Hopp til innhold

Tillit og grådighet, et politisk mantra?

Tillit og grådighet, et politisk mantra? Som innbygger av gamle Lenvik kommune, nå nykommunen Senja, kan føles tyngende for mange. Ikke for at vi som innvånere i midtroms er blitt samlet i én kommune med administrasjonsted på Finnsnes, men heller av at grådighetskulturen i gamle Lenvik ser ut til å ha befestet seg i Senja kommune, med kanaler direkte til regjeringskvartalet.

Som innbygger av gamle Lenvik kommune, nå nykommunen Senja, kan føles tyngende for mange. Ikke for at vi som innvånere i midtroms er blitt samlet i én kommune med administrasjonsted på Finnsnes, men heller av at grådighetskulturen i gamle Lenvik ser ut til å ha befestet seg i Senja kommune, med kanaler direkte til regjeringskvartalet.

Evig eies kun et dårlig rykte

Lenvik kommune har et lite tilfredsstillende ettermæle når det gjelder økonomiske disponeringer. Rett før kommunen fikk plass på ROBEK-lista, valgte kommuneadministrasjon med følge av daværende ordfører Geir-Inge Sivertsen, og daværende rådmann Margrethe Hagerupsen, å reise til Kina for å sprade på den kinesiske mur. En studietur som Lenviks befolkning pr dags dato ikke har sett noe utbytte av. Heller ikke den etterfølgende turen til Island med bading i varme kilder har gitt utbytte for Lenviks befolkning, bortsett fra de som pakka badedrakten og holdt i billetten. Om selskapsreisen og helsereisen var politisk avklart sier historien ingenting om.

Parhestene Sivertsen og Hagerupsen

Innkjøpsaker og habilitetsspørsmål, byggeoverskridelser og ordførerens neglisjering av offentlighetsloven har skapt bølger, ikke bare i lille Lenvik, men også blitt en sak for fylkesmannen. Helsekjøpsaken kostet skattebetalerne mellom 14 og 15 millioner. En sak der tidligere rådmann Margrethe Hagerupsen sønn hadde fått en særdeles lukrativ avtale med kommunen. En sak der Geir-Inge Sivertsen som ordfører forsvarte rådmannen, og kommunestyret politianmeldte saken. En sak som nå er anket til lagmannsretten. Om det var denne saken som medførte at Hagerupsen forlot sin rådmannstilling vites ikke, men hun fikk en hel million i etterlønn da hun knytte skautet under haka og forlot rådhuset.

En smak av ukultur

Dette med etterlønn er blitt en ukultur blant rådmenn, så det er ikke bare Lenviks innbyggere som over skatteseddel har måttet lide for at de som har mye ville ha mer. Det er lite sannsynlig at en rådmann som utfører et tilfredsstillende arbeid må slutte i sin stilling. Men, nå ser det ut for at kommunepolitikerne har fått smak på ukulturen. Stortings- og regjeringsmedlemmer har en etterlønnsavtale på tre måneder når de slutter i politikken. Oppretter de fiktive konsulentfirmaer så får de etterlønn i seks måneder. Alle vet at politiske verv er lovpålagt, ingen kan nekte å påta seg slike oppgaver og ingen arbeidsgiver har anledning å si opp en arbeidsavtale der vedkommende må i vareta lovpålagte oppgaver.

En bedre tittel: Fuskeriminister

Når det gjelder vår nye fiskeriminister, Geir-Inge Sivertsen, så er han et kroneksempel på en ukultur som foregår og som ikke burde ha rot i den virkelige verden. Og det verste er unnskyldningene som han og sine politikerkolleger benytter. Det var allerede bestemt at Sivertsen skulle være varaordfører i Senja kommune, med en halv ordførergodtgjørelse, dette før han ble utnevnt til statsekretær. En stilling som representerte en godtgjørelse på over 500 tusen. Ut over dette så er han vitterlig ansatt som daglig leder i et byggefirma. Så hvorfor Sivertsen skulle få en slik godtgjørelse som varaordfører er uforståelig, om det ikke er en del av ukulturen.

