Nå er vi vel forsynt med skatter og avgifter? En gang må jo begeret bli fullt?
Nå er vi vel forsynt med skatter og avgifter? En gang må jo begeret bli fullt?
Jeg husker mitt første leserinnlegg for cirka 20 år siden. Overskriften var: «Bomring til besvær». Mulig var det den artikkelen som den gang satte kjepper i hjulene for både bomringen og tunnelen som skulle sluse trafikken utenom Finnsnes.
Tromsøsuget
Lenge har det vært snakk om «Tromsøsuget», når folketallet har stagnert eller gått ned i gamle Lenvik kommune, eller som nå, i Senja kommune. Det er lett å skylde på suget fra Tromsø. Dette istedenfor at politikere og kommunens byråkrater la til rette for kommunens innbyggere, slik at det kunne bli levelig for alle andre som ikke var lønna som politiker eller byråkrat. Når dette sies så er det også tatt i betraktning den høyst usosiale beskatningen som er innført med eiendomsbeskatning. Og nå skal det innføres enda flere beskatninger av samme kaliber, og flere vil sikkert komme, slik som piggdekkavgift og krav om at private bedrifter blir tvunget til å kreve inn parkeringsavgifter av byens besøkende.
Grådighet er godt?
For den som tilhøre lavtlønnsgruppen eller har en pensjon på 300 tusen pr år betaler mer som tre ganger mere i eiendomskatt for tilsvarende bolig, en som kommunens rådmann og ordfører som har langt over millionen i lønn. Tallene taler for seg. Bruk prosentregning å se forskjellen. 20 tusen fra en lønn på 1,1 million og 20 tusen fra en pensjon på 300 tusen så vet vi hvem som virkelig bidrar prosentmessigst av sin inntekt. Når vi i tillegg vet at rådmannen i Senja kommune som har en inntekt på 1.150.000 og har fått frikort for parkeringsavgifter er det god nok grunn til å skjemmes over kommuneledelsens navlebeskuende grådighet.
Tynes den som tynes kan
Tromsø kommune leder med mange hestehoder i forhold til Senja kommune når det gjelder økonomisk avstraffelser av folket. Da det fasjonable rådhuset i Nord-Norges hovedstad skulle bygges så var argumentene at nå skulle kommunens administrasjon samles under et tak. Før rådhuset var ferdig var bygget for lite. Kommunebyråkratiet i Tromsø har sprengt alle grenser og er uten styring. Den ene skandalen etter den andre avdekkes, der avdelingsledere har kjøpt inn varer og utstyr for kommunens regning å solgte dette videre, og pengene har gått i egne lommer, mens folket blir dynget ned med nye skatter og avgifter.
Lag flere barn, byråkratene og politikerne trenger lønnsøkning!
Når mangemillionær og Tromsø ordfører Gunnar Wilhelmsen og andre profilerte kommunetopper nå går ut å ber alle som kan av Tromsø sine innbyggere til bruke helga til å lage flere barn, for at folketallet er synkende. Kommunen trenger flere innbyggere for å få mere statlige overføringer og på sikt så trenger også kommunen flere skatte og avgiftsslaver for å holde liv i en overbefolket kommuneadministrasjon. Om det siste ikke er sagt, så er det slik det må oppfattes av kommunens barnefamilier.
Tilbake til klasseskille
Avgiftssystemet er i ferd med å kvele sentrene og sentraliseringspolitikken spiller fallitt. En mor sier følgende: «Vi har ett barn og jeg ønsker et barn til, men ikke så lenge vi bor i Tromsø». Vi leser stadig om barnefamilier som flytter fra Tromsø til mindre kommuner for å berge familieøkonomien. Det er folk som forstår at det ikke kommer til å bli noe bedre i byen med dagens regime, heller verre. Det gamle utrykket, «vi kjenner lusa på gangen» kommer til hevd igjen. På lik linje med politikere som ikke evner å se eller å høre, så har lusa verken øyner eller ører, men vi kjenner den, når den er der.
En positiv trend med bismak?
Det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Nå flytter barnefamilier fra byer og til bygder og tettsteder, bygdeskolene blir fylt opp med barn og bygdebutikken vil blomstre som aldri før. Folk får billigere tomter, bedre plass og lett tilgang til friluftsliv og naturressurser. Multebærene på stormyra er ikke å forakte, heller ikke laksen i vassdragene, eller torsk og sei som kan fiskes avgiftsfritt på Malangsfjorden. Det finnes i høyeste grad et fullverdig liv utenfor byens kjøpesentra og barer. Banker, kommuneadministrasjon og alle andre offentlige etater som er sentralisert til byer og kommunesentrene blir betjent digitalt. Vi når etatene fra vårt eget hjem. Det er en viss fare for at byene i fremtiden blir en ghetto bestående av vanskeligstilte og avgiftsbelagte pensjonister som bare ser frem til den dagen de kan forlate denne jammerdalen.
