det reformer
Selvfølgelig har jeg forståelse for at det koster å drifte nasjonen Norge, både med helsestell for alle, kommunikasjoner, skoler og infrastruktur med mer. Staten prøver å flotte seg med fine ord «reform», når offentligheten på et vis ikke har klart sine oppgaver, eller i et fortvilt forsøk på å utføre noe bedre, så kommer reformene.
Innledningsvis viste jeg til at vi valgte våre representanter som har politiske verv etter de politiske partienes agenda. Problemet er at politisk makt er en agenda der saker holdes skjult for velgerne, Partienes program, er kun et spill for galleriet som både er høylytt og strødd med sukker på, mens det virkelige programmet ser vi når partiene er i posisjon. Da blir alle de grepene som ikke er nevnt ovenfor velgerne tatt frem.
Tenk på et tall?
Om det var en glipp fra ekspertutvalgets leder for fylkessammenslåing, Terje P. Hagen da han skulle redegjøre for konsekvensene av at Finnmark ikke ønsket sammenslåing med Troms, vites ikke. Det som Hagen sa var at befolkningsgrunnlaget i landets desidert største fylke i areal, var for lite. Med 76 000 innbyggere var ikke Finnmark i stand til å håndtere fylkets oppgaver, og spesielt de som skulle skilles fra staten og overføres til de nye storfylkene. Hagen og ekspertutvalgets mening sa at befolkningsgrunnlag måtte være på hele 230 000.
Kan vi gjette den neste skatten?
Nå er det ikke noe nytt at staten skyver det økonomiske ansvaret fra seg, når Storting og Regjering har rotet det til slik at landets høyeste organ ikke kan eller evner å rydde opp etter seg, så blir nye reformer innført, der staten fraskriver seg det økonomiske ansvaret. Om kommuner og fylker ikke var økonomisk utrustet for å motta slike «gaver» fra staten, så vedtok bare Stortinget, uavhengig om kommuner og fylker manglet penger, så måtte innbyggerne bidra med eiendomsskatt. En usosial skatt som rammet mest der eieren hadde lite lønnsmidler. Det var ingen formildende omstendigheter, selv om huseieren var en gammel enke med minstepensjon, som bodde i et gammelt og dårlig isolert hus. Eiendomsskatten skulle fastsettes etter arealet, koste hva det koste vil for den stakkaren som måtte betale.
Bomring – moderne landeveisrøveri
Om bomringene er en reform vites ikke, men staten har også avlevert hovedansvaret for kongerikets veier til fylkeskommunene, som igjen har forært kommunene en tvilsom mengde veier som er i dårlig forfatning. Alt dette medfører at kommunene tvinges til å belaste sine innbyggere med bomavgift, dette i tillegg til alle de andre avgiftene staten grafser til seg. Kommer det deg tilgode?
Ekspertutvalgenes mandat – å sørge for mer makt til byråkratiet?
Når ekspertutvalget for fylkessammenslåing med sin leder Terje P. Hagen, mener at en fylkeskommune må bestå av minimum 230 000 innbyggere for å fungere, så er dette en reform som er med på å frarøve innbyggerne makt og medbestemmelsesrett som innbyggerne skal være tildelt. En reformene stopper ikke før vi er i det komplette byråkratiske diktatur, der landets innbyggere er fratatt all medbestemmelse og er fullstendig rettsløse. Vi ser allerede tendenser. Blant annet: Fjerning av rettshjelp for de vanskeligstilte og offentlige lovbrudd kalles for avvik og ikke bli regnet som straffbare handlinger.
Hele eller deler av denne artikkelen har vært publisert tidligere i 2018.