Ingenting er ulovlig over et visst politisk nivå

Sivertsen har overfor rådmannen i Senja kommune unnskyldt seg med at han ikke skulle begynne for fullt som statsekretær før 01.01.2020, og av den grunn søkte om etterlønn. De fleste av oss forstår at en oppgave som statssekretær er så omfattende at det ikke er bare å overta rollen som fullbefaren statssekretær med en gang. Men det var ikke det som var temaet, men lønnen. Fikk han lønn som statsekretær eller ikke? Sivertsen viste selvfølgelig at han fikk lønn fra første dag, dette burde han ha opplyst administrasjonen i Senja kommune om. En annen banal unnskyldning som Sivertsen fremmer i media, er at han var folkevalgt som ordfører ut året. Vitterlig hadde Lenvik kommune valgt en varaordfører som i aller høyeste grad var oppegående. Nye Senja kommune hadde også valgt ny ordfører. Kommunene Berg, Tranøy og Torsken som ble innlemmet i Senja kommune hadde også sine ordførere. Med andre ord, det var faktisk fire lovlige valgte ordførere utenom Sivertsen som kunne bruke ordførerklubba – nåværende ordfører for Senja kommune og ordførere fra Berg, Tranøy og Torsken. Så hvorfor Sivertsen på liv og død skulle ha denne rollen som ordfører, er uforståelig.

Roller og habilitet

En annen sak er habilitetsspørsmålet i regjeringen. Kan en person som sitter som ordfører i en kommune også inneha en stilling som statssekretær? Det er tvilsomt om denne rollefordelingen var nøye gjennomtenkt av Rød-Isaksen da stillingen som statssekretær ble besatt. Hvilken rolle statsminister Erna Solberg hadde i denne ansettelsen er ikke blitt kjent.

Ministerskred

Skredet av ministrer i Solberg-regjeringen er stort, og alle har rett på etterlønn i minimum tre måneder, selv om den enkelte alltid har en tidligere stilling å gå til. Så kan det vises til at de aller fleste av de utgåtte ministrene har etabler et konsulentfirma som de ikke har anledning å tiltre før det er gått seks måneder. Da har alle ministrer med slike selskap automatisk rett på etterlønn i seks måneder, selv om konsulentfirmaet står vakant.

Nav-skandale og etterlønn, to sider men samme sak?

Etter hvert så har media trukket frem Nav-skandalen og sammenlignet den med politikernes etterlønn. Det er uten tvil riktig å trekke slike paralleller. Det er skattebetalernes penger som brukes. Det heter så fint: Eksport av trygderettigheter. Vanlige arbeidsfolk som var sykemeldt eller var på attføring, eller mottok AAP, skulle ikke ha rett til å reise til Sverige eller Danmark, og langt mindre til Spania. Det var liksom for store friheter for mennesker som var falt utenom arbeidslivet, enten for kortere eller lengre perioder. At de skulle være så godt bemidlet at de kunne forlate fedrelandet var ikke politisk korrekt. Det var ingen av de menneskene som trådte over landegrensen som hadde tilegnet seg penger de ikke hadde rett på, langt mindre dobbel lønn. De aller fleste, eller alle var lykkelig uviten om at Norge hadde et slikt kastesystem.

Statuere eksempler?

Når politikere i vår nasjonalforsamling går ut å kaller mennesker som en gang har vært med på å velge dem til folkets tillitsmenn og kvinner, for trygdesvindlere, med det resultat at lovlydige borgere blir straffedømt og fratatt sine rettigheter og kanskje i tillegg mister hus og hjem, med begrunnelse at politikerne skal statuere eksempler, da må eksemplets makt også brukes mot alle som lager seg fiktive selskaper for å oppnå tre måneder med ekstra ministerlønn og enda verre for de som med viten og vilje prøver å feilinformere en kommuneledelse for å tilegne seg en lønn som mer ligner på et bankran en en lønningspose.

Mesterskap i grådighet?

Nåværende rådmann Hogne Eidissen gikk ut i Nordlys å sa at Senja kommune må spare inn 46 millioner for å få balanse i regnskapet, så har nok dette ligget latent i kortene lenge før Sivertsen tiltrådte som statssekretær. At Sivertsen tillater seg å mene at han var berettiget til å motta dobbel lønn, når han burde være klar over at kommunen må redusere mannskapet med 80 personer for å greie sine økonomiske forpliktelser, er det ingen tvil om. Att ansatte i en kommuneadministrasjon ikke forstår at det er deres lønnskrav som er med på å danne det økonomiske grunnlaget for en konkursbedrift som Senja kommune, er uforståelig. En minstepensjonist må greie seg med en inntekt på 276.000. En kommunal leder og ordfører må ha langt over en million for å overleve. Det ser ut til at tillit og grådighet har blitt et politisk mantra.