Tittelen kjenner de fleste til fra barnefilmen der skjønnheten er en forsvarsløs kvinne som lider under udyrets overmakt. Søndag 6. desember hadde avisa Nordlys en artikkel om Ann Kristin Jenssen som hadde kjempet mot Nav i hele åtte år før hun vant frem i Høyesterett. For Jenssen har strabasene ført til at hun endte opp som både mobbeoffer og gjeldsoffer
Tittelen kjenner de fleste til fra barnefilmen der skjønnheten er en forsvarsløs kvinne som lider under udyrets overmakt. Søndag 6. desember hadde avisa Nordlys en artikkel om Ann Kristin Jenssen som hadde kjempet mot Nav i hele åtte år før hun vant frem i Høyesterett. For Jenssen har strabasene ført til at hun endte opp som både mobbeoffer og gjeldsoffer
Stor og arrogant?
Er det noen som kan tenke seg maktforskjellen mellom en enslig mor og et konsern som ASKO, der Jenssen ble mobbet fra en ledende stilling, som igjen endte med oppsigelse og erstatning til Jenssen for usaklig behandling i ansettelseforholdet. Det Jenssen fikk som plaster på såret etter 17 år i bedriften var knappe 300 tusen kroner, rundt regnet en halv årslønn. Kampen som Ann Kristin Jenssen førte mot ASKO kan sammenlignes med Davids kamp mot Goliat. Historien forteller at David vant over Goliat. Ann Kristin påførte bare et lite rift i skinnet til ASKO, et rift som ble plastret med knappe 300 tusen i erstatning til Jenssen, for en fast og sikker arbeidsplass.
I maktforskjellen ligger et diktatur
Om ikke dette var nok mente Nav at erstatningen var inntekt som skulle komme Nav til gode i form av trekk i trygdeytelser. Kampen Ann Kristin Jenssen nå måtte føre var mot et uhyre, et udyr der en liten spe enslig mor måtte kjempe i gjennom hele rettsapparatet, mot Nav og påtalemyndighetene. Kampen kan sammenlignes med barnefilmen «Skjønnheten og udyret» der Nav er udyret. Det er neppe noen med vett og forstand som ikke ser maktforskjellen mellom en arbeidsledig mor på trygdeytelser og staten med Nav og våre påtalemyndigheter som motpart.
Fra stort til verre
Da Nav-systemet ble innført var det flere, også undertegnede som så at den sosiale sikkerheten for landets innbyggere var på vikende front. Tidligere hadde vi Arbeidsformidling som en selvstendig enhet, vi hadde Trygdekontoret som den andre enheten. Og til slutt hadde vi det kommunale sosialkontoret med folkevalgte som var det finmaskede sikkerhetsnettet der folk kunne søke om støtte og livsopphold om andre etater sviktet. Hvor mange saker en saksbehandler på sosialkontorene tok opp med trygdekontorene, der saksbehandleren på trygdekontoret ble gjort oppmerksom på klientens rettigheter av forskjellig art neppe er dokumenterbart.
Et verdig liv i rennesteinen?
Ettersom jeg forstår saksgangen hos Nav så er det samme Nav-kontor og samme saksbehandler som behandler sin egen sak i en ankesak. Med andre ord: Er en kommet i unåde hos den enkelte saksbehandler, der vedkommende saksbehandler er blottet for empati og mener at klienten ikke er sosialt verdig til å motta livsopphold fra det offentlige, så er ikke veien lang fra et verdig liv og til rennesteinen.
For stort til å lære?
Det ser ikke ut for at staten med Nav har lært av forutgående skandaler, der noen saksbehandlere, regjeringsadvokaten, med påtalemyndigheter og rettsapparatet produserte en rekke justismord med å dømme folk for trygdesvindel og ulovlig eksport av trygderettigheter. Hva er det slags uvesen vi har som skal ivareta folkets sosiale rettigheter? Hva er det slags udyr staten har ansatt som kan boltre seg fritt med overgrep mot landets egne innbyggere? Når det er sagt så gjelder det ikke bare Nav, men også påtalemakten.
De farligste hundene er de som jager i flokk og bærer statens halsbånd. Uansett hvor mange de biter, blir de aldri avlivet.