Hvorfor Norge som en rettstat og en velutviklet nasjon bryter internasjonale menneskerettigheter er uforståelig. Nå er det ikke bare dommene fra Strasbourg (EMD) som belyser brudd på menneskerettigheter i barnevernsaker i Norge.
Hvorfor Norge som en rettstat og en velutviklet nasjon bryter internasjonale menneskerettigheter er uforståelig. Nå er det ikke bare dommene fra Strasbourg (EMD) som belyser brudd på menneskerettigheter i barnevernsaker i Norge.
Alle og enhver kjenner noen som har kommet i konflikt med finansinstitusjoner eller den norske stat med manglende skatteinnbetalinger, eller lignende. Offentligheten er nådeløs når det gjelder å kreve inn utestående midler, og det er slettes ikke noe mere formidlende omstendigheter i andre finansforetak.
“Peer du lyver!”
Jeg kan begynne med barnevern og rettsikkerhet. Det er neppe noen plasser som det lyves mere som i en rettssal, og under ed. Når falske dokumenter og lyvende vitner blir avslørt, er det rettens plikt til å reagere. I betente barnevernsaker der barnevern, fylkesnemnd og politi har brutt lover og forskrifter er det nesten umulig å nå frem i retten og få gehør når man har avslørt falskneri som blir fremlagt i retten. Til det er kameraderiet mellom politiets jurister og domstolen for intimt. Med andre ord, et korrupt rettssystem.
De fattige og svake har egentlig ingen rettigheter
Systemet bruker mennesker fra en «lav kaste» for å skape rikdom for de som er høyere opp i systemet. På dette området er barnevernet et lysende eksempel som ikke bare skaper institusjonsplasser for barn, men også etter at barn blir myndig. Det er nok mange som husker madrassgutten som barneminister Kjell Ingolf Ropstad skulle hjelpe. En gutt som bodde på et rom uten varme, sov på en luftmadrass som lekket luft og som heller ikke fikk sengklær når han skulle sove.
Alt går ikke som det skal
Galskapen startet som i mange andre slike saker, med barnefordeling. Barnevernet mente at gutten var utsatt for seksuelt misbruk, grunnet at mor ammet han til han var treårs alderen. En rettspsykolog mente at en far kunne være en like god omsorgsperson som en mor. Noe som medførte at gutten ble sent fra nord til sør i landet for å vokse opp med en far og en stemor. Nå ville skjebnen det slik at guttens far døde kort tid etter omsorgsovertakelsen, og mor hentet gutten hjem til seg.
Et barnevern bygd på rigide prinsipper og hevngjerrighet
Men barnevernet er hevngjerrig, de vil ikke tape en sak. Mor var kommet i unåde hos etaten og barnevernet var ikke etterrettelig i sine handlinger og kunne gjøre hva de ville med denne lille familien. Gutten som var særskilt glad og avhengig av sin mor ble plassert på en institusjon langt inn i de dype skoger i Troms og med et minimum av samvær med sin mor og med tilsynsførere. Gutten ble transportert med institusjonens bil til et bygdesentrum for skolegang og hentet umiddelbart etter skoledagens slutt. Gutten bodde i et lite hus med personer som passet på han 24 timer i døgnet sju dager i uken, fyrstelig betalt av staten.
Tapt barndom + tapt ungdom = et voksenliv i ruiner?
Gutten er blitt frarøvet all normal omgang med andre barn, han er blitt frarøvet all normal oppvekst og omgang med andre ungdommer. Han har aldri fått ha en liten barnekjæreste eller fått utvise interesse for det annet kjønn i sin ungdom. Han har heller ikke hatt andre barn og ungdommer å leke med i oppveksten. Nå skal han snart ut i voksenlivet som en dampkjele der sikkerhetsventilene har vært sveiset fast i mange år. Muligheten for at staten har skapt et nytt offer for å opprette en lukrativ tilvekst for institusjons millionærer kan være nært forestående.
Staten sørger for at du mister alt, kanskje også livet
Og hva med guttens mor, som har brukt alle sine ressurser i kampen om sitt barns rettigheter? I dag er hus og hjem tapt, erstattet med en uoverkommelig gjeldsbyrde som takk for kampen mot et offentlig diktatur. Som plaster på såret har barnevernet frafalt beskyldningene om seksuelt misbruk.
Dømt til et liv som gjeldsslave
Hvor mange mennesker i dette landet er det som økonomisk ikke kommer seg lenger opp enn i knestående, for at finansinstitusjoner og offentlig forvaltning mener at noen skal være gjeldsslave for tapte rettigheter?
